Uhjemlighet
Anmeldelse av Rental Unit Reimagined, utstilling av Kurant, en del av utstillingsprogrammet Tourist Bureau for Artistic Agency. Utstillingen fant sted i et Airbnb-hus i Grønnegata 140, Tromsø, 30.–31.08. 2024.
Undersøker Kurants utstilling Rental Unit Reimagined turistifiseringen av Tromsø? Eller er det egentlig noe mer grunnleggende og mer urovekkende som avdekkes?
Skrevet av Leif Magne Tangen
Jeg vokste opp på Reine i Lofoten på åttitallet. Noe av det første turistminnet jeg har, er at en ung brite (altså en som snakket som de gjorde i TV-serien Poirot) satte opp telt i hagen vår (som var i et boligfelt) fordi all annen mark han fant var myraktig. Hans argument var at allemannsretten ga ham tillatelse til å gjøre så. Han fulgte nok bare reklamen som ble laget for Norge i utlandet på den tiden, som jo handlet om at utmark, selv privat utmark, måtte være tilgjengelig for allmennheten. Distinksjonen mellom ut- og innmark gikk nok tapt i dialogen mellom foreldrene mine og ham med meg (da kanskje ti år gammel) som oversetter. Han spurte om et glass vann før han motvillig dro av sted. Han ville drikke det ufattelig gode vannet han hadde hørt gjetord om. Det fikk han. Vel inne i huset nektet han nesten å dra. Så fascinert var han av interiør og vindusutsikt. Alt som hang på veggen – fra familiebilder til broderte bilder – ble undersøkt. Stoler og sofa ble testet. Vindusutsikten ble kommentert.
Kanskje er det en lignende eksotifisering av det hjemlige som er undersøkelsesgrunnlaget for arbeidene i Kurants utstilling Rental Unit Reimagined. Utstillingen fant sted i et standardisert bolighus i Tromsø, leid for utstillingsperioden – som var på to dager – gjennom utleietjenesten Airbnb. Hele huset, dvs. stue, kjøkken, bad, et par soverom og en veranda, ble brukt som visningssted. Her var arbeider av kunstnerne André Enger Aas, Maija Liisa Björklund, Jette Graaner, Marie Saure, Mathilde Stubmark og Lea Joakim Hansen Svendby. På TV-skjermen i stua var det under åpningskvelden en visning av britiske Graeme Arnfields velproduserte helaftens dokumentarfilmcollage Home Invasion (2023).
Det er verdt å dvele kort ved visningen av Arnfields film. Den var en oddity i denne sammenhengen, en slags utvekst av uklar tilhørighet. Ikke bare var filmen det eneste immaterielle arbeidet i utstillingen, det var også det eneste arbeidet som føltes gjennomprodusert – og i denne sammenhengen forekom det litt tilforlatelig og nesten utilpass. Det sagt – det var noe sympatisk med å samle alle i stua for en såkalt helaften dystopisk og underholdende kunstnerisk essayfilm.
Når jeg første gang gikk gjennom utstillingen, ble jeg umiddelbart slått av hvor naturlig kunsten smeltet inn i husets interiør. Noen ganger var det lett å se hva som var fremmedelementene (altså kunsten), slik som Lea Joakim Hansen Svendbys Takk for en fin sommer / Thanks for a wonderful summer (2024) i øverste etasje.
Skulpturen besto av en «kikkert» rettet mot Tromsø sentrum. Med kikkert mener jeg et sikte i plastikk festet med stropper øverst på et vannmaskingevær som var festet med teip på et stativ laget av blant annet en skistav, et kosteskaft og andre mer huslige objekter. Det lekne og det helt banale er tydelig i arbeidets uttrykk, og samtidig er det enkelt å la tankene vandre til popkulturelle referanser, spesielt film, om å observere en offentlig plass med kikkert, eller det å skyte på folk i offentlige rom, som jo er alt annet enn banalt eller lekent. Brodden av sistnevnte tas selvfølgelig ut grunnet materialiteten – det er en selvbygd konstruksjon med ingen eller få muligheter til å faktisk bli brukt til noe som helst praktisk formål (vannpistolen hadde ikke vann og kikkertsiktet var ikke mulig å bruke til å for eksempel gjenkjenne enkeltpersoner). Sammenfattet kan man si at verket refererte til vår voyeuristiske kultur og det å observere offentlige rom uten egentlig å engasjere seg i dem. Men også: Hvem har ikke hatt lyst til å skyte på disse jævla turistene av og til?
Mathilde Stubmarks Authentic Tourist Slippers (2024) besto av til sammen seks par sandaler fint dandert på fotenden av de oppredde sengene. Samtlige sandaler, som var masseproduserte, var bearbeidet av Stubmark som hadde tilført isolerende isopor og ispigger under sålen. En humoristisk kommentar til den estetiske og praktiske virkeligheten turister står overfor når de forventes å innta et nytt og autentisk miljø, men ofte er utstyrt med uegnede klær – i dette tilfellet klær som utgjorde en fysisk barriere mot det kalde klimaet i Tromsø. Min første innskytelse var å se etter morgenkåpene med ekstra isolasjon. De var ikke der.
Jette Graaners Markeredet (2024) var på en annen side mer realistisk, nærmest dokumentarisk. Verket – en installasjon i form av en hybelleilighet presset sammen i husets bad – kommenterte hvordan dagens boligmarked fører til trange og ubehagelige boløsninger. Og videre – en treffende kommentar til økende utleiepriser og mangel på tilgjengelige boliger, som samtidig ble speilet av det trange rommet i utstillingen.
André Enger Aas' bidrag var et høydepunkt i utstillingen, og samtidig det verket som også fløt mest inn i interiøret. Hans bruk av popkulturelle referanser, humor og en slags nostalgisk interesse for klassisismen har blitt en signatur for kunstnerskapet, der også den omfattende og lekne omgangen med kitsch er nokså definerende.
Til å begynne med ble jeg stående og se på et speil som også var et veldig lavt og rundt bord mens jeg lurte på hva kofferten plassert i nærheten av speilet var for noe. Begge deler stod ved siden av husets peis der det også var plassert et reingevir i hylla under. Her stod også et sammenpakket telt oppreist, litt som en søyle, og et ved-stativ der veden var erstattet med en bunke bøker titulert «Bilder fra Gamle Tromsø» og en stabel t-skjorter fra Hard Rock Cáfe Tromsø. Siden alt var plassert med så stor omhu, ble det nesten påliggende å konkludere at det var kunst, på en eller annen måte.
På et uannonsert tidspunkt i løpet av åpningskvelden hentet Aas kofferten og tok den med fra stua til kjøkkenet. Han åpnet så kofferten, som viste seg å være full av stein. Mens han vasket steinene, en etter en, delte han også historier om hvor de var funnet. Etterpå ble alle steinene nøye dandert på speilbordet. Minst én av dem var fra Akropolis.
Tittelen på arbeidet til Aas, Reset registry, høres til å begynne med ut som å tilbakestille til standardinnstillinger på en Windows datamaskin. Det leder meg til å tenke på turister som samler små, fysiske fragmenter (eller steiner, hvis du vil) når de er på reise. I denne sammenhengen kan samleobjektene, f.eks. steinsamlingen, være registeret. Tilbakestillingen er da handlingen som gjøres i performancen. Dette i overført betydning, da Aas' ikke flytter steinene tilbake til der de var. Det er mer en handling som symboliserer en refleksjon over disse minnene, spesielt hvordan de blir abstrahert når de nå er flyttet fra sin opprinnelige kontekst og inn i en ny kontekst, i dette tilfellet en utstilling. Performancen ble en poetisk handling som i likhet med resten av installasjonen undersøkte turismens obskure samlemani – et godt eksempel på Aas' måte å bearbeide det moderne prosjektets innebygde ønske om å ta over hele verden – krydret med en slacker art-liknende holdning.
Maija Liisa Björklund stilte ut sitt prosjekt Begins where comfort ends på husets omtrent 5 kvadratmeter store veranda. Der bodde hun sammen med sin ettårige datter de 48 timene utstillingen varte, i et lavvutelt hvor hun også inviterte besøkende til å delta på gruppesamtaler. Prosjektet utforsket hvordan vår forståelse av komfort kan påvirke vår følelse av tilhørighet. Björklund henter på en subtil måte inn spørsmål om det moderne hjemmets avstand fra naturen og hvordan det moderne menneskets behov for «autentiske» og «jordnære» opplevelser er til hinder for en god samfunnsutvikling.
At begrepet komfort var viktig for Björklund, kom blant annet frem i kunstnersamtalen hun arrangerte med en annen lokal kunstnerkollega, Trond Ansten, som ikke bare er utpreget opptatt av naturbruk og gjenbruk i sin praksis, men som også nylig – da utstillingen fant sted – hadde tilbrakt en måned på en ubebodd øy. Uten at begrepet økosorg ble brukt, var det klart at begge kunstnerne er opptatt av hvordan forbruk og etterspørsel gjør at helhetlige løsninger og perspektiver blir skjøvet til side.
Björklund er kven. Ofte handler Björklunds arbeider om identitet og tilhørighet i form av f.eks. symboler, men for å si det med tittelen på Samuli Paulaharjus bok, så var, og i stor grad er, kvenene et folk ved ishavet. Det betyr også at de tidligere levde av havet, uten moderne teknologi. Dermed kan man også finne en intertekstuell referanse i arbeidet til Björklund. En referanse til hvordan ulike folk har levd uten moderne teknologi – og da altså også en kritikk av vår vestlige overforbrukskultur. Dette kan indirekte også leses inn i tittelen, som antyder at et hjem begynner der komforten opphører.
Et annet arbeid som tar for seg hjemlighet – eller kanskje heller uhjemlighet – er Marie Saures skulptur The Tourist. Det var en strikket kropp med proporsjoner som ikke akkurat er tilpasset dagens influenserkultur. For eksempel inkluderte det et manglende lem. Det å undersøke kroppen og følelsen av hjem er et tema som blant annet kunstnere som Louise Bourgeois og Martha Rosler mfl. har brukt store deler av kunstnerskapet på å problematisere.
Saures skulptur var plassert i en stol i stua, der den skapte en interessant ambivalens i forhold til utstillingens tema i måten den visualiserte en kropp som representerer den tomme, reisende, utenforstående turistens tilstedeværelse.
Det var noe lettere ubehagelig med denne «turisten» i limegrønn og oransje som satt henslengt i en lenestol. Som skrevet i utstillingsbrosjyren tar skulpturen absolutt opp viktig rom i huset. Dens rolle her i verden er å fylle opp plass. Det betyr at skulpturen antyder at turister er mennesker kun i en biologisk betydning. Saures skulptur blir sånn sett en kommentar på turismens ofte objektiverende rolle i forhold til de som faktisk bor på et sted. Samtidig befant da altså utstillingen seg i et bolighus, og da er det naturlig å se referanser til hvordan hjemmet er uhyggelig fordi det (som f.eks. med Rosler og Bourgeois) reflekteres som et sted for patriarkalsk makt og undertrykkelse. Jeg har i en tidligere kritikk nevnt at det mest dødelige for kvinner er menn, noe som gjør at begrepet kos og hygge, som ofte forbindes med det å være hjemme, bør skiftes ut med uhygge. Dermed kan man også snakke om det uhjemlige. Og dette er noe som Kurants gruppeutstilling – spesielt gjennom Björklunds performance, Graaners installasjon og Saures skulptur – er inne på. Kurant viser her hvordan samtidskunst kritisk kan undersøke begrepet hjem, altså tydeliggjøre kompleksiteten og det kontradiktoriske som vi finner innebygget i begrepet hjem.
I mange år har Kurant tilpasset seg de skiftende tidene med et sterkt fokus på utforskende formater. Den nåværende generasjonen Kuranter, Niels Nielsen og Magnus Holmen, har videreført dette. Med Rental Unit Reimagined – og da utstillingsprogrammet Tourist Bureau for Artistic Agency, som denne utstillingen var en del av – viste Kurant nok en gang evne til å skape utstillinger som tvinger betrakteren til å tenke kritisk om sine omgivelser. Kurant leverte her ikke bare en kommentar til turismens påvirkning på Tromsø, men inviterte også til en bredere refleksjon over samfunnets forhold til eiendom, hjem og offentlig rom.
Til orientering: Tekstforfatter Leif Magne Tangen har barn med Kurants styreleder.
