Lavangsnes Wunderkammer: En kunstnerisk oase med sau som naboer
Intervju med kunstner Selma Köchling om kunstprosjektet Lavangsnes Wunderkammer, initiert og drevet av Selma Köchling og Vidar Laksfors, Salangen, 2024
Jeg møter Selma Köchling på zoom for å lære mer om kunstprosjektet Lavangsnes Wunderkammer og det eventyret det har blitt – et atelier, et gallerirom, en skulpturpark, en kunstbiennale og et sted for kunstneropphold der planter og sauer stadig er en del av det kunstneriske landskapet. Det blir fort tydelig at for Köchling har dette også blitt en livsstil.
Tekst av Marion Bouvier
Tilbake i 2017 var kunstnerne Selma Köchling og Vidar Laksfors på leting etter et hus de kunne leie for en kort periode. De hadde en enkel plan: å bli der i åtte måneder, fokusere på kunsten og trekke seg litt tilbake fra kunstakademiet i Dresden og arkitektkontoret i Trondheim. De søkte ro og inspirasjon. Etter et innlegg i nordnorske aviser begynte tilbudene å strømme inn. Blant mange alternativer falt valget på en hytte på Lavangsnes i Salangen kommune. Et sted som på Google Maps så ut som en skjult perle, omgitt av majestetiske fjell og hav. De ankom i mars, og i løpet av bare et par uker ble de kjent med en åpen lokalbefolkning som lot dem bruke den gamle skolen som atelier. Det var som om alt bare falt på plass. Plutselig var dette ikke bare et sted de skulle være en kort stund – det ble et sted hvor de kunne skape og leve.
Tomten de bodde på, med sine slanke trær som speilet seg i fjorden, minnet om en naturlig skulpturpark. Tidligere hadde de kjøpt en bronseskulptur fra en kunstner de kjente, og det var da ideen slo dem: Hvorfor ikke lage en skulpturpark i dette vakre landskapet? Slik startet eventyret Lavangsnes Wunderkammer.
Tvungen til å tenke nytt
– Vi følte fort at vi var velkomne og at det var bruk for oss her, på mange områder, forteller Köchling, når jeg møter henne på Zoom en ettermiddag.
Allerede sommeren 2017 arrangerte de sin første utstilling på den gamle skolen. Responsen fra lokalbefolkningen var overveldende. Kunst og kultur blomstret på et sted som lenge hadde manglet et slikt tilbud. Det føltes som om stedet selv inviterte dem til å bli værende, og duoen tok imot invitasjonen med åpne armer.
De kjøpte etter hvert huset og begynte å bygge opp residensprogrammet, først ved å invitere kunstnere de kjente, senere gjennom en åpen invitasjon som spredte seg langt utenfor deres egen krets. Lavangsnes begynte plutselig å tiltrekke seg kunstnere fra hele verden.
Men så kom pandemien og kastet dem ut i en ny virkelighet. Alle planene de hadde lagt for utstillinger og reiser ble plutselig satt på vent. Likevel lot de seg ikke stoppe. Istedenfor å avlyse alt, forsøkte de å tenke nytt. Det var da de fant ut at Salangsverket – et gammelt ruinområde med en ganske spesiell historie – kunne bli en perfekt utendørsarena for kunst. Kort fortalt er Salangsverket et jernverk som ble påbegynt i 1907, ferdig bygget i 1909 og nedlagt allerede i 1912. Industrianlegget besto av både knuseverk, kraftstasjon, verksteder, kullager, jernbane mv., men fikk altså svært kort levetid i bygda.
Her, midt blant ruinene og fjellene, skapte de i 2021 en stor gruppeutstilling som folk kunne oppleve mens de vandret i landskapet. Pandemien tvang dem til å være kreative, og dette ble starten på den første Salangen Biennale som frem til nå har vært arrangert to ganger (les gjerne Hakapiks anmeldelser av Salangen Biennale 2021 og Salangen biennale 2023)
– Utstillingsområdet rundt Salangsverket er jo helt sprøtt! Det er jo ruinene, men så strekker det seg også 650 meter opp på fjellet. Og historien bak anlegget er jo en performance i seg selv: De bygde opp en landsby til masse folk, holdt det i drift i noen få år, og så ble det bare borte.
Selvorganisert og selvfinansiert
Samtidig som Köchling og Laksfors jobbet med å utvikle biennaleprosjektet, arbeidet de også utrettelig med å forbedre fasilitetene de allerede hadde på Lavangsnes. Den gamle skolen, som nå var deres hjerte og arbeidsplass, trengte desperat oppgraderinger – ikke minst toalett. De søkte – og fikk – støtte fra Kulturrådet for å gjøre skolen til et mer tilrettelagt og funksjonelt sted, slik at de kunne invitere flere til å oppleve kunsten og naturen der.
Selv under pandemiens skygge, med restriksjoner og utfordringer, klarte de dermed å fortsette. Kunstnere som kom for å jobbe i skulpturparken fikk nye ideer, og prosjektet vokste uavbrutt. Og mens kunstprosjektene blomstret, hadde de også et annet prosjekt: Et nytt familiemedlem kom til verden.
Når jeg snakker med Köchling, får jeg et sterkt inntrykk av at Lavangsnes Wunderkammer ikke bare er et kunstprosjekt. For Köchling og hennes partner handler det om å finne sitt sted i verden, om å bygge noe nytt midt i det nordnorske landskapet – en skulpturpark, en kunstnerresidens, en gård, en familie.
Men helt enkelt var det ikke å få dette til, og de har begge måttet jobbe på siden for å finansiere kunstprosjektene. I starten måtte det meste av utstillinger og arrangementer selvfinansieres fordi de ikke fikk tilstrekkelig støtte. De første årene – da de kun hadde to utstillinger i året og noen få kunstnere på residens – var dette håndterbart, men etter hvert som programmet vokste, ble det stadig mer krevende å holde hjulene i gang.
«Gjennombruddet» kom med et tilbyggingsprosjekt der de endelig fikk midler til å investere i prosjektet. Etter hvert fikk de også annen støtte som gjorde at de kunne utvide og utvikle prosjektet ytterligere. Men det tok tid. Og selv om det å jobbe med kunst og kultur, uten nok finansiering, lett kan føre til utbrenthet, har de, som så mange andre kunstnere, gjennomført prosjektene sine på tross av manglende midler.
Kunst, landbruk og bærekraftige prosesser
Utenom kunsten har livet på Lavangsnes utviklet seg på en uventet måte. Ikke bare er Köchling kunstner og kulturformidler, hun er også agronom. Hun har tatt videreutdanning på landbruksskolen, og sammen med Laksfors har hun skapt et lite småbruk med sauer som også har blitt en integrert del av Lavangsnes Wunderkammer. Kunstnerne som kommer på residens får oppleve livet på gården – de samler egg fra hønene og er med på lamming eller slakting.
Samspillet mellom kunst, natur og jordbruk gir en spesiell rytme til oppholdet. De kreative prosessene utfolder seg i takt med de daglige gårdsrutinene, og det gir en dypere forbindelse til både materialene og til landskapet de jobber i. Men Köchling innrømmer at det ikke er lett å drive landbruk på et så lite område.
– Det at vi tar opp igjen landbruket på Lavangsnes, er jo egentlig helt idiotisk. Vi har en sånn alpetraktor fordi det er så bratt. Du kan ikke kjøre med store traktorer her og du kan ikke ha 200 sauer. Vi kan ha maksimalt 30. Nå bygger vi fjøs for å kunne ha så mange, og det er mye dyr i forhold til hvor lite arealet på eiendommen er. Det er så lite at ingen tror dette skal kunne brukes til å produsere noe. Det er skikkelig tungvint å drive det. Men hvis du driver på en måte som er litt mer gammeldags, med små redskaper og mye håndarbeid, så funker det jo.
Köchling forteller videre at når kunstnere kommer på besøk, så vandrer de gjennom skulpturparken og får tydelig se hvordan også dyrene har fått sette sitt preg på landskapet og kunsten. Sauer beiter rundt skulpturene og skaper en patina på metallskulpturene ved å gni seg mot dem. Andre ganger blir ullen deres brukt som material i kunstverk.
Dette tverrfaglige møtet mellom kunst, landbruk og bærekraftige prosesser er en viktig del av deres kunstneriske visjon for Lavangsnes Wunderkammer. De siste årene har de startet flere prosjekter som utforsker hvordan kunstnere kan jobbe med planter og jordbruk som en del av sitt kunstneriske uttrykk. For hva skjer når du gir kunstnere en plante og ber dem jobbe med den i seks uker? Slike spørsmål utforsker de gjennom ulike prosjekter. Slik blir også Lavangsnes Wunderkammer et eksempel på hvordan kunst kan vokse ut av – og sammen med – naturen, og hvordan dagliglivet på et småbruk kan være en kilde til inspirasjon, kunstproduksjon og fellesskap.
Bønder og kunstnere: En sammenvevd fremtid
Når jeg spør Köchling om deres naboer, forteller hun varmt om det nære samarbeidet med bøndene i området.
– De nærmeste naboene som fortsatt driver landbruk, bor 25 kilometer unna. Men til tross for avstanden har de lokale bøndene blitt en viktig støttespiller for kunstprosjektet, og forholdet mellom kunstnerne og bøndene er bygget på gjensidig respekt og hjelp. Bøndene har vist interesse for hvordan kunstprosjektet kombinerer landbruk og kunst, og de er spesielt støttende når det gjelder den alternative måten å drive gårdsbruk på. Vi prøver å finne tilknytningspunkter som allerede eksisterer i samfunnet her, og i lokalbefolkningen, for å skape et kulturtilbud som fungerer her, forklarer Köchling.
Samarbeidet er avgjørende. Bøndene deler sin kunnskap om tradisjonelle landbruksmetoder, hjelper til under lammingen og tilbyr praktisk veiledning når kunstnerne skal lære nye oppgaver, som for eksempel å sanke sauer. På den andre siden gir kunstprosjektet bøndene et nytt perspektiv på deres egne omgivelser, og åpner opp for en annen måte å forstå og verdsette det landskapet de har jobbet i hele livet.
Drømmer vs. økonomisk realisme
Avslutningsvis dreier Zoom-samtalen vår tilbake til essensen av hva det vil si å være kunstner i dagens samfunn. Kunstnere må navigere mellom kreative drømmer og økonomisk realisme, og det er her det er viktig å sette grenser. Etter nøye vurdering har duoen derfor besluttet å sette det ambisiøse prosjektet Salangen Biennale på pause.
– Det er ikke å gi opp, jeg tenker egentlig at det er å si at «nei, vi må bare prioritere riktig».
Med omfattende investeringer, både følelsesmessig og økonomisk, har de kommet frem til at det er viktig å sikre realistiske budsjetter og gode opplevelser fremfor å ta på seg mer enn de kan håndtere på sikt. I en verden der kunst og samfunn stadig utvikler seg, er det viktigere enn noen gang å finne balansen mellom kunstnerisk frihet og praktiske hensyn.
– Vi har fullt opp med residensopphold, utstillinger og tverrfaglige prosjekter i Lavangsnes Wunderkammer, som vi utvikler som bærekraftig kulturarena med program gjennom hele året. Denne avgjørelsen gir rom for at fremtidige prosjekter kan blomstre når tiden er moden, avslutter Köchling.
