Bangsunds metode
Anmeldelse av Liv Bangsund: fornorska - et kunstnerisk vitnesbyrd som skulle vært fremlagt Sannhets- og forsoningskommisjonen, 20.–30. juni 2024, Straumhella.
I fornorska anes konturene av et kunstnerskap der det ikke er de objektbaserte verkene, men de uformelle samtalene som er det egentlige kunstneriske arbeidet.
Skrevet av Leif Magne Tangen
I Bratsberghuset på Hella, et eldre tømmerbygg av kulturhistorisk verdi, var det like før fellesferien mulig å se flere av Liv Bangsunds objektbaserte verk utstilt. Blant annet kunne man finne en vaskebøtte med skurekost, en krakk, en lysestake, en bibel, et amerikabrev – alt i tøy (ull, lin, bomull etc.) – tova votter med to tomler samt noen «ekte» objekter, som en kikkert, et sjal, en veske m.m. Og noen bilder, også de i tøy. Alt var så nydelig dandert og tilpasset resten av inventaret at det var mulig å overse hele samtiden i utstillingen, tro at alt var kulturhistoriske objekter og pynt.
Det er i skrivende stund noe over et år siden Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport ble fremlagt. Det er nok litt optimistisk av meg å si at den har gitt god grobunn for kunst og kultur, men at rapporten er et viktig grunnlag for dette prosjektet, er uten tvil. At rapporten – med sin «dette er bare begynnelsen»-konklusjon – har mangler, er behørig notert og diskutert. Det utstillingen indirekte sier, også gjennom sin undertittel, er at representasjonen av kvenske historier i rapporten er mangelfull.
Det var ikke mulig å overse kunstverkene i Bratsberghuset. Bangsunds omvisninger fanget opp stort sett alle forbipasserende og geleidet dem inn i huset. Her ble historien til hvert enkelt verk fortalt, både den mer familiære betydningen og den mer spesifikke kvenske konteksten. «Kvænan e kjent for at dem va så reinsli. Dem skurte golvan me skjellsand eller grønnsåpa for da blei golvan ekstra rein», skriver kunstneren i katalogen, og like etter: «Æ like å vaske rundt i huse mitt ved Oksfjordvannet», etterfulgt av en kjedereaksjonsliknende oppramsing av hva dette innebærer.
Fortellingen om de enkelte arbeidene under omvisningen ble aldri en monolog. De var en inngang, en invitasjon, til å diskutere det som de besøkende ønsket. Dette varierte da altså mye, avhengig av alder, interesse og kunnskap til de Bangsund fikk med på omvisning. Denne fortsatte gjerne over nystekte vafler utenfor.
Liv Bangsund er en kunstner som er over gjennomsnittet opptatt av community, det vil si fellesskap. Mest kjent er selvfølgelig hennes kunstprosjekt Tromsø folkekjøkken, hvor råvarer som ellers blir kastet samles fra butikker, tilberedes og spises i fellesskap. Dette er selvfølgelig noe som følger en tradisjon innenfor sosialt engasjert kunst. I mine øyne er den mest fremtredende egenskapen, både i hennes folkekjøkken og i dette prosjektet, todelt. Det ene er en insistering på bruk av andre rom enn den hvite kuben. Det andre tar kanskje mer tid å la synke inn, nemlig at samtalen er det egentlige kunstverket.
Objektene i utstillingen er dokumentariske; de forteller noe om det som har vært. Samtidig utgjør de en slags «setting», en ramme, et sosialt konstruert rom nettopp for å få samtalen i gang. Dette formatet, denne måten å utøve kunst på, hvor utstillingen fremstår objektbasert mens den egentlig er performativ, bør forstås som en utjevning av sosiale hierarkier. Ofte er det slik at kunstneren og formidlerne er spesialistene, de som vet, og utstillingens besøkende skal ta dette inn over seg, lære noe. Når Bangsund snur dette på hodet, kan det kalles en øvelse. En øvelse, på engelsk «rehearsal», er en gjentagende handling som er ment å få noe til å sitte, til å passe, være ferdig. En kan se for seg hvordan en filmscene blir øvd inn før opptak, eller hvordan et band øver på sanger som senere blir fremført for publikum. Slik er det ikke her, her er øvelsen – samtalen – selve kunstverket.
Det kan være nyttig å tenke på Bangsunds metode billedlig, som en lissajousfigur, altså når to systemer går inn og ut og i fase med hverandre. Billedfremstillingen mistolkes ofte som uendelighetstegnet, mens det egentlig kan ses på som en kalibrering. Dette var kjernen i fornorska. Kunstneren hadde noe å formidle, noe å si, men var like opptatt av tilbakemeldingene som skjedde i samtalene – ikke fordi noe var rett og noe var galt, men fordi samtalen i seg selv har en verdi som er sterkt undervurdert. Resultatet er at jeg etter å ha opplevd utstillingen både vet litt mer om kvensk etterkrigshistorie og har hatt noen samtaler som fløt uvanlig lett av gårde. Å få til en lettbent samtale om såpass komplekse tema som historie og kultur krever øvelse.
