I menneskekulturens mønster
Anmeldelse av utstillingen Avskrekking og beroligelse av Toril Johannessen, Nordnorsk Kunstnersenter, 08.11.2024–19.01.2025, Svolvær.
Toril Johannessen er ikke bare en av de viktigste norske kunstnere av sin generasjon – utstillingen hos Nordnorsk Kunstnersenter er en liten skattkiste av informasjon og finurlige tanker. Så hvorfor skurrer det?
Skrevet av Leif Magne Tangen
Det å innby oss besøkende og betraktere til å bruke andre sanser enn normalt uten at det blir til fenomenologisk kitsch eller wannabe relasjonell estetikk er en vanskelig balansegang som Toril Johannessens soloutstilling Avskrekking og beroligelse klarer. Filleryene som utgjorde verket som gir utstillingen sin tittel – og som jeg kledde av meg skoene (og sokkene) for å gå (og til dels sitte) på – er vevet av militært overskuddsmateriale. Dette er nok det mest haptiske jeg har opplevd Johannessen. Noen av ryene er rullet sammen, og når jeg entrer hovedgalleriet sitter det en person på en av rullene, tilsynelatende tvilende (hånd til munn) kontemplativ (lesende, lettere fremoverbøyd) for å ta til seg informasjonen som den essayistiske utstillingsteksten tilbyr (her er versjonen fra Bergenutstillingen).
Plassert på gulvet – som ryer ofte er – fremstår de både som det de er, nemlig matter, men også som abstrakte flater, altså referanser til både grafikk og maleri fra det tjuende århundret. Min første tanke her inne er et spørsmål: Er den krasse kontrasten mellom nærmest Lano-hvite gallerivegger (og, for så vidt tak) og de dempede fargene i mattene et pragmatisk eller et estetisk valg? Jeg lander på pragmatikk – det fremstår nemlig umotivert i møte med gulvarbeidets dempende og innbydende estetikk, mens veggene nærmest skriker mot en. Men hvis alternativet er en militærgrønn vegg, så er dette kanskje et kompromiss (damned if you do, damned if you don't).
På samme måte som utstillingen har et bakteppe helt klart formet av en verdenssituasjon der vi i dag ikke lenger befinner oss i post-murens fall, men heller i neokald krig-verden, er det noe tilbakeskuende og samtidig svært samtidsaktuelt å ha filleryer i utstillingen. De siste årene har brakt med seg et økt fokus på håndverk, og i alle fall her i nord forbindes filleryer med en etterkrigsestetikk, tilknyttet fiskerbonde og/eller muligens kvensk tradisjon.
Det første jeg ser i utstillingen er imidlertid ikke filleryene, men et av arbeidene i serien som heter Pålitelighetsdiagrammer fra militære kart (2024). Disse er små sjablongtrykk i kategorien fargefelt – ofte geometriske – med relativt lyse farger. Jeg forbinder både diagrammer og fargeflater med kunstnerskapet. Ikke fordi noen av delene har vært dominerende, men fordi serien Words and Years, som ble laget i perioden 2010–2016, er, etter min mening, en helt klart «høydare» i nyere norsk kunsthistorie. Overnevnte Words and Years illustrerte gjennom diagram antall ganger et uttrykk forekom over år i publikasjoner (f.eks. hvor ofte ordet «crisis» forekom i artikler i de to fagfellevurderte publikasjonene Nature journal og Science Magazine i perioden 1869–2009). Det var på en måte onelinere med substans. Nesten som en standupkomiker som samtidig sier noe vettug. Enhver kritiker som påstår at Johannessens kunstnerskap fremstår utilgjengelig, har tydeligvis ikke gjort hjemmeleksen sin.
Til sammenligning er informasjonen i Pålitelighetsdiagrammer mindre tilgjengelig for meg. Jeg vet ikke om fargefeltene er et diagram eller en visuell bearbeidelse av data fra et diagram. Jeg forstår dog prinsippet – altså at når en militærstyrke skal inn i et område, har de et kart. Kartet gir mye informasjon, som f.eks. topografi, klima, militære strukturer og militære styrker. Påliteligheten til informasjonen som kartet gjengir blir beregnet eller forklart. Det er noe befriende med disse fargefeltene, som i seg selv ikke bærer noen konkret informasjon. Denne illusjonen brytes dog gjennom informasjonen som står nede i høyre hjørne av hvert bilde. På det første arbeidet som ses i utstillingen står det: «KIRKENES, NORWAY; FINLAND; U.S.S.R. JOINT OPERATION GRAPHIC 1501 Air NR 35, 36-38». Dette er helt klart info om hvor dette arbeidet henter sin informasjon fra, og samtidig antakeligvis arbeidets tittel. Det berører en evigvarende diskusjon om pleonasme i visuell bearbeidelse av informasjon. Hvor mye informasjon er nødvendig i arbeidet selv? Når er det unødvendig? Når tilføyer det ikke arbeidet noe? Dette kan selvfølgelig ses som en svakhet, at fargefeltene ikke får stå alene, eller så er teksten nødvendig fordi arbeidet ikke skal forstås ut fra fargefeltene alene, men gjennom informasjon som disse fargefeltene bærer.
Kartene til Johannessen tilhører en kunstnerisk tradisjon som på mange måter kan spores til den kartografiske praksisen til Hans Ragnar Mathisen. Det fordi også Johannessen, gjennom kart, prøver å redefinere og gi ny kunnskap om nordområdene. De fleste refererer til Mathisens plakatversjon av arbeidet Sábmi (1975), men også i hans Sámisat 010790 og Davviálbmogat (Indigenius people of the arctic) (begge fra 1990) samt boka Sámi atlas (1996) jobber Mathisen med denne forskyvningen og informasjonstunge formidlingsmetoden som Johannessen følger.
Det er dog to store forskjeller. Selv om alle Mathisens kartarbeider er tegninger, har de vært tilgjengeliggjort i form av offsettrykk, eller plakater om du vil. Det andre er at måten Mathisen kartlegger bruk av nasjonalstatens makt er gjennom å redefinere og tydeliggjøre hva som er forsøkt forsvunnet.
Johannessens kartprosjekt gjør ingen av disse delene. Hennes praksis er mer stedbunden i form av galleri- og museumsutstillinger og gjennom lavt opplag og høyt priset (sett i forhold til en plakat, selvfølgelig). Samtidig fremstår kartene hennes å stille færre kritiske spørsmål.
På samme måte som Jorge Luis Borges én paragraf lange kortfortelling On Exactitude in Science forteller om et kart så nøyaktig (og 1:1 i størrelse) at det blir ubrukelig, men at uten dets vedlikehold forfaller også samfunnet, påpeker Johannessens kartarbeider noe helt opplagt, nemlig at kart gir oss innblikk i verden og dermed former vårt verdenssyn.
Silketrykkene JEG! og VI! (2022–2023), med pronomener stemplet på seg, ble opprinnelig laget for Harstad Evenes flystasjon, som en del av KOROs oppdrag der. Disse viser hvordan pronomene «jeg» og «vi» brukes i forskjellige dialekter i de forskjellige språkene som snakkes på det som ofte kalles Nordkalotten. Det er en imponerende oversikt. For noen som bor i Tromsø og er oppvokst på Reine i Lofoten og forsøksvis lærer seg lulesamisk, er det interessant å nerde på dette. Her er det lett å bemerke at jeg – som vokste opp på Moskenesøya, spesifikt Reine – alltid har sagt «e», mens det på kartet er stemplet «EG!» hele fire ganger i dette området. På den andre siden er det stemplet det lulesamiske «mån» to ganger på Flakstadøya. Det gledes, nettopp fordi alt av samisk tilstedeværelse i Vest-Lofoten er forsøkt utslettet.
Det er ikke nødvendigvis feil å ikke stille kritiske spørsmål. Dubletten JEG!/VI! fremstår som et solid stykke visualisering av språk- og dialektsmangfold her i nord. Selv for en person (undertegnede) med middels mengde kunnskap om temaet, er det en aha-opplevelse å se dette virvaret visualisert.
Andre arbeider i kartserien til Johannessen som er å finne i det store galleriet, er Stedsnavn på folkemunne med tilknytning til militær aktivitet (Nord-Norge) (2023) og Stedfesting av Nordområdene (single) (2022). Når jeg ser på det førstnevnte, humrer jeg over at på selve arbeidet står tittelen med et forbehold, nemlig «En ufullstendig samling av nordnorske STEDSNAVN PÅ FOLKEMUNNE med tilknytning til militær aktivitet 1940–2022». Arbeidet tjener som en katalysator. Jeg ringer nemlig min onkel for å høre om «Minnesteinen», vi ble enige om hvor den er. Jeg ringte også nabokjerringa fra da jeg vokste opp, hun var nemlig oppvokst på Værøya, og vi endte opp med å snakke om den sommerturen da vi gikk på «Natoveien» med våre familier.
I motsetning til pronomenarbeidene får jeg litt nostalgifølelse her, og jeg antar at det er fordi dette arbeidet i større grad fremstår som litt romantiserende i sin innsamling. Jeg må likevel si at jeg verdsatte muligheten til å ringe han onkel og ho Margaret – har ikke snakket med noen av dem på flere år.
Som en slags akademisk øvelse er Stedfesting fin. Verket er også fint fordi det er mer dempet i sin koloritt, nærmest monokromt. Hvis jeg forstår arbeidet riktig, utvider definisjonen seg over tid, som sikkert samsvarer med den økende geopolitiske vektingen av nordområdene med økte temperaturer og dermed tilgjengelighet til både skipsruter og utvinningsmuligheter.
Så utstillingen ga meg mye – men likevel skurrer noe med selve formatet, med selve utstillingen. Utstillingen er en kraftig nedskalert versjon. Den var opprinnelig å se i de fem grandiose utstillingssalene til Bergen Kunsthall f.o.m. mai 2024, og nå i dette lille, butikkaktige galleriet til NNKS. Det kan hende at komprimeringen ikke gikk helt friksjonsfritt, at det er noe som har gått tapt i nedskaleringen. Det kan hende at det er så enkelt at det er to utstillinger i én, og at de ikke helt forenes på en sømløs måte. Det er ikke uvanlig at større soloutstillinger (de tar jo tross alt lang tid å produsere) inneholder flere prosjekter som strekker seg over flere år. Men kanskje er det kontrasten mellom det (u)hjemmelige med filleryene laget av militært overskuddsmateriale og de mer borgerlige anlagte kunstverkene på veggene som ikke helt passer sammen? Jeg er ikke helt sikker. Men det er helt klart at det er noe med formatet. Fordi, som jeg har dokumentert i denne kritikken, verdsatte jeg de veggbaserte arbeidene. Det er også slik at Johannessen ikke glir inn i et slags følelsesmessig eller sosialt mislykket eksperiment – det er en veldig fin og samtidig tankevekkende opplevelse å gå på disse filleryene. Men utstillingen tar tak i et voldsomt stort geopolitisk tema (den nye kalde krigen), og disse små grepene som kunstverkene utgjør, gjør ingenting for å hverken forberede meg på denne relativt nye hverdagen, ei heller gir meg en tydelig nok oase til å slippe unna denne situasjonen. Så kanskje er det dette som gjør at det skurrer? Jeg lurer også på om det objektive og analytiske (som i en opplysningstidsaktig holdning) i Johannessens kunstnerskap er litt i utakt med Zeitgeisten, der absolutt alt skal filtreres gjennom personlige historier, litt for ofte kombinert med en slags identitetssøken. En siste tanke kan være at all denne informasjonen og alle disse betraktningene som utstillingens arbeider tilbyr ikke tar et klart og tydelig standpunkt, at de til en viss grad bare fremstår som en løs samling av informasjon samlet uten å hverken ha en klar avsender eller mottaker. Det kan være så enkelt.
