Karolin Tampere: – Å være på et sted gjør noe med oss, men hva gjør det med oss, med kroppene våre og rytmen vår?
Intervju med Karolin Tampere om ph.d.-prosjektet Down in the bog: thinking with peatlands og utstillingen Ned i myra: Dvale på Tromsø Kunstforening/Romssa Dáiddasiida, Tromsø.
Ned i myra: Dvale er første kapittel av kurator Karolin Tamperes ph.d.-prosjekt i kunstnerisk utviklingsarbeid. I denne samtalen med Hakapik forteller Tampere om utstillingen i Tromsø og kommende planer for forskningsprosjektet der myras betydning studeres gjennom sanselige, spekulative og forskningsbaserte innganger.
Skrevet av Anna Näumann
I 1968 reiste det seg en stor, hvit kube i betong på sydsiden av Tromsø sentrum. Lokalene som i dag er tilholdsstedet til Tromsø Kunstforening/Romssa Dáiddasiida, ble i sin tid bygget for å huse sykehjemmet Hvilhaug – en konstruksjon og et sted der mennesker skulle praktisere omsorg overfor de som var på vei inn i sin siste fase av livet.
Nå er det utstillingen Ned i myra: Dvale som har inntatt Hvilhaug og som viderebringer omsorgens kraft ved å invitere til sansing og fordypning ned i myras mangefasetterte lag med historie, levd liv og behov for bevaring. Utstillingen er det første av tre kapitler som utgjør Karolin Tamperes pågående ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunstakademiet i Tromsø, UiT Norges arktiske universitet og Fakultet for kunst, musikk og design ved UiB Universitetet i Bergen.
MYRA SOM KOMPANJONG
En oppslagstavle er montert på en vegg mellom resepsjonen og utstillingens hovedrom. Nasjonale og lokale avisoppslag, informasjon om arbeidet til miljøorganisasjonen SABIMA og tips til hvordan man kan bidra for å verne om myrområder henger side om side. Som en collage i prosess. Ikke så ulikt måten Karolin Tampere arbeider på. I den innledende teksten i guideboka som følger med utstillingen står det skrevet at utstillingen er komponert av Karolin Tampere – men hva betyr egentlig det?
– Jo, det handler på et vis om å prøve å finne et språk for det jeg gjør. Ordet komponere kjentes mer riktig enn kuratere i denne sammenhengen. Utstillingen er en slags collage av forskjellige innganger og uttrykk til å forstå eller tilnærme seg myrproblematikk på. Når jeg tenker på det å komponere, tenker jeg også på improvisasjon som en måte å lytte og respondere på, noe som også har vært og er viktig i min praksis. Det trenger ikke kun å ha med lydbølger å gjøre – vi kan lytte til en situasjon eller til et sted, og improvisere sammen med situasjonen eller stedet. Det er litt det jeg prøver å gjøre i hele prosjektet, og her har myra blitt en kompanjong å improvisere sammen med.
TRIGGE SANSER
Fra drømmende og fabulerende perspektiver i tekstilarbeidet til Laura Põld, som inviterer oss ned i mylderet av organismer som eksisterer under myras overflate, til kollektivet Ensayos’ The Gift of Scent, som gjennom tekst, lukt og lyd løfter frem steds- og kulturspesifikke kunnskapstradisjoner og myter, vevd inn i feltopptak fra myrområder rundt om på kloden. Ensayos har gjennom flere år opparbeidet en praksis der de med en økopolitikk og økofeministisk tilnærming omfavner kunstnerisk forskning og beskyttelse av sårbare økosystem, myr- og kystområder. Bidraget deres i utstillingen i Tromsø inviterer oss til å lytte, lukte, ta imot og absorbere, for så å bli bærere av myrmolekyler som innkapsler kunnskap, minner og narrativ fra svunne tider.
– Utstillingen her i Tromsø er en slags introspeksjon, i form av et sted som er tilrettelagt for at man skal kunne kontemplere og få ro til å studere myra på ulike måter. Så kan man velge sin egen inngang, enten den sanselige veien ved å lukte seg frem, ta den spekulative inngangen gjennom noen av kunstverkene eller velge en mer konkret og forskningsbasert inngang. Jeg forsøker å vise et mangfold av potensielle lag som er mulig å ta tak i, uten en for tydelig styring. Det er fordi jeg har en større tro på å trigge sansene enn å komme med en pekefingerargumentasjon. Den er jo i utstillingen, den og, men du må nok oppsøke den for å finne den.
Torvutvinning problematiseres i flere arbeider, for eksempel i Kristina Normanns Thirst, en video fra The Orchidelirium Trilogy (2022), som vitner om en akselererende megaindustri som opererer på torv og torvmyras bekostning. Geir Tore Holm, Søssa Jørgensen og Randi Nygårds poetiske og aktivistiske plakater responderer på plakatverket Näe looduses liitlast! (1987), som på norsk kan oversettes til «Se på naturen som en alliert», og som viser til den politiske bevegelsen som oppsto i Estland på 1980-tallet da kunstnere og miljøaktivister gikk sammen for å stanse pågående ødeleggelser av blant annet myrområder. Innerst i utstillingslokalet henger The Venice Agreement, en plakat som representerer en forpliktelse om å effektivisere bevaring og forvaltning av våtmarksområder og forespeile en ordlyd for dette som går bort fra fokus på produktivitet, og heller tar utgangspunkt i myra som et økosystem med en verdi i seg selv. Avtalen ble signert av myrforvaltere fra hele verden. På podiet nedenfor, som fungerer som et sitteområde, finnes et utvalg bøker og litteratur tilgjengelig for de som måtte ønske å fordype seg. Bøkene forstås også som innganger og referanser til den kuratoriske, eller i dette tilfellet komponerende prosessen til Tampere.
– Så hvor kommer denne dvalen inn i bildet?
– På grunn av årstiden og klimasonen rundt oss her og nå i Sápmi/Nord-Norge, har vi ikke tilgang til myra i den tilstanden som jeg vanligvis ville ha involvert den i, for her er myra fortsatt gjemt under snølag og dermed i en slags dvale. For meg ville det vært åpenbart å legge til rette for at prosjektet også ville skje utendørs sammen med publikum. Det er grunnleggende, tenker jeg, når en har et prosjekt som, jo, omhandler et naturområde slik som myra. Dette for å lære, forstå og lytte til myra gjennom konkrete kroppslige erfaringer og kunnskap. Å gå i dvale er en måte dyr, planter og organismer overlever og samler krefter på, særlig når man bor i visse klimatiske områder. Hva om vi mennesker også ble tillatt å gå inn i en styrkende dvale deler av året når vi bor her vi bor i nord? Å være et sted gjør noe med oss, men hva gjør det med oss, med kroppene våre og rytmen vår? Så det å blant annet bringe inn dvalens potensial og hva påvirkningen av geografiske spesifisiteter gjør, er jeg interessert i å reflektere videre i som del i arbeidet med min ph.d.-forskning.
VANDRINGENS METODE
Selv om første kapittel i det overordnede prosjektet Down in the bog: Thinking with peatlands først og fremst kan oppleves i utstillingsformat på Hvilhaug, er nettopp det å vandre ute i myra en gjennomgående metode i Tamperes prosess. Sommeren 2023 arrangerte hun en innledende vandring, På grensen – ned i myra (Treriksrøysa, 2023), med flere av de deltakende kunstnerne samt en sosiolog som sammen krysset Sápmi og de nasjonale grensene mellom Finland, Norge og Sverige. En ny vandring vil finne sted i kapittel to av prosjektet, Ned i myra: Sporulering, som tar plass i Tallinn i Estland i juni. I løpet av utstillingsperioden vil publikum få mulighet til å besøke en myr sammen med lokale myrforvaltere og en samfunnsgeograf som alle jobber ved Estonian Fund for Nature. Det tredje kapittelet i prosjektet, Thinking with Peatlands, tar form som et utvidet symposium kuratert i samarbeid med Camilla Fagerli og Tromsø Kunstforening i september 2024, og vil gå inn i en dypere dialog med lokale myrområder rundt Tromsø gjennom besøk i myr.
– Hva opplever du at vandring som metode åpner opp for i et prosjekt som dette?
– Det handler om erfaringsbasert og kroppslig tilnærming til kunnskap (oversettelse av embodied knowledge), som først og fremst oppstår når vi er på et sted og lytter til hva stedet kan fortelle oss. Ved å være på et sted sammen med andre, dukker det opp refleksjoner fra ulike perspektiver. Det kan være individuelle opplevelser hos hver enkelt, men man deler tid og rom. Under denne første vandringen i Sápmi søkte jeg etter noe jeg ikke var helt sikker på hva var, men det jeg visste var at det å ha samtaler i den konteksten som en vandring kan tilby, i det landskapet som vi skulle vandre gjennom i all sin kompleksitet, ville åpne opp for noe annet. Hvordan kan man være ute i et landskap og lære fra det? Et landskap trenger da ikke bare å være et naturlandskap, men også et kulturlandskap, der liv leves, både i perspektiv av nåtid, fortid og fremtid. Jeg inviterte med en gruppe mennesker som jeg hadde lyst til å lære fra, rett og slett, og som jeg håpet kunne lede veien til det ukjente og dele kunnskap med. Det resulterte blant annet i en Artist Book som snart går i trykken, med tekster, refleksjoner og bilder i forskjellige formater. En video av Magnus Skei Holmen er også underveis.
DEN SØTE EIMEN AV MYR
Når Tampere tenker tilbake på minner hun har fra myra, er det den smygende og sødmefylte myrlukta hun løfter frem.
– Helt fra jeg var barn har jeg vært interessert i å lukte på ting og lytte til det rundt meg, følge med på lukt og lyd for å sanse verden. Vi har et enormt komplekst sanseapparat som vi bruker for å sette sammen og forstå verdenen utenfor den helt konkrete fysiske avgrensningen av kroppene våre. Hva er dette for en plass? Er det et gjenkjennbart sted, er det trygt eller utrygt? Det er det samme med lyd, både lyden vi hører og lyden vi føler i form av frekvenser. Som i forkant av et jordskjelv, der du hører en buldring før det begynner å skake, en buldring som går rett inn i marg og bein fordi grunnen du står på ikke er trygg. Det har jeg opplevd i Chile flere ganger, og det er ingen spøk!
En sensorisk opplevelse fikk også de oppmøtte til åpningen av utstillingen i Tromsø, da Tampere fløt fra den ene publikummeren til den andre med en pipette og dryppet små, duftende myrdråper på de som ønsket det. Luktverket, som er en del av The Gift of Scent, har tittelen Jalo Gaba og tar utgangspunkt i et våtmarksområde på Minjerribah i Quandamooka Country i Australia. En søt og finurlig eim av myr bredte seg ut over rommet, der et mylder av menneskekropper snuste og absorberte myras dråper mens de tok innover seg lyd, bevegelige bilder, poesi og fortellinger om myr.
– Lukt og lyd, hva det kan gjøre i en verden som er så preget av skjermkultur, visuell sansing og scrolling. I en tid der vi opplever overrumpling av visuelle inntrykk og informasjon, så kan man lure på hva som treffer en. Da er det kanskje behov for å rette oppmerksomheten mot de andre sansekanalene. Lukt som gir oss ubevisst og bevisst informasjon til å for eksempel ta valg i verden.
BEGJÆR SOM DRIVKRAFT
I 2021 lanserte FNs miljøprogram rapporten «Economics of Peatlands, Conservations, Restorations and Sustainable Management», som konkluderte med et hastende behov for å bevare myrområder. Myra rommer et komplekst økosystem, den demper flom, lagrer karbon og gir rødlista trekkfugler et sted å raste. I dag er omkring én tredjedel av norske myrer ødelagt, og med pågående klimaforandringer og utbygging av veier, hyttefelt samt vindmølleparker er nordlige myrområder mer utsatt enn noensinne.
– Symposiet i september, har du noen tanker om hvordan alt materialet, erfaringene og kunnskapen kan utveksles og ha en agens i en lokal kontekst?
– Ja, der må man jo gå politisk til verks, da. Sammen med Camilla Fagerli jobber jeg med innholdet til symposiet nå, og intensjonen er blant annet å projisere et fremtidsrom. Da kan vi plukke opp det som vi ikke har hatt et format til i utstillingen og nye innganger som har dukket opp. Det er en mulighet til å ta tak i og løfte frem historier og problematikker i en lokal kontekst. Ved å orientere seg og forstå bedre hva dette behovet handler om, kan man forhåpentligvis bidra inn i det.
Miljødirektoratet har nylig foreslått å forby nedbygging av myr i Norge, og utvinning av torv er vedtatt utfaset innen 2025. I samarbeid med NINA (Norsk institutt for naturforskning) publiserte NRK i vinter en oversikt over nedbygging av norsk natur gjennom de siste fem årene, et informasjonsgrunnlag som har fått flere til å uttrykke sin uro omkring mangelen på en helhetlig og langsiktig tenkning knyttet til bevaring av norsk natur.
– Hvilke rom kan kunsten fylle i møte med myras kritiske behov for omsorg?
– Heller enn kun kunsten, er det kanskje kunstnere som kan bidra inn i å fylle et rom med andre perspektiver og metoder og belyse samtaler og spørsmål som kan være berikende i faglige og allmenne diskurser. Når det kommer til selve kunsten, kan den nok også gjøre det, så fremt den klarer å balansere med å ikke kun havne i det illustrative feltet. Kunst og kunstnere som bidragsytere i folkeopplysning. Jeg vil gjerne åpne opp kunstens rom til også å kunne være noe for de som ikke visste at det var noe for dem. Kunst og kunstopplevelser er et fellesgode, og som kulturutøvere – kuratorer og kunstnere – har vi et oppdrag med å huske på det og å jobbe med det, gjerne som del av vårt arbeid for øvrig. For meg er saken viktigst, og saken er nå myr og behovet for bevisstgjøring om og rundt myra. Der tror jeg kunstens og poesiens rom kan åpne opp for andre måter å sanse og koble seg på og låse opp rommet til vår fantasi. Med fantasi mener jeg ikke nødvendigvis fantasien som tilflukt eller et ansvarsfraskrivende sted, men fantasien har også en tett kobling til drivkraft, livskraft og ikke minst begjær, som jo er det sterkeste vi har for å få gjennomført noe som helst. Kunsten kan snakke både til følelsene våre, intellektet og det underbevisste, det som er litt vanskeligere å beskrive, det som er i en, en allerede iboende erfaring og kunnskap, men som kanskje ikke er den komplekse totaliteten av hvordan sansene våre i samarbeid gir oss informasjon til å agere og være i verden på.
