Sosiale kontrakter og materielle erfaringer på Sørfinnset skole / the nord land
Intervju med Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm om kunst- og samarbeidsprosjektet Sørfinnset skole / the nord land som de har drevet frem siden 2003, Karolin Tampere som har bidratt siden 2004 og duojáren Niká Pittja som deltok for første gang i 2023.
Dette er en lett redigert versjon av teksten som først ble publisert i Kunsthåndverk #1 2024.
Fotnoter nederst i saken.
Gjennom drøye to tiår har det vokst frem en «evighetsskole» for tilreisende kunstnere, lokale fagfolk og andre entusiaster i Gildeskål i Nordland. Men hva lærer man egentlig på Sørfinnset skole / the nord land?
Tekst av Hilde Sørstrøm
Sørfinnset skole / the nord land er et kunst- og samarbeidsprosjekt, initiert og drevet frem av kunstnerne Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm. Evighetsprosjektet – som kunstnerne selv omtaler det som – startet allerede i 2002 da kurator Per Gunnar Eeg-Tverbakk inviterte dem til å bidra inn i Nordland fylkeskommunes nye kunstprosjekt Kunstneriske forstyrrelser. Siden 2004 har de altså hvert år – og ofte flere ganger i året – samlet kunstnere, duojárer, tradisjonshåndverkere, forskere, lokale entusiaster og andre nysgjerrige gjester i den lille bygda i Nordland. Fra dette utsiktspunktet har «skolen» zoomet ut og inn og utforsket lokale og globale, indre og ytre forhold i verden omkring oss. Det har de gjort gjennom ulike workshops, foredrag, samtaler, performancer og kunstutstillinger med mer.
Mitt første besøk på Sørfinnset skole, som jeg heretter vil omtale det som, var sommeren 2023. Der ble jeg møtt av en liten gruppe kjente og ukjente fjes som satt samlet rundt frokostbordet i Sørfjorden kapell hvor den daglige havregrøten ble servert. De siste årene har kapellet blitt et vesentlig samlingssted for Sørfinnset skole, fikk jeg fortalt, og det er kapellforeningen i bygda som låner det ut. Men slik har det ikke alltid vært. De første årene var det den gamle grendeskolen i bygda som var det viktigste samlingsstedet. Men da kommunen la skolen ut for salg i 2010, måtte de finne et nytt sted, og endte altså opp i kapellet.
Jeg var forholdsvis godt forberedt til oppholdet. Blant annet hadde jeg fått med meg et par episoder av Sørfinnset skoles egenproduserte «TV-serie», Sørfinnset TV [1], som kombinerer dokumentariske innslag fra landskapet med performancer, kunstnerpresentasjoner, musikalske innslag og ikke minst samtaler med bygdas beboere eller andre gjester – gjerne mens det sløyes fisk eller lages mat. Serien anbefales på det varmeste, siden den gir et godt bilde av hvordan fortid, nåtid og myter kobles sammen i møte med kystsamfunnet i Gildeskål. Før besøket mitt hadde jeg også lest boka En kopp gir ti tilbake (2022), (nok en varm anbefaling) som setter kunstprosjektet i sammenheng med det samarbeidsbaserte kunstnerskapet til Jørgensen og Holm. [2]
Rotbinding med Niká Pittja
I tillegg til kapellet benyttes nå også ofte ungdomshuset, som ungdomslaget UL Vårsol låner ut. Og det var her på ungdomshuset at min «første skoledag» virkelig startet, da jeg ramlet inn på en tægerworkshop ledet av duojáren Niká Pittja.
Da jeg kom dit var workshopen allerede inne i sin tredje og siste kursdag, men Niká Pittja tok seg likevel tid til å vise meg «the basics» i rotbinding. Med et par bunter med bjørkerøtter slo jeg meg ned sammen med de andre. I flere timer satt vi samlet. Vi småpratet litt og spurte hverandre om råd mens vi sydde. Vi vætet og splittet, presset opp, dyttet ned, krysset, tredde, skjøtet og ankret mens Pittja hjalp til. Workshopen må ha truffet en nerve, for i flere dager etter kunne man finne nyfrelste rotbindere som arbeidet videre med sine egne rotprosjekter.
Rotbinding handler om mer enn å sette av tid og lære seg ulike bindeteknikker. Det ble også et tema da jeg tok en is og en kaffe med Pittja på en bensinstasjon i Nord-Sverige etter oppholdet. Vi fikk begge skyss av en annen «skoleelev», Camilla Fagerli, som kjørte til Tromsø – der jeg bor – via Jokkmokk, hvor Pittja skulle av. Det var i Jokkmokk han tok sin sløydutdanning innen tre og horn, og det var også der, på Samernas Utbildningscentrum/Sámij åhpadusguovdásj, at han utviklet en sterk forkjærlighet for rotsløyd. Det skjedde da han deltok på et «snabbkurs» med to av sine inspirasjonskilder, de samiske duojárene og kunsthåndverkerne Margit Kitok-Åström og Ellen Kitok-Andersson, forteller han.
– De er jo fra samme sameby og blant de største rotsløyderne som finnes, sier Pittja begeistret, og forteller at han maste seg til å få delta på et kurs, selv om det ikke var del av utdanningsplanen hans.
– Jeg fikk det som jeg ville, og etter det har jeg bare testet ulike mønster og sett mye på gamle saker. Men jeg vet jo ikke egentlig om måten jeg binder på er tradisjonell. Jeg vet ikke hvordan man har gjort det før. Men sluttresultatet blir jo det samme, på et vis, sier Pittja.
– Hva er det du liker så godt med rotbinding, da?
– For meg er det en måte å brenne energi på. Og det som er så bra med rotsløyd er jo at man kan holde på med det alene og hvor som helst. Man trenger bare ei skål med vann og ei rot.
– Men man må jo ha røtter, da. Hvor, og når, finner man det?
– Man henter røtter på våren, når sevja stiger. Det er da det er lettest å barke av. Så må man bare lære seg hva som funker. Hva som er bra med de plassene man har gravd på og hva som er dårlig. Man må lete etter de rette markene å hente fra – mykere land og mindre vegetasjon.
– Det krever jo en del kunnskap som man ikke nødvendigvis kan lære seg på en workshop eller et kurs?
– Ja, det er jo fordi dette er noe det har blitt jobbet med i evigheter. Det finnes kjempemange ulike bindings- og låseteknikker, både i duodji og i svensk hemsløyd. Teknikkene er urgamle.
– Rotbinding er jo et internasjonalt fenomen, kan man vel si. Men teknikk og bruk varierer kanskje fra land til land også?
– Ja, det er forskjell på hva man bruker når man binder, hvordan man binder og hva det skal brukes til. Hva har man brukt tingene til tidligere? Det er jo det som har formet prinsippet. I dag er det mer prydgjenstander, og brosjer er blant det vanligste.
I Sápmi er rotsløyd særlig brukt til å lage osteformer, saltflasker, fat, kurver og ulike typer oppbevaringsbokser, men også i bygging av båter og kjelker. I dag har naturlig nok bruken og behovet endret seg, forteller Pittja.
– Men sånn er det jo med det meste av duodji’en. De fleste gjenstander fra da man levde nomadiske liv er ikke i bruk på samme måte i dag. [3]
En «timeplan» basert på tilfeldigheter, nødvendigheter og lærelyst
Det å holde liv i tradisjonskunnskap gjennom nærkontakt med materialer er i det hele tatt en viktig del av Sørfinnset skole. De dagene jeg var innom, var det ikke bare Niká Pittja som holdt workshop. Vi kunne også delta på workshop i matlaging med kunstnerne Noi (Paphonsak La-or), Kaew (Nirun Saengpolsith) og Geir Tore Holm, silketrykking med Kaew, workshop i møbeldesign, eller taumøbler, med produktdesigner Jette Graaner, eller vi kunne velge en ganske annen retning og delta på workshop i stemmebruk med sanger og komponist Lisa Dillan. Musikk har nemlig alltid vært en viktig ingrediens i Sørfinnset skole, noe både Sørfinnset TV og et rikt plakatarkiv fra tidligere år avslører. Men til denne reportasjen er jeg først og fremst nysgjerrig på hva tradisjonskunnskap og omgangen med materialene betyr for Sørfinnset skole. Og hva tenker initiativtakerne selv om prosjektet i dag? Hva har formet det og hva har lokalsamfunnet fått ut av det? Min andre kopp kaffe ble derfor med Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm, som, via en mobilskjerm på kjøkkenbordet deres hjemme i Skiptvet, fortalte hjertelig om sitt årelange arbeid i Sørfinnset.
– Dere mistet det opprinnelige skole-bygget som først var samlingssted allerede i 2010, da den ble solgt. Likevel valgte dere å beholde ordet «skole» i prosjekttittelen. Hvorfor det?
– Det er egentlig ikke et prosjekt, det varer jo evig, minner Holm meg på før han fortsetter. – Sørfinnset skole / the nord land er et samlingssted. Man samles og har et program der man både underviser og er elev samtidig. Det kan godt ha en skolebenevnelse fordi det er en slags skole. Det ble liksom som et slags kunstakademi. For oss, også.
Jørgensen på sin side trekker frem at skolebenevnelsen også er interessant som et bilde på den generelle utviklingen i Bygde-Norge.
– Da kanskje spesielt i Nordland, hvor fraflyttingen og sentraliseringen har vært veldig omfattende. Det å fylle skolen ble et sterkt symbol med tanke på revitalisering.
– Men ikke bare et symbol, bemerker Holm.
–Ja, i praksis også. Og skolen vi brukte var jo grendeskolen.
At det skulle være et skolebygg med i prosjektet var likevel ikke noe de hadde planlagt fra start. I utgangspunktet hadde kunstnerne vært på utkikk etter et gårdsbruk de kunne bruke som tilholdssted. Slik gikk det ikke, men for dem var det uansett en gave å få tilgang til dette skolebygget med klasserom, garderober, gymsal, skolekjøkken og sløydrom. I tillegg var det en liten leilighet og et lager de brukte som radiostudio. I prosjektets første leveår ble det et sted der de inviterte lokalbefolkning og deltakere på lørdagskafé, kunstutstillinger og foredrag, gjerne med forelesere fra regionen.
– For eksempel var det en forelesning om hvordan silda har virket som bydannende på kysten. Så hadde vi en annen forelesning om økologisk økonomi med folk fra universitetet i Bodø, sier Jørgensen.
Utformingen av programmet – eller timeplanen om du vil – styres mye av tilfeldige møter. Som for eksempel da de arrangerte workshop i båtreparasjon, ledet av båtbyggeren Kai Linde. Det var et resultat av et tilfeldig møte ute på fjorden, da de var ute med båt og kom i snakk med Linde. Dermed ble han invitert til å holde workshop i 2018.
– Ideene kommer både fra ting som må gjøres, ønsker fra folk og ting vi har lyst til å gjøre. Det handler veldig mye om å kombinere og å la ting skje. La forskjellige mennesker og faktorer møtes. Det har hele tiden vært en drivkraft å se hva som skjer når uventede ting møtes, sier Holm.
De som kjenner til kunstnerskapet til Jørgensen og Holm er kanskje ikke så overrasket over at båtkultur har fått stor plass. I august 2018 rodde Jørgensen og Holm i en færing/kjeks (nordlandsbåt) fra Sørfinnset til Tromsø i forbindelse med åpningen av utstillingen sin, Samarbeid 1993-2018, hos Tromsø Kunstforening.
– Sånn er det jo vi definerer hva vi skal gjøre. En lyst til å ro, for eksempel. Og vi er ikke ferdig med båt. Det er så fint å ro at det må vi jo gjøre mye mer, sier Jørgensen, som avslører at de planlegger kurs i båtkunnskap, roing og fisking.
Samisk byggeskikk og duodjitankegang
Fra de mange prosjektene og workshopene som har funnet sted på Sørfinnset skole, har Jørgensen og Holm tilegnet seg mye ny kunnskap. Et godt eksempel er det første bygget som ble reist i 2005 – en buegamme [4] som i dag er åpen og tilgjengelig for alle som ferdes i turområdet ved Kjellingvatnet, der den er plassert. Her inviteres det årlig til «gammedag» med ulike foredrag og aktiviteter, gjerne kombinert med vedlikehold. Ifølge Holm er gammen også en slags «veiviser» til samisk historie og kultur i dette pitesamiske området. [5]
I arbeidet med å bygge gammen ble tradisjonshåndverkeren og mester i duodji, Jon Ole Andersen, som ledet byggeprosessen, uhyre viktig.
– Han kom med masse kunnskap, blant annet det her med tidspunkter og beskaffenhet til materialet, sier Holm, før Jørgensen gir en litt fyldigere forklaring.
– Det er det med å få trevirket, altså bjørk, som skal tas på voksende måned, og finne den spesielle veden, som en bjørk som har vokst med stor snølast. Da får du en vekst som er sånn her, sier Jørgensen mens hun svaier med armene i bue.
– Og så var det selvfølgelig neveren. I vårt tilfelle fikk vi never fra kommunen. Vi kunne selvfølgelig tatt never selv, men det har vi ikke lært oss ennå. Vi måtte også finne ut hva slags torv man kunne bruke. Kjellingvatnet er jo et ganske fuktig område, så det kan være mye mose som gjør torva «fosete». Man må derfor ta torv på steder hvor det er litt mer hold i den.
– Dette har jo rot i duodji-tankegang, skyter Holm inn.
Samisk kultur løftes ofte opp og frem i kunstnerskapet deres. At de ville bygge en gamme på Sørfinnset handlet mye om Holms samiske bakgrunn fra Gáivuotna/Kåfjord i Nord-Troms. Likevel – å ha dette fokuset i Gildeskål er ingen selvfølgelighet.
– Det har på en måte ikke vært en samisk oppvåkning i Gildeskål, men mange i kommunen sa at de hadde samiske røtter. Så det har vært en litt langsom undersøkelse fra vår side. Men vi ville gjøre noe i praksis og se hva som skjedde hvis vi lagde en gamme. Og den blir jo brukt av skoleklasser og andre folk, sier Jørgensen.
Selv om samisk kultur ikke har fått den plassen den fortjener i Gildeskål, så har det med årene dukket opp stadig flere hendelser knyttet til samisk kultur. Det er ikke utenkelig at gammen har bidratt til dette, mener de to kunstnerne.
– Når vi hadde innvielse av gammen, så sa ordføreren at «nå kan vi ikke lenger overse den samiske historien i Gildeskål». Men det er klart at i praksis så er det fortsatt veldig mye – jeg holdt på å si – samefiendtlighet. Dette er ikke en enkel historie. Men gammen åpnet jo for mer samiske «input», også i form av konserter og kulturhendelser, sier Holm.
Thai-huset og materielle erfaringer
Da kuratoren Per Gunnar Eeg-Tverbakk tilbake i 2002 kontaktet Jørgensen og Holm og ga dem dette kunstneroppdraget, som altså etter hvert ble til Sørfinnset skole, var et av målene at de skulle finne internasjonale samarbeidspartnere og gjøre et prosjekt som gikk i dialog med kunstverket Den glömda staden [6] av kunstner Jan Håfström og arkitekten Johan Celsing, som allerede lå – og fortsatt ligger – i turområdet rundt Kjellingvatnet.
På dette tidspunktet hadde Jørgensen allerede kontakt med kunstneren Rirkrit Tiravanija, som sammen med kunstneren Kamin Lertchaiprasert hadde etablert the land foundation i Sampatong i Thailand – et kunstprosjekt der sosialt engasjerte praksiser, økologisk jordbruk, bærekraftige levemåter og (buddhistisk) meditasjon er viktige stikkord [7]. Etter å ha besøkt Lertchaiprasert i Chiang Mai på nyåret i 2003, inviterte Jørgensen og Holm kunstnere fra the land foundation – eller søsterprosjektet, som Jørgensen og Holm omtaler det som – på besøk til Nordland. Som du kanskje har skjønt peker «the nord land» i tittelen Sørfinnset skole / the nord land nettopp på søsteren i Sørøst-Asia og ikke (bare) til fylket Nordland. Samarbeidet, som fortsatt pågår, har blant annet resultert i at Gildeskål har fått et Thaihus, bygget i nordthailandsk tradisjon, men tilpasset klimaet ved Kjellingvatnet. [8]
Det lille trehuset har skifertak, terrasse og en alltid ulåst dør. På innsiden finnes blant annet en Buddha-figur, lærebøker om meditasjon og en gjestebok med store mengder skryt fra forbipasserende turgåere og turister som har overnattet i huset. I tillegg til å være et oppholdssted for turfolk, kan Thaihuset også ses som en slags manifestasjon på det sterke båndet mellom de to kunstnerdrevne initiativene.
Jørgensen og Holm forteller at blant de to byggverkene ved Kjellingvatnet ble Thaihuset spesielt krevende å få på plass. I motsetning til gammen, som de brukte overkommelige tre uker på, visste de lite om hva de egentlig bega seg ut på her.
– Det var jo et enormt ansvar å ta på seg. Vi sto selv ansvarlige og hadde ingen byggeledelse. Vi klarte å sikre at det ble brukt gode materialer, men det var tøft. Det gikk over flere år og flere vintre. Og det å ha et halvferdig hus stående i Nordland – når jeg visste at det var storm på gang – da sov jeg ikke så godt om nettene, forteller Holm.
Byggeprosessen ble en viktig læringsprosess der de fikk mange nye materielle erfaringer.
– Vi brukte malmfuru fra Misvær i reisverket, og så fikk vi et skifertak fra Forstranda, vest for Sørfjorden. Det hadde ligget en god stund og var mosegrodd. Vi gikk gjennom helle for helle og sjekket at skiferen ikke var splittet. Vi kasserte ganske mye, og mange mente at det ikke kom til å holde. Men det har holdt ganske fint. Det var jo en materiell erfaring, sier Jørgensen.
– All denne omgangen med materialene er tydeligvis viktig for dere. Hvorfor er det det?
– Jeg synes det er fint at du sier materialer og ikke håndverk. Materialer er liksom noe som er mellom oss. Én ting er at man er i dialog med materialet – det er kanskje en klisjé, men det er noe man sier – men også omkring materialet, så gjør materialet noe. Bare det å holde på med bjørk, eller samle materialer, bygge noe og forme noe – det skjer noe der. Materialer er også tilgang til det sosiale, sier Holm og trekker frem tægerworkshopen til Niká Pittja.
– Det var jo helt magisk det som skjedde da folk holdt på med røtter. Det er noe helt eget. Jeg tror det er noe som materialene gjør, eller gir. Særlig hvis man har materialene tilgjengelig og det ikke blir så mange lag av teknikk som gjør at det kjennes veldig langt unna. Og det å gjenbruke det vi finner rundt omkring i Gildeskål har også vært en viktig metode og tilnærmingsform, kan man si.
Holm forteller videre og viser til nok et eksempel. I 2022 holdt kunstneren Hilde Hauan Johnsen en workshop i plantefarging der det ble sanket lav og planter i nærområdet som de brukte til å gi garnet en «Sørfinnset-palett» – for øvrig i tråd med Johnsens egen kunstpraksis.
– Man kan lett bli sånn materialfetisjist og farge masse garn. Men hva kan man bruke det til? Derfor er det viktig for oss at når vi har hatt plantefarging av garn, så må vi faktisk bruke det, sier han, og forteller at garnet fra denne workshopen ble brukt til å hekle et teppe til brisken i Thaihuset.
Potet og ris
Et annet spennende byggverk som bygda har fått gjennom prosjektet, er en jordkjeller. Etter flere års arbeid ble denne endelig ferdigstilt sommeren 2023 – mye takket være innsatsen til kunstnerne Stefan Schröder og Ole Petter Ribe, som tilbrakte mange «skoletimer» der.
Med jordkjelleren bringes både arkitektur, økonomi og potetens kulturhistorie inn i kunstprosjektet, og arbeidet med den passer ifølge Jørgensen og Holm perfekt inn i Sørfinnset skole, der slike temaer ofte diskuteres og utforskes. Da de fortsatt hadde skolebygningen, hadde de også skolehage med potetland der de – i samarbeid med bl.a. kunstneren Åsa Sonjasdotter – arrangerte årlige «potetdager» med konkurranser, matlaging, forelesninger og selvsagt dyrking av poteter. I dag dyrker de ikke lenger potet, men på ett tidspunkt ble det dyrket hele 18 ulike potetsorter.
Ved å sette fokus på potetens historiske betydning, særlig med tanke på selvberging langs kysten, fikk de også muligheten til å utforske tilknytningen til Thailand. At økologisk jordbruk er et felles interessefelt for Sørfinnset skole og the land foundation gjør jordkjelleren til (nok) et sterkt bindeledd mellom de to søsterprosjektene.
– På the land foundation dyrker de ris og i skolehagen dyrket vi poteter. Det var en fin likevekt. Da begynte poteten å forankre seg som noe veldig interessant, som mat og kulturhistorisk materiale, fordi den er så viktig, sier Holm.
Ulike verdisyn
– Mens man på den ene siden finner økologi, tradisjonskunnskap og mye fokus på miljø og klima på Sørfinnset skole, så har dere også vært opptatt av å inkludere andre sider. Blant annet har lakseoppdrett fått en del plass. Det er jo et litt interessant valg …
– Ja, jaja, sier Holm kvikt. – Det handler om det å ta ting som det er. På kysten er fiskeoppdrett veldig viktig, og naboen til kapellet, Ronald Jørgensen, er en av lederne for GIFAS (Gildeskål forskningsstasjon for akvakultur).
Ronald Jørgensen har i likhet med kapellforeningen også støttet Sørfinnset skole i mange år, blant annet ved å låne ut eiendommen sin til telting. Likevel – for mange er det nok litt kontroversielt å skulle koble fiskeoppdrett med et kunstprosjekt som dette. Samarbeidet går likevel langt tilbake, og allerede i 2005 var Sørfinnset skole på besøk hos GIFAS hvor de fikk se anleggene og lære om hvordan de arbeidet der.
– Toleranse, og det å være i dialog, er veldig viktig. Men selvfølgelig, laksens status har endret seg i løpet av årene vi har holdt på. Vi ser jo også at det har blitt for mye fiskeoppdrett. Det er skjevhet, både i det biologiske med laksen og i økonomien. Og i måten fiskeoppdrett tilegner seg arealer på, så har vi jo også fått se de negative sidene. Det er en kompleksitet i det som er så til stede, og vi har vært nødt til å forholde oss til det. Vi må prøve å forstå andres holdninger og andres måter å se ting på, mener Holm.
– Det er et dilemma som vi støter borti her i Norge, og antakeligvis i hele verden. Både øst og vest, nord og sør, by og bygd. Det er konflikter som er iboende i kultur og næringsliv, og også politisk. Vi har jo for eksempel også vindmølleproblematikken nå. Det er det der med kulturelle, økonomiske og politiske forskjeller. Det er slikt Sørfinnset skole har på timeplanen, legger Jørgensen til.
Samiske og buddhistiske tankeganger i møte
Også med tanke på religion og trosspørsmål kommer ulike praksiser sammen på Sørfinnset skole. I tidligere utgaver har både buddhisme, kristendom og samisk sjamanisme stått på timeplanen. I 2021 inviterte de foreningen Arktisk sjamansirkel til gammedagen, og det har også blitt avholdt en buddhistisk seremoni i Thaihuset. Når jeg spør hvorfor det åndelige har fått så stor plass, trekker de opp en ny linje mellom Sápmi og Thailand.
– Vi opplevde at buddhismen var en viktig faktor for the land foundation i Thailand. Der var det viktig å si at man hadde en buddhistisk praksis med meditasjon. Og kunstsenteret der, Umong Sippadhamma, lå nesten vegg i vegg med et stort tempel. Folk var opptatt av ånder og åndelighet på en uttalt måte. Det var inspirerende. Så vi tenkte litt sånn: Hvis de fronter buddhismen – hva gjør vi, da? Jeg tror møtet med Thailand gjorde det mulig å åpne opp for mer spiritualitet, sier Jørgensen, og legger til at Holms samiske bakgrunn fra Olmmáivággi/Manndalen selvsagt også har spilt en rolle her.
– Jeg har jo opplevd 90-tallet, der det som var litt sånn «new age» var spennende, men også litt fy. Så opplevde jeg hvordan Geir viste mer åpenhet overfor det spirituelle. Det åpnet opp en nysgjerrighet for noe som finnes, men som kanskje har vært undertrykt.
– Samisk og buddhistisk i møte. Det er veldig riktig, istemmer Holm.
– Det er også praktisk. Når vi har hatt gammedag, så har vi hatt et samisk fokus. Da har vi hatt forskjellige folk innom. Sjamanisme og samisk noaidevuohta er en naturlig del av samisk kultur, og vi har lenge tenkt at det hadde vært fint å opplyse om det og å løfte det fram.
Holm minnes gammedagen med Arktisk sjamansirkel som en spesiell dag.
– Det ble veldig intenst, og interessant. Intensiteten åpner opp og gjør at kunnskap flyter lettere. Så da så vi at det spirituelle er en faktor som bare er der i skolen, og som man åpner opp for iblant. Det er viktig. Mange svar kan kanskje ligge der, i det spirituelle, i forholdet til materialer, naturomgivelser og til andre mennesker.
Sosial kontrakt
De sosiale møtene, enten det skjer i møte med sjamansirkelen, på workshop i møbeldesign, under et foredrag om kunst og økologi eller over en kopp kaffe i sola, er en essensiell del av skolehverdagen på Sørfinnset skole. Dette gjelder ikke bare innad i gruppen av tilreisende som møtes i Gildeskål. Holm og Jørgensen mener de rett og slett har etablert en slags «sosial kontrakt» med lokalbefolkningen.
Særlig under 20-årsjubileet i 2023 var det flere lokale, både entreprenører og andre, som bidro på ulike måter og viste at de satte pris på kunstnernes tilstedeværelse. Noen deltok også på workshop i matlaging eller tægerbinding, og flere var med på festen og jubileumsmiddagen.
– Det var en som sa at «dette er som en kunstnerkoloni». Og det er en slags sannhet i det. Det er litt kunstnerkoloni, og det er egentlig ganske flott, synes jeg. Men vi er ikke som et slektstreff. Vi er mer som trekkfugler som kommer og er til stede.
Trekkfuglen Karolin Tampere
Blant trekkfuglene befinner det seg særlig én som har blitt sentral gjennom årene. Karolin Tampere, som i dag er kurator og ph.d.-kandidat ved UiT Kunstakademiet i Tromsø og Fakultet for kunst, design og musikk ved Universitetet i Bergen, satte sine bein på Sørfinnset første gang i 2004. Da som kunststudent, invitert inn sammen med medstudenten Åse Løvgren for å hjelpe til på skolen. Tamperes smittsomme engasjement for prosjektet er mye skyld i at mitt telt ble slått opp i Sørfinnset sist sommer. Men hva er det egentlig som har fått Tampere selv til å komme tilbake hvert år? Og hva mener hun man lærer på Sørfinnset skole? Reportasjens siste kaffekopp ble derfor med Tampere, som startet med å minnes sine «første skoledager».
– Jeg og Åse Løvgren ble kastet inn i de oppgavene som fortsatt eksisterer i dag, som matlaging, bilkjøring og raking. Blant annet raket vi plass til en kompost mellom noen bjørk på skoleplassen. Og så lurer jeg på om vi kanskje plantet bærbusker?
Selv om Holm og Jørgensen hadde regien på det meste, ble Tampere tidlig engasjert og har vært med både som kunstner og musiker i tillegg til å delta i produksjonen «bak kulissene». Hun var i 2010 på besøk hos kunstnerne i Thailand og har vært med på å bygge Thaihuset. Gjennom flere år presenterte også Rakett – et konsept av Tampere og Løvgren – kinovisninger i ulike formater, som klassisk drive-in-kino og litt mer alternative varianter, som stamp-inn-kino, der man så film gjennom dampen fra badestampen, eller ski-inn-kino (ja, kino på skitur!). Tampere trekker også frem en workshop fra 2009 som hun var med på å utvikle.
– Da jobbet jeg tett med Geir Tore om et program som vi kalte «Vi ser på livet / Looking at life». Jeg hadde noen ideer og tenkte vi blant annet skulle se på livet fra edderkoppens perspektiv og et mikro-makro-perspektiv der vi skulle zoome inn og ut av bygda for å se på mulighetene der, forteller Tampere.
– Men hva var det som fikk deg til å komme tilbake år etter år?
– Jo, hver sommer ville jeg være med Geir Tore og Søssa til Sørfinnset fordi jeg syntes det var lærerikt, spennende og gøy, sier hun, men legger til at møtet med Sørfinnset også ble viktig for henne av andre grunner.
– Jeg er selv oppvokst i Nord-Sverige, men på et tidspunkt sluttet jeg å reise dit. Jeg sluttet å relatere meg selv til nord. Men da jeg landet på Sørfinnset i 2004 fikk alle luktene – som av mjødurt og bjørk – de irrgrønne fargene og lyset meg til å komme tilbake til meg selv, på en måte. Det ble en annen type (re-)forankring.
– De siste årene har vi sett en oppsving i interessen for sosiale og relasjonelle kunstprosjekter her til lands. Tror du – som i dag er kurator – at Sørfinnset skole har hatt betydning for denne utviklingen?
– Det er egentlig vanskelig for meg å si. Det må jo du si noe om, ler Tampere før hun likevel gir seg ut på en lengre utgreiing. – Man kan jo se ut fra et samtidskunstfaglig perspektiv hvordan interessen for visse typer formater, og for eksempel samarbeidsprosjekter, har gått i bølgedaler. Sørfinnset skole hadde en spennende peak i 2005–2007 da dette var såkalt nytt i Norge. I et internasjonalt perspektiv hadde the land foundation allerede vært i vinden en stund, sier hun og refererer til omtaler blant annet i Artforum.
– Men så virket det som at det kom et dalsøkk. Min tolkning av hvordan prosjektet ble oppfattet utenfra da var at «ja, ok, her holder de på igjen, og hva er det egentlig de gjør? De gjør jo det samme. Hvorfor det?» Nå er det igjen en ny, kanskje myk topp hvor det er mye interesse for samarbeidsprosjekter. Men det som er unikt med Sørfinnset skole er at det har holdt på så lenge. Det er jo det der med dedikasjon over tid. Og å ikke tape motivasjonen, eller miste grepet, på hvorfor man gjør det man gjør. Uansett hvilken skala eller omfang det er snakk om.
Sørfinnset skole er ikke det mest promoterte kunstprosjektet, til tross for sin lange levetid. Men akkurat det har også vært en bevisst strategi, forteller Tampere.
– Det har jo hatt en litt annen type synlighetsstrategi enn mange andre prosjekter post-Facebook 2006. For det første var ikke Sørfinnset skole på Facebook i massevis av år. Det er derfor vi har så fantastisk plakatarkiv. Det som var viktigst for oss var å være til stede og å kommunisere der vi var, i bygda og omegn. Men også det å ikke «utvinne» alt det «spennende og rare på bygda» for så å løfte det inn i en hvitkubesammenheng. Det har hele tiden vært en «no go».
– Med så mange år som deltaker må du jo også ha etablert en spesiell kontakt med stedet og lokalbefolkningen? Hvordan har du opplevd denne relasjonen?
– Skolen, hvor vi blant annet hadde lørdagskafeene, var jo et konkret møtested som flere hadde en god relasjon til. Denne muligheten for å ha en god møteplass endret seg veldig fort når skolen plutselig ble solgt. Det ble et slags skifte hvor også vi ble litt satt ut av balanse. Da begynte vi å undersøke: Hvor skal vi være? Og hvorfor er vi her? Bygda er liksom vårt vertskap, og prosjektet responderte jo på invitasjonen fra Gildeskål kommune og Nordland fylkeskommune. Det skulle jo vare for evig.
I likhet med Jørgensen og Holm trekker også Tampere frem den «sosiale kontrakten» som har bygget seg opp gjennom årene.
– Det er jo en slags samarbeidskontrakt. Det er responsivt samtidig som man holder ved tradisjonene. Vi har gammedag, sommerfest og helt konkrete ting som skjer. Det er en fleksibilitet der, samtidig som det at Sørfinnset skole skaper tradisjoner blir roten i prosjektet. Det gjør det veldig spennende.
– En annen ting er jo at det har vært generasjonsskifte. Nå er vi jo i kapellet, som naturligvis har en litt annen stemning enn skolen. Det er kanskje et mer lukket – og mer ladet – rom. Men samtidig opplever vi at folk lokalt har blitt mer engasjert. Det handler nok om at det er en yngre generasjon som ser at vi bidrar sosialt i bygda. Som ser at vi skaper liv og røre, og at det gjør bygda mer attraktiv både for folk som bor her eller er på besøk. De siste fem–seks årene har vi også hatt gleden av å utvide kjernegruppen i Sørfinnset skole med en yngre generasjon kunstnere i Magnus Holmen, Sanjey og Ajay Sureshkumar, som på sine måter bringer inn ideer og energi i prosjektet.
– Da jeg snakket med Geir Tore og Søssa, var vi innom hvordan både bærekraft, fiskeoppdrett, tradisjonshåndverk og det spirituelle tas opp i «læreplanen». Hva tenker du man lærer på Sørfinnset skole? Hva slags «kompetanse» får man egentlig?
– Det er jo også læren om deg selv i samhandling med andre. Det tenker jeg er det første grunnleggende du blir konfrontert med. Vi prøver jo å informere folk som deltar om at man ikke har så mye tid til såkalt egentid – som jo er en veldig artikulert greie nå. For dette prosjektet er også en motvekt til et veldig individualisert samfunn. Men også det å lære hvordan folk driver research på et sted, for eksempel med Søssa, som har utdanning innen landskapsarkitektur. Lære hvilke metoder hun trekker inn for å utbrodere våre undersøkelsesrom i landskapet, i en nordlig region i et lite samfunn. Så det er en konstant skole – men det første du lærer er jo deg selv å kjenne.
Fotnoter:
1: Sørfinnset TV er tilgjengelig via Søssa Jørgensens Vimeo-profil: https://vimeo.com/user68012515
2: En kopp gir ti tilbake (2022) er redigert av Søssa Jørgensen, Geir Tore Holm og Karolin Tampere, og utgitt av «balkong» i forbindelse med utstillingene Samarbeid 1993-2018 ved Tromsø Kunstforening/Romssa Dáiddasiida og En kopp gir ti tilbake i Kristiansand Kunsthall i 2022.
3: For mer om tægerbinding og Niká Pittjas praksis, se Sørfinnset TV 2023, del 2. Tilgjengelig her: https://vimeo.com/906441057
4: Bealljegoahti på nordsamisk.
5: Se Sørfinnset TV fra 26. juli 2019, som handler om buegammen som ble bygget i 2005. Tilgjengelig her: https://vimeo.com/user68012515
6: Den glömda staden er oppført som en del av Nordland fylkes kunstprosjekt Skulpturlandskap Nordland.
7: For mer om the land foundation, se videoen Sørfinnset TV 2023 part 1, tilgjengelig her: https://vimeo.com/852367268
8: For mer informasjon om thaihuset og the land foundation, se samtale med kunstner Yayar Norum i Sørfinnset TV 2019, episode Dagens sending, 29. juli, tilgjengelig her: https://vimeo.com/user68012515
Flere bilder fra 2023-utgaven av Sørfinnset skole / the nord land finner du her.
