Formet av en urolig tidsånd
Anmeldelse av Karlsøyfestivalens festivalutstilling med verk av Gabriel Johann Kvendseth på Galleri Gálsá, 2024, 30. juli–31.. august, Karlsøya/Gálsá.
Galleri Gálsá presenterer et godt utvalg samtidsaktuelle arbeider som både løfter frem Gabriel Johann Kvendseths kunstneriske praksis og samtidig treffer godt med Karlsøyfestivalens tematiske rammer. Dessverre trekker det lille gallerirommet noe ned på opplevelsen.
Skrevet av Jarl Riskjell Gjerde
Tradisjonen tro er Karlsøyfestivalens årlige utstilling satt til Galleri Gálsá, som også er kaféområdet til den lille Karlsøybutikken. Årets festivalutstiller er billedkunstner Gabriel Johann Kvendseth, som er født på Karlsøya/Gálsá men i dag bor og arbeider i Bergen. Dette er Kvendseths første separatutstilling på Karlsøya.
Det blir i år særlig vanskelig å løsrive opplevelsen av verkene fra festivalens blodrøde program. Med sitt nådeløse manifest som protesterer mot alle former for moralsk og økonomisk korrupsjon og løfter opp kjærlighet, arbeiderklassen og fellesskapsverdier, er den politiske konteksten for utstillingen satt.
Karlsøyfestivalen er på mange måter en gjenspeiling av tidsånden – men dette er urolige tider. Nyhetsbildet preges daglig av krig og eksistensielle trusler. Verden ser ut til å falle rundt oss. Kvendseths treskulptur Hold fast (2024) kan leses som en sterk kommentar til dette.
En brukket og forkullet åre, lappet sammen med enkle treplugger, står oppreist på tre vedkubber i galleriets/kaféens innerste hjørne. Åren ser ut til å ha vært gjennom helvete og tilbake, og under normale omstendigheter ville den blitt kastet på dynga. Men Kvendseth ber oss ikke vurdere normale omstendigheter.
Åren står der som en sterk metafor for kampen for å overleve. For eksempel i krig, der det kreves at man tviholder på enhver ressurs. Dette beredskapsaspektet, som viser seg både i dette og flere andre verk, glir godt sammen med festivalens kraftige krigs- og fredstematikk (årets festivaltema er fred og utopi), med særlig fokus på Palestinakonflikten. Det er verdt å nevne at teatergruppen Freedom Theatre fra Vestbredden som også deltar på festivalen er blant de få palestinerne i verden som har fått visum av UDI til å forlate hjemlandet.
Det er klart at krig og konflikt spiller en vesentlig rolle i utvalget som Kvendseth har gjort. Qaher (2024) er et broderi på en solfalmet bordbrikke, utført i samarbeid med billedkunstner Hanne Synnøve Nilsen. Broderiet avbilder en vannmelon, som deler fargene med det palestinske flagget. Frukten har blitt et symbol på motstanden mot den israelske okkupasjonen av palestinske landområder. På innsiden har kunstnerne brodert det arabiske ordet «Qaher», som grovt kan oversettes til sinne, lidelse og forfølgelse.
Flags for our Mothers II: Workin’ on a New Flag for US-Motherfuckin-A (2018) treffer en lignende nerve, dog med en mer subtil og antikolonialistisk spiss. Kvendseth har lappet sammen et flagg av tøyfiller, silkesjal og harepels, og tittelen antyder dette som et forslag til en ny versjon av det amerikanske flagget. Kvendseth har altså visket bort koloniene og statene som utgjør det opprinnelige flaggets symbolikk. Et interessant tillegg er det blomsterdekorerte silkesjalet som pryder bunnen av flagget og minner mistenksomt mye om de antiamerikanske silketrykkene til Kunstnergruppa GRAS på 1970-tallet. Når blomster erstatter amerikanske kolonier, kan dette tolkes som et ønske om å endre verdigrunnlaget til verdens supermakter – altså fra overtramp og maktutøvelse til fred og pragmatikk. Det er også noe påfallende kjøkkenaktig med materialvalget, som får meg til å tenke at Kvendseth etterlyser et ikke-patriarkalsk verdigrunnlag, hvor kvinner skjenkes større beslutningsmakt.
Foruten krig og konflikt finner vi også nikk til natur og arbeiderklassen. ReCuerda (2023) består av flere tau av ulike materialer som henger fra en bjørkepinne. Tittelen er et ordspill på det spanske ordet «cuerda» (tau) og «recuerda» (den imperative formen av «å huske»). Materialene er hentet fra tekstildistriktet i Buenos Aires. Verket ber oss like mye om å huske på arbeiderne som lager klærne vi bruker hver dag, som det ber oss huske at vi alle stammer fra den samme livsroten, så å si.
Det er sterke verk som utgjør årets festivalutstilling, men dessverre gjør ikke Galleri Gálsá rettferd på verkene. Kaféen til Karlsøybutikken er liten, kvadratisk, og er fylt med stoler og bord. Det er vanskelig å finne en behagelig distanse til verkene når man klemmes inntil veggen av møbler. Ved flere anledninger måtte jeg sitte på en stol for å lette på avstandsproblemene, men da var det plutselig en ubehagelig høyde- eller vinkelforskjell mellom meg og verk.
Verkene er satt opp delvis oppstykket, og i en ordnet rekkefølge, men av hensyn til utformingen av kaféområdet er utstillingsområdet begrenset til kun to av de innerste hjørneveggene. Det gjør at flere av verkene ikke får tilstrekkelig pusterom, noe som også rammer verkenes evne til å kommunisere med hverandre. En mer effektiv romorganisering kunne nok lettet på noen av disse problemene – men i det store og hele koker det ned til at Karlsøybutikken ikke er et gunstig sted for en så refleksjonskrevende utstilling.
Med det sagt, så er det et godt og variert utvalg som presenteres. Verkene er utfordrende og sammenfaller godt med den blodaktuelle tematikken og de politiske knutepunktene som definerer Karlsøyfestivalen.
