Irene Snarby: Det handler om å få et åpnere perspektiv og et sted hvor også de stille stemmene slipper til
Intervju med kurator og kunsthistoriker Irene Snarby, juni 2024. Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk.
Fotnoter nederst i saken.
Irene Snarby er i år aktuell som kurator for den samiske delen av utstillinga Urfolkshistorier ved KODE i Bergen. Her forteller hun om arbeidet med den omfattende utstillinga og ikke minst hvorfor hun i dag investerer så mye tid og energi på å kjempe for bevaring av totalkunstverket De Samiske Samlinger/Sámiid Vuorká-Dávvirat (SVD) i Karasjok.
Tekst av Hilde Sørstrøm
Det er nå godt kjent at vi de senere år, særlig etter documenta14 i 2017, har sett en fremvekst av samisk kunst på landets kunstinstitusjoner og i andre deler av kunstfeltet. Men for Irene Snarby, som i dag er aktuell som kurator for den samiske delen i utstillinga Urfolkshistorier på KODE i Bergen, strekker interessen seg mye lenger tilbake. Kunsthistorikeren har forsket på og arbeidet med samisk kunst siden 1990-tallet, og har senere tatt denne interessen med seg inn i en rekke ulike prosjekter. Hun har vært kunstkonsulent, holdt foredrag, skrevet artikler og vært redaktør for flere publikasjoner. Ikke minst har hun i flere år arbeidet som kunstkonservator ved Sámiid Vuorká-Dávvirat/De Samiske Samlinger (SVD) ved RiddoDuottarMuseat (RDM) i Karasjok. Hun har også vært medlem i Sametingets innkjøpskomité for samtidskunst og dáiddaduodji og er i dag frilans kurator og stipendiat i kunsthistorie ved UiT Norges arktiske universitet.
– Jeg tror at jeg kan si at jeg hele livet har hatt interessen for det samiske. Jeg kommer fra en fornorsket samisk familie, men for meg har det ikke vært noe alternativ å være fornorsket. Helt siden jeg var ung har jeg kjempet for å ta tilbake det samiske. Blant annet prøvde jeg lenge å få lov til å lære meg samisk på ungdomsskolen og videregående. Der kjempet jeg politisk for at samisk skulle være like viktig som nynorsk. Men det var uaktuelt å få lære samisk, noe som bare gjorde meg enda staere.
Gjennom sin mors familie i Kautokeino stiftet Snarby allerede på 1980-tallet bekjentskap med mange joikere, skuespillere og andre kulturfolk som ble viktig for henne. En av disse mange gode samtalepartnerne som gjorde inntrykk var Mikkel Gaup.
– Han er vel en av de siste noaidier. Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, var jeg så heldig at jeg fikk flere døgn der jeg kunne sitte og snakke med ham. Det var helt fantastisk. Jeg studerte da psykologi, og en av de siste tingene han sa til meg var at «Nei, du har ikke sånne psykologiøya, du skal gjøre nåkka anna».
På universitetet i Tromsø fortsatte hun derfor å studere kunsthistorie. Det var gøy, for der fikk de studere arkitektur i Norden og reiste på studieturer i Nord-Troms. For å ta hovedfag måtte hun derimot flytte til Oslo. Der ble dessverre ikke engasjementet for det nordlige like godt mottatt.
Etter å ha sett utstillinga Arts from the Arctic i Tromsø Kunstforening i 1993, ønsket hun å skrive om urfolkskunst. Utstillinga, som viste kunstneriske uttrykk fra både Sápmi, Russland, Alaska og Canada, kan trygt beskrives som en utstilling forut for sin tid.
– Jeg tror ikke alle forstår hvor hardt det var for de som var primus motor bak denne. Det var Ingunn Utsi og Rose-Marie Huuva, og de kjempet veldig hardt for at utstillinga skulle være kuratert av urfolk. Så den ble veldig avgjørende for det som har skjedd etterpå. Et hjul begynte å rulle da.
Da hun så ville fokusere på arktisk kunst i sin hovedoppgave ved Universitetet i Oslo, fikk hun blankt nei.
– De var ikke sikre på om det var kunst. Så da sa jeg at «ja, ja, jeg kan jo begrense meg til å skrive om den samiske delen av utstillinga». Men heller ikke det ble godkjent. Til slutt valgte jeg Iver Jåks og tresnittserien Homo sapiens, og det godtok de.
Snarby understreker imidlertid at hun ikke tror motstanden hun møtte i studietiden handlet om vrangvilje.
– Det var nok mer usikkerhet. Vi må bare erkjenne at det var veldig lite kunnskap om samisk kultur i Norge da, og det er det dessverre fortsatt.
Løsningen ble at Snarby fikk tildelt veileder fra Universitetet i Tromsø og flyttet nordover igjen for å være nærmere det samiske. Hadde hun blitt i Oslo, hadde hun kanskje ikke klart å gjennomføre studiene.
– Jeg følte på en tristhet over motstanden i Oslo. Det gjorde meg rett og slett frustrert. Men så tenkte jeg at jeg skulle jo ikke skrive dette i sinne heller, så jeg måtte bare dra hjem for å skrive.
Med årene har Snarby opparbeidet seg en enorm kunnskap om samisk kunst, duodji, kunstnere og duojárer, og har vært en viktig bidragsyter i formidlingsarbeidet og forskningen omkring samisk kunst. Hun har vært involvert i en rekke utstillingsprosjekter, bokprosjekter og andre kunstprosjekter både i Sápmi og i andre deler av Europa. Mye av denne kunnskapen fikk hun i årene hun arbeidet med kunstsamlingen i Karasjok. Hun minnes dagen for 21 år siden da hun åpnet de tunge dørene til kunstmagasinet for første gang.
– Det var over 1000 kunstverk, proft plassert i kunstmagasinet. Det var så mange malerier. Og duodji, masse duodji. Det var fantastisk. Og selvfølgelig var det det. Det aller beste som har blitt laget av samisk kunst er jo samlet der. Det er helt sykt at det fortsatt ikke vises frem.
– Ser man på praksisen din, så er det tydelig at det samiske har vært ledende hele veien for deg. Det er imponerende. For det skal jo litt til for å holde fokus når man møter så mye motstand i eget fagfelt som du gjorde.
– Ja, men det er jo en sånn fantastisk verden å komme inn i. Og jeg tror at den inngangsporten jeg fikk via alle de fine samtalene jeg hadde med slektningene mine fra Finnmark knyttet meg veldig nært til det samiske. Jeg så jo også at det ikke var noen som hadde gjort noe på dette. Det var et uskrevet blad. Så det ble også et driv.
Samiske Samlinger/Sámiid Vuorká-Dávvirat
Kampviljen, drivkraften og staheten har kuratoren fra Sápmi hatt god bruk for denne våren. Det skinner fort igjennom i samtalen vår. Før jeg rekker å stille spørsmål om arbeidet med utstillinga på KODE, peiler hun selv samtalen inn på debatten omkring dagens situasjon i Karasjok. Der er det vedtatt at bygningen som siden 1972 har huset De Samiske Samlinger/Sámiid Vuorká-Dávvirat (SVD) skal rives. Det var Sametinget som i 2022 vedtok rivingen med mål om å få på plass et nytt bygg som er bedre tilrettelagt for museumsdrift. Det nye bygget er også tenkt å skulle inkludere et samisk kunstmuseum. Snarby, sammen med en rekke representanter fra kunst- og kulturfeltet – deriblant Joar Nango, Synnøve Persen og Geir Tore Holm – er imot riving.
Sammen med Snarby har flere stilt seg spørrende ikke bare til selve rivevedtaket, men også prosessen rundt det. For eksempel har utvalget valgt å gå bort fra rådene fra Statsbyggs «Mulighetsstudie», som ble utført i 2019 for å se på muligheten for en samlokalisering av Samisk museum i Karasjok, De samiske samlinger (SVD), Samisk kunstmuseum og Senter for samisk samtidskunst (SDG) i Karasjok. I rapporten kommer det blant annet frem at selv om bygningen – som omtales som et bygg med vesentlige verneverdier og arkitektoniske kvaliteter med symbolske verdier – fremstår nedslitt, viser tilstandsvurderingene at hovedkonstruksjonen er i god stand. Ifølge Statsbygg er derfor renovering med et tilbygg et realistisk alternativ.
Men dette er ikke den eneste grunnen til at mange nå reagerer. Bygningen som skal rives er blitt til i nært samarbeid mellom kunstner Iver Jåks og arkitektene Jessen&Jessen (Vidar Corn Jessen og Magdalena Eide Jessen), og regnes av flere – deriblant Snarby – som Sápmis aller viktigste kunstverk.
– Det er jo en eneste stor kunstinstallasjon, når du tenker deg om. Kunstverk og arkitektur er så integrert i hverandre at det ikke går å skille dem. Dørhandtaket, som er tegnet av Iver Jåks, ligner ei hellig tromme, og symboliserer samtidig fruktbarhet der det kvinnelige og mannlige møtes som i en befruktning. Materialet er messing, som også er brukt flere steder inne i museet, og som ifølge gammel samisk religion beskyttet mot onde ånder. Når du tar i dette tunge dørhandtaket og kommer inn i en verden med relieffet Gudenes dans, det er en helt egen følelse. Det er mørkt, som i en hule, og ikke hvitt og sterilt. Det har en helt egen stemning. Så først og fremst er dette en kamp for å bevare dette totalkunstverket. Det er Iver Jåks’ viktigste verk. Og da mener jeg altså hele bygget.
At det foreligger planer om å bevare verket Gudenes dans, som er støpt inn i en av bygningens betongvegger, er i det hele tatt en mager trøst siden samisk estetikk er gjennomgående gjennom hele bygget.
– De som ivrer for å få revet bygningen sier at «ja, men vi skal jo ta vare på Gudenes dans», og det er jo bra, men det er jo bare en del av det. Og la oss si at de skal ta vare på det. Hvorfor kan ingen svare på hvordan de skal gjøre det? Hvordan kan de si at det ikke kommer til å rause sammen? Hvordan kan de si at det ikke blir ødelagt? Og hva med kostnadene knyttet til dette? Vet de som bestemmer at det trolig vil koste flere titalls millioner? Sammenligner man dette med Y-blokka, så kostet det 59 millioner å rive bygget og å flytte betongrelieffet Fiskerne. [1]
– Det verste av alt er at prisen for å rive og så bygge nytt er akkurat like høy eller høyere enn å bevare De Samiske Samlinger og få et tilbygg tilpasset moderne behov for konservering og bevaring. Så skjønn det den som kan, sier Snarby, som har lest sakspapirene «slik djevelen leser Bibelen».
Andre argumenter mot riving har blant annet vært at det her er snakk om å rive det første museet som er bygget med formål om å være et samisk museum. Det er med andre ord et bygg som bærer mye viktig historie og har hatt stor betydning både som samlingssted og i arbeidet med formidling, og utvikling, av samisk kultur. Et annet argument imot har vært at det er stikk i strid med samisk tankegang, der gjenbruk ville vært den mest bærekraftige og logiske løsningen.
Likevel er det altså argumentene for riving som har vunnet frem i Sametinget, og – etter å ha blitt presentert som en hastesak – ble det altså i 2022 vedtatt å rive bygget. En avgjørelse som ble tatt med 37 stemmer for og kun 2 stemmer imot. Begrunnelsen har blant annet vært at etterslep på vedlikehold har ført til råteskader og mugg i det eksisterende bygget. Et annet argument som sametingsråd Maja Kristine Jåmå (NSR) har uttalt til NRK, er at det er nødvendig å rive for å få bygget et nytt museum. Men Snarby kjøper ikke disse argumentene, noe hun har uttalt klart og tydelig i avisinnlegg og på ulike seminarer i Tromsø den siste tiden.
– I samtalene rundt dette har du blant annet uttalt at vi nå er lenger unna et samisk kunstmuseum enn noen gang før. Hva mener du med det?
– Jeg har hatt troa på et samisk kunstmuseum i alle år, men nå begynner jeg å lure. Du mister jo litt motet når de som er ansvarlig – det være seg styret til RDM, direktøren eller Sametinget – har lyst til å fjerne det første museet i verden som er bygget med formål om å være et samisk museum. Jeg kan ikke forstå at de som skal bygge ut det nye museet kan finne på å gjøre noe slikt.
Det er bemerkelsesverdig at det er så mange som nå engasjerer seg i saken etter at vedtaket er tatt, og man kan spørre seg om det da har blitt gitt tilstrekkelig informasjon i prosessen før vedtaket. Snarby etterspør i alle fall tettere samarbeid mellom de som tar disse avgjørelsene og kunstfeltet, og da spesielt samiske kunstnere.
– Jeg skjønner ikke at utvalget ikke har følt behov for kunstnerisk kompetanse. Hvordan skal de klare å få til å lage et samisk kunstmuseum uten dialog med kunstnere? Uten dialog med folk som jobber med samisk kunst som tema? Det må fagfolk fra kunstfeltet inn der, og det holder ikke med én person fra Samisk kunstnerforbund.
– Så kan du kanskje ikke si at det ikke er en demokratisk avgjørelse siden de jo har hatt avstemming. Men hvilken informasjon har rådsmedlemmene i Sametinget forholdt seg til hvis 37 av 39 stemte for riving? Hva er det slags informasjon de har fått når de ikke følger det Statsbygg og deres egne fagfolk sier? For de har jo hatt egne fagfolk som også har sett på bygget, og de er også for bevaring. Det er jo de politikerne burde ha forholdt seg til. Og jeg bare spør: Hvor er arkitekttegningene, siden det haster sånn med å rive? Vi har ikke sett noe annet enn noen firkanter på et papir. Så det er jo noen grunner til at jeg tenker at et samisk kunstmuseum aldri har vært lenger unna enn det er nå.
Ettersom Statsbygg har konkludert med at det er fullt mulig å oppgradere bygget, er Snarbys forslag at det bygges et nytt bygg et annet sted i Karasjok med konserveringslab, magasin og andre fasiliteter som det kulturhistoriske museet trenger. Så kan Samisk kunstmuseum flytte inn sammen med Jåks’ arbeider i SVD-bygget når det er renovert.
– SVD er jo allerede et monument for samisk estetikk med gjennomtenkt symbolbruk. Jeg mener egentlig at RiddoDuottarMuseat bruker Samisk kunstmuseum som en brekkstang til å få gjennom det de selv trenger, uten å ta kunstneriske hensyn. For det er klart at de har store behov. Men de skal jo få dekket dem, de også.
Det merkes godt at Snarby er opprørt over situasjonen, men selv om mange mener at toget har gått, er kanskje ikke alt håp ute likevel? I skrivende stund arbeider Snarby sammen med en rekke kunstnere og andre kunstfaglige stemmer i håp om å få til en midlertidig fredning av bygningen.
– Det blir interessant å se hvordan dette ender. Om det er mulig å få snudd flisa, liksom. Men nå må vi skifte tema. For vi må rekke å snakke litt om Urfolkshistorier også.
– Ja, jeg blir litt engasjert. Jeg bare håper at noen på Sametinget reagerer. Politikerne er vårt siste håp. Så ikke skriv noe stygt om dem, ler hun hjertelig midt oppi alvoret.
Urfolkshistorier
I vår åpnet altså utstillinga Urfolkshistorier / Indigenous Histories på Stenersenmuseet ved KODE i Bergen etter å først ha blitt vist høsten 2023 ved et av Latin-Amerikas fremste museer, MASP (Museu de Arte de São Paulo) i Brasil. Kurator og initiativtaker for utstillingsprosjektet var Adriano Pedroso, som også har kuratert hovedutstillinga på Veneziabiennalen som åpnet i vår.
Spesielt med Urfolkshistorier, er at alle kuratorene som er involvert har urfolksopphav og sammen representerer urfolk fra Sør-Amerika, Nord-Amerika, Oseania og Norden. Fordi MASPs samarbeidspartner KODE ikke har den samiske kuratorkompetansen som trengtes i dette tilfellet, ble Irene Snarby invitert til å kuratere delen som skulle representere Sápmi. Det er hun svært glad for, selv om hun gjerne skulle kommet litt tidligere inn i prosessen. Hun ler godt når hun forteller om startfasen.
– Det gikk ca. en måned fra jeg fikk oppdraget til jeg satt på kontoret til Adriano og presenterte navn på kunstnere og alle verk med en begrunnelse for hvorfor det måtte bli sånn. Så det var litt rock 'n' roll.
Det overordnede temaet var «historier», og det falt godt i smak.
– Jeg likte det godt, og det tror jeg også de andre kuratorene gjorde. Det skulle være historier. Ikke sånn leksikonhistorie, men slik vi ser på historie. Da kan det også være drømmer, tanker, livssyn og ja, ikke sant? Vi kunne også gjerne flette inn eldre gjenstander med samtidskunsten, og akkurat det er ikke vanskelig med samisk kunst. Det henger veldig godt i hop. Jeg synes jo også det var prikken over i-en da vi i Bergen fikk bygge utstillinga litt ut. Da fikk vi tak i ládjogahpir, hornlua, og da falt brikkene på plass.
Snarby er likevel litt skuffet over at hun ikke fikk vist Outi Pieskis Guhte gullá – Here to hear (2021), en videoinstallasjon der Pieskis døtre, Birit og Katja Haarla, danser på svart bakgrunn – med hornluer på – til musikk av Mari Boine og Tuomo Puranen.
– Den er fantastisk. Jeg hadde så lyst til at man skulle få se den med en gang man kom inn på museet. Men pengene strakk ikke til. Det ble for dyrt, rett og slett. Men jeg håper å få vist den her i Tromsø.
– Bare videoen? Du vil ikke vise hele den samiske delen som en egen utstilling i Tromsø, altså?
– Vet du, vi er så heldig at vi har sett mange av disse kunstverkene. Det er selvsagt en god del nye arbeider også, men for meg var det først og fremst viktig å få ei så stor urfolkskunstutstilling til Norge.
Det har uten tvil vært mangel på utstillinger med så stor urfolksrepresentasjon i Norge, men internasjonalt har interessen vært større, også for samisk kunst. Snarby trekker blant annet frem utstillingene Sakahàn: International Indigenous Art ved National Gallery of Canada i 2013 og en større utstilling i Venezuela i 2003 og 2004 som inneholdt flere viktige verk av samiske kunstnere.
Det spirituelle
– Du har valgt å fokusere på det spirituelle i den samiske delen av Urfolkshistorier. Hvorfor valgte du den veien?
– Jeg er veldig inspirert av boka som Outi Pieski og Eeva-Kristiina Harlin har skrevet om ládjogahpir. Den er så fin! Helt fantastisk. Den historia de forteller der, det er kvinnehistorie, det er historia om duodji, om verdier, verdighet og natur. Det er så utrolig inspirerende. Og det er så negativt alt man snakker om nå, som fornorskning og kristning. Kristninga har jo fjernet masse av den samiske kulturen, men jeg vet jo at ikke alt er borte. Og da tenkte jeg at det kunne være interessant å se på hva som ennå lever. Hva er det samiske i det samiske samfunnet? Altså, det er veldig mye tro som har overlevd. Og den gamle samiske religionen har jo overlevd via duodji, der de samiske tegnene er laget med hensikt. For eksempel finnes jo solsymbolet nesten overalt.
Solsymbolet dukker opp flere steder i Urfolkshistorier. Det gjør også arbeider i metall, som ble inkludert på grunn av sine magiske virkninger og beskyttende effekt. Som for eksempel kniver med beskyttende stål som har blitt viktige i det samiske samfunnet. Snarby har tidligere fortalt at om du gir en kniv i gave, så må du forlange å få en mynt tilbake for at det skal gå deg godt. Men metall dukket også opp i andre duodjiarbeider.
– Jeg tok for eksempel med noen eldre komsekuler som var beskyttelse mot onde ånder så ikke barnet ditt i komsen ble byttet ut av de underjordiske.
– Men hvordan var arbeidet mellom deg og de andre kuratorene. Samarbeidet dere?
– Det var flere seminarer før koronaen som jeg ikke har deltatt på siden det var før jeg kom inn i bildet. Men nei, vi samarbeidet ikke om selve utstillinga. Og det var ikke optimalt. Det skulle jeg gjerne ha gjort. Når vi kom ordentlig i tale i Bergen, så snakket vi om at det burde vært neste trinn. Drømmen er å fjerne disse veggene – for vi er jo i syv forskjellige saler. Få bort veggene og gi oss muligheten til å gjøre noe sammen. Det ble gjort i Sakahàn, og det var jo råstilig. Da var det ikke noe «her er samisk og her er maori». Det var verkene som snakket med hverandre. Det hadde vært veldig artig å få til det også her.
Håp for fremtiden
– Med tanke på kulturell representasjon, hva slags forventninger – eller håp – har du til de store kunstinstitusjonene og det fremtidige arbeidet der etter å ha vært med på et prosjekt som dette?
– Jeg kom til å tenke på dette som Charis [Gullickson, kurator ved Nordnorsk Kunstmuseum, red. adm.] har stått i. Det her at museer ikke er nøytrale.[2] Det har vi jo virkelig fått merke med Nordnorsk Kunstmuseum. Alt kommer an på hvilke politikere vi har i styret, og det er jo politikere i styrene hele tiden. Så det er ikke snakk om at det er nøytralt. Det skjer også i Karasjok nå med RiddoDuottarMuseat. Der er det også kommet politikere inn i styrene i stedet for fagfolk. Det hadde vært veldig deilig hvis vi kunne slippe det på et fremtidig samisk kunstmuseum. At man rett og slett prøver å bruke fagfolk, og har gode prosesser i arbeidet med å få fagfolk inn i styrene.
Da Urfolkshistorier åpnet i Bergen i vår, var det lang kø utenfor museet og i det hele tatt enorm interesse fra et stort og svært mangfoldig publikum. Også det ønsker Snarby seg mer av fremover.
– Da jeg holdt tale under åpningen i Bergen, sa jeg at det er jo sånn vi ser for oss det samiske kunstmuseet. At det ikke bare skal være utelukkende for det samiske, men at urfolk og urfolkskunst kan samles. Jeg håper vi kan bli mer internasjonale og samarbeide mer. Vi i nord har så mye felles historie, og jeg blir kjempeinspirert av å snakke med for eksempel Candice Hopkins og Nivi Christensen [3]. Skal man ha debatter som er litt vanskelige, kan man hente inn fagfolk fra f.eks. Grønland som kan styre ordet. Så blir det ikke så superlokalt. Man skal jo ha muligheten til å gjøre det også av og til, men det handler om å få et åpnere perspektiv og et sted hvor også de stille stemmene slipper til. At det ikke bare er albuene som kommer seg frem. Så ja, det er et håp jeg har.
Fotnoter
1: Fiskerne er verket som preget fasaden til Y-blokka og som er tegnet av Picasso og overført til betongen av Carl Nesjar.
2: Charis Gullickson forteller om prosjektet «Museer er ikke nøytrale» i et intervju med undertegnede, publisert i Kunsthåndverk #2 2022. Intervjuet kan også leses på nettsiden kunsthandverk.no.
3: Candice Hopkins er frilanskurator og medlem av Carcross/Tagish First Nation. Nivi Christensen er museumsleder ved Nuuk Kunstmuseum.
Det gjøres oppmerksom på at skribenten, og redaktør for Hakapik, Hilde Sørstrøm og Irene Snarby er medlem av samme forskningsgruppe (WONA Worlding northern art, UiT Norges arktiske universitet).
