En oppstykket, men sterk opplevelse
Anmeldelse av Open Out 2023, Skippergata 15, 23.–30. september 2023.
I årets festivalutstilling serverer Open Out flere sterke verk, men disse mangler forankring i en overordnet tematikk.
Skrevet av Jarl Riskjell Gjerde
Temaet for den sjette utgaven av kunstfestivalen Open Out er currents – et tvetydig ord som kan oversettes til strøm, slik som vannstrømninger, elektrisk strøm eller politiske strømninger. Det er også et adjektiv som markerer nåtid og aktualitet. Og med det skapes et tolkningsrom som kan ta oss i mange mulige retninger.
Som i fjor finner festivalutstillingen sted i de gamle lokalene til den nå nedlagte slakterforretningen Mydland, altså i Skippergata 15 i Tromsø sentrum. Fra inngangen føres man inn til en halvmørk og behagelig «lounge», der arrangørene selv eller noen av festivalens frivillige ønsker velkommen. Det er noe deilig «uformelt» ved dette som gjør at man kan senke skuldrene litt før man beveger seg videre til selve utstillingsområdet.
Selv om inngangspartiet er behagelig, opplever jeg det likevel som uheldig at lokalene til en festival under navnet «Open Out» har sine utstillingslokaler i såpass trange og klaustrofobiske omgivelser. Interiøret til den gamle slakterforretningen er kaldt og sterilt og gjør at omgivelsene kjennes trykkende. De stålbelagte veggene, løse ledninger og digre ventilasjonsanlegg i taket gir utstillingslokalene et boksaktig og industrielt preg. For meg er ikke dette omgivelser som uttrykker «frigjøring» og «utfoldelse».
Open Out er en festival som feirer det skeive: Identitet, seksualitet, samhold og utfoldelse er nøkkelbegreper i de ulike arrangementene som presenteres gjennom festivaluka. Instinktivt føler jeg at omgivelsene burde gjenspeile festivalens agenda og føles luftig og åpen fremfor lukket og tett som her.
På den andre siden bidrar denne lukketheten til å skape en mer intim og personlig utstillingsopplevelse. Dette merkes godt i utstillingsrommet viet Maya Øklands installasjon Dandara, som består av 129 akvareller (samt ett fotografi).
De fargerike vannmaleriene kunne narret en til å tro at installasjonen var et lekent spill med erotikk – de fleste maleriene har nemlig et abstrakt og erotisk preg over seg. Nesten alle de nonfigurative motivene har former som minner om sex eller kjønnsorganer. Det er først når jeg leser utstillingskatalogen at denne subjektive opplevelsen snus på hodet. Dandara belyser nemlig selvmord og brutal vold mot (trans)kvinner som kun ønsket å leve fritt. Plutselig blir dette et av de mest tematisk tunge rommene i hele utstillingen.
Hele sju av totalt ni utstillingsrom (her teller jeg med kjøkkenet, korridoren og trappeoppgangen) var tildelt enkeltkunstnere/kunstnergrupper. Effekten av dette ble dessverre at flere av verkene føltes separate og uavhengige fra hverandre. Nå er riktignok installasjonene til Sarah Kazmi, Maya Økland, Ida Silfverdal og duoen Christa Barlinn Korvald & Herman Breda Enkerud åpenbart designet for å okkupere et helt rom hver og skal oppleves isolert. Likevel savnet jeg generelt mer omtenksomhet i kurateringen.
For eksempel fungerer møtet mellom Klau Skuzas Hundred Butterflies og Sarah Kazmis The Sea we See is not Blue dårlig. Hundred Butterflies er et klart og veltalende verk, bestående av hundre keramiske sommerfugler med menneskelige ansikt. Sommerfuglene er festet til fire tråder som henger fra taket, som om de var perlegardiner. Metaforen er grei nok – sommerfuglen gjennomgår metamorfose hvor den endrer form og utseende, en prosess som vender tankene mot transpersoner, selvrealisering og endring. «Perlegardinene» gjør verket om til en slags portal, og det føles symbolsk å trå gjennom – som om man trår inn i en annen verden eller selv går gjennom en transformasjon.
På den andre siden av gardinene møter man altså Kazmis installasjon. The Sea we See is not Blue er en trekanals video som er projisert på tre vegger for å skape illusjonen av en sammenhengende projeksjon som omslutter oss. Installasjonen viser oss driften på en skipsterminal – store fraktcontainere med påstemplede industrilogoer som flyttes rundt av oljete anleggsmaskiner. Prosessen synes å foregå uten mål og mening, og jeg tolker installasjonen som en kommentar til globalisering, teknologi og markedsøkonomi – for øvrig et verk som glir inn sammen med de industrielle omgivelsene i lokalene til Mydland.
Men hvorfor fører Skuzas metamorfe sommerfugler oss til Kazmis industrielle videoinstallasjon? For meg er det ingen klar sammenheng mellom disse to verkene, men vi ledes likevel til å tro at det finnes en forbindelse.
Selv om kommunikasjonen mellom verkene ikke alltid fungerer, er det mye som gjør det. Jeg blir for eksempel begeistret for utstillingsrommet i første etasje, der Ana Marques Enghs installasjon Hoppetau for en for ingen, vol. III vises sammen med Lidiya Solomons to malerier – The Hand is the Extension of the Heart og Seven is a Good Number.
Enghs installasjon består av en drill på en pidestall der en planke med tau er montert på selve drillhodet. Tauet er festet til veggen tvers overfor drillen. Når drillen slås på, roteres tauet som et hoppetau. Installasjonen kan ikke diskuteres uten å nevne Enghs tilknyttede performance, hvor hun forsøker å «hoppe hoppetau» med maskinen. Drillen er upålitelig og tauets bevegelser kaotiske – Engh klarer aldri å få inn mer enn et par hopp før tauet vikler seg rundt bena hennes eller maskinen blir ødelagt. Om man ikke fikk se det live, spilles det et opptak av performancen i bakgrunnen. Hoppetau for en for ingen handler om ensomhet og teknologiens rolle i samfunnet. Det er intimt og personlig, og et helt supert bidrag i utstillingen.
I samme rom finner vi Lidiya Solomons imponerende og dypt symbolske malerier. Solomon knytter afrikansk symbolikk opp mot temaer som kjærlighet, intimitet, sjelen, liv, død og gjenfødelse. Verkene er nesten hypnotiske, og trekker betrakteren inn.
Samlet sett er det trygt å kalle Open Out 2023 for en variert opplevelse. Arrangørene har funnet en spennende kombinasjon av kunstnere som byr på ulike perspektiver relatert til erkjennelse, identitet, seksualitet, globalisering og mye mer som ble presentert i ulike happenings, workshops, performancer osv. Med tanke på selve festivalutstillingen sitter jeg imidlertid igjen med en todelt opplevelse. På den ene siden oppfordrer den stramme oppdelingen av rommene til å bruke tid på hvert enkelt verk. Disse kjemper ikke om oppmerksomheten, men står stille og inviterer til kontemplasjon. Det er fint. Det er flere sterke verk her som man bør bruke tid på. Likevel – det er lite som binder verkene sammen, og totalinntrykket er at det hele blir litt for fragmentert og oppstykket.
Vi gjør oppmerksom på at Marion Bouvier som er medredaktør i Hakapik også er i teamet til Open Out Festival. Bouvier har ikke vært involvert i arbeidet med anmeldelsen.
Bildeserie fra under Open Out 2023. Alle foto av Jarl Riskjell Gjerde.
