Et sted mellom kroppsfokusert propaganda og kampen om naturressurser
Anmeldelse av utstillingen Wendimagegn Belete: Tre steg mot nord. Kuratert av Adriana Alves, Nordnorsk kunstnersenter. 16. september–29. oktober 2023, Svolvær
Med propagandamateriell fra den italienske okkupasjonen av Etiopia, trekker Wendimagegn Belete opp en linje til stadig aktuelle temaer som eierskap, selvbestemmelse og råderett.
Skrevet av Øystein Voll
Fotografier og tegninger av krigsmaskineri, diverse etnografisk arkivmateriale knyttet til raseklassifisering samt ansiktet til den italienske diktatoren Benito Mussolini flimrer på en skjerm foran meg. Filmen, som er uten tittel, fungerer godt som en introduksjon til utstillingen Tre steg mot nord, der etiopiske Wendimagegn Beletes kunst tar oss tilbake i tid til Italias okkupasjon av Etiopia i perioden 1936–1941.
På vei inn til hovedgalleriet passerer jeg et veggmaleri i smale striper som strekker seg fra gulv til tak. Stripene er i mange ulike farger – rødt, blått, gult, grønt, lilla, rosa osv. Det er dekorativt, men jeg klarer ikke å finne en mening i dette, bortsett fra at det fungerer som et frempek til den fargerike installasjonen vi ser når vi runder hjørnet inn i galleriet.
Installasjonen Danguza er en flere kvadratmeter stor treramme som ligger på gulvet og er fylt med et 10 cm tykt lag med jord. Opp av jorda stikker flere titalls tradisjonelle håndlagde og fargerike hatter som ifølge utstillingsbeskrivelsen er samlet inn fra den sørlige delen av Etiopia. Det er som om de er mennesker og plantevekster på en og samme tid, der de står enkelt plassert på hver sin halvmeterhøye trepinne.
Bak denne «troppen» av fargerike hatter henger et svart-hvitt-fotografi fra 1935 som viser store kjøretøy i det som kan se ut som en åker. Sammenstillingen av fargerike hatter og brutale kjøretøy gjør det nærliggende å tenke at dette viser det italienske krigsmaskineriet som raserer etiopiske jordbruksområder. Der arkivfotoet blir et bilde på en okkupasjons- eller kolonimakts brutalitet i møte med et lands folk og naturressurser, blir den fargerike hattetroppen en sterk kontrast til dette. Det er som om de plasskrevende hattene insisterer på at menneskene i Etiopia – og andre steder der krig og utbytting herjer – må fortsette livene sine, fortsette å dyrke jorda og utøve kulturen sin. De ulike hattene minner oss videre på at enkeltmennesket har sin unike rolle og sin rettmessige plass i samfunnet.
Videre består utstillingen av en serie med sju silketrykk på papir som viser bearbeidede arkivfoto samlet under tittelen Family portraits I-VII (2023). Arkivfotoene har vært propagandamateriell brukt for å motivere italienske soldater til å verve seg til krigen i Etiopia, leser jeg i beskrivelsen. Alle disse bildene viser etiopiske kvinner med bare bryster som fremstilles som lokkeduer.
Når disse nå er bearbeidet og delvis dekket av Beletes illustrasjoner av blant annet gamle kameraer, objektiver, tall og koder for blenderåpninger og lukkertider samt ord som «lenses», «prism» og «mirror», oppstår en mekanisk, men også emosjonell distanse til motivet.
Distansen til tross – arkivfotoene som er utgangspunktet gir umiddelbart en vond smak i munnen. Den opprinnelige, og objektiverende, fremstillingen skinner fortsatt gjennom og antyder en hensynsløs holdning og mangel på respekt overfor disse kvinnenes selvbestemmelsesrett under fotograferingen. Samtidig viser det også en hensynsløshet mot de som ble utsatt for propagandaen i Italia, i det at unge menn fra Sør-Italia ble lokket til deltakelse i krig i et fremmed land ved hjelp av disse bildene. Man kan jo bare gjette hvilke tanker de gjorde seg om hva som ville møte dem når de ankom Etiopia – og overraskelsen når de fikk se krigens virkelige ansikt.
Jeg opplever at Wendimagegn Belete med Tre steg mot nord peker på to overordnede temaer: Det ene handler om forholdet mellom subjekt og objekt, og da forholdet mellom den som ser og den som blir sett, samt fotohistorien og rollen manipulerte bilder spiller i vår virkelighetsforståelse. Dette kommer frem i møtet med Beletes bearbeidede arkivfotoer i Family portraits I-VII. Tar man dette videre og ser objektiveringen av nakne kvinner i sammenheng med installasjonen Danguza, kan man si at utstillingen også handler om eierskap, selvbestemmelse og råderett – både over egen kropp, eget land, kulturutøvelse og naturressurser. Selv om den afrikanske kolonihistorien som er utgangspunktet til Belete er viktig å bli kjent med, er det også interessant hvordan han med disse arbeidene klarer å ta oss gjennom historien til problemstillinger verden fortsatt står overfor i dag. Særlig det siste er høyaktuelt også her i nord, hvor urfolks rett til selvbestemmelse over egne landområder stadig er en kampsak.
