Ni distinkte filmatiske og kunstneriske språk
Anmeldelse av AVGANG/AFGANG/AVGÅNG, avgangsutstilling på Filmkunstskolen i Kabelvåg, UiT Norges arktiske universitet. Kuratert av Jeppe Sengupta Carstensen og William Andreas Wivel, 14.–16. juni 2024, Kabelvåg.
Årets avgangsstudenter fra Filmkunstskolen i Kabelvåg imponerer med høyt utvikla og selvstendige filmspråk.
Skrevet av Henrik Sørlid
Årets avgangsstudenter fra Filmkunstskolen i Kabelvåg er en spesiell årgang, ikke minst med tanke på omstendighetene rundt skolen de siste tre åra. Dette er den siste klassen som begynte på skolen under det «gamle regimet», det vil si mens skolen fortsatt befant seg i et politisk og administrativt limbo med uviss framtid, før den til sist ble innlemmet i Kunstakademiet ved UiT Norges arktiske universitet. I 2020 kunne man ikke gjøre opptak av nye studenter på grunn av usikker finansiering, og det første de nye studentene gjorde da de begynte i 2021 – altså årets avgangsstudenter – var å gå i fakkeltog for å sikre finansiering over statsbudsjettet til sin egen utdanning. På den ene sida er det selvfølgelig fullstendig idiotisk at Filmkunstskolen i Kabelvåg har vært nødt til å gjennomgå flere runder med mulig nedleggelse, men på den andre er jeg ikke i tvil om at de prekære forholdene som disse studentene har vært nødt til å forholde seg til, også har vært et verdifullt element i utdanninga. Det var også denne situasjonen som gjorde det mulig for Filmkunstskolen i Kabelvåg å utarbeide skolens faglige, og ikke minst politiske profil på egne premisser. For lesere som ikke er kjent med denne, anbefaler jeg å ta en titt på skolens manifest, Språk er makt, film er språk. Nå er det ikke egentlig dette jeg skal skrive om nå, men jeg kan henvise til kommentaren jeg skreiv for Hakapik – og som fortsatt står seg – om skolens situasjon i 2021.
Formatet på årets avgangsutstilling besto av to deler – et hovedprogram med filmvisninger i skolens egen kinosal, og en utstilling med skisser, bakgrunnsmateriale og andre arbeider i skolens studio. Hovedprogrammet, bestående av ti filmer, var ledsaget av korte gruppesamtaler med studentene i bolker på to til fire, moderert av kurator William Andreas Wivel. Wivel gjorde en forbilledlig jobb med å formidle studentenes arbeider, sette dem i sammenheng og å åpne opp arbeidene både formalt og tematisk.
Alle arbeidene lå på et svært høyt nivå, både teknisk og innholdsmessig. Studentene skal selvfølgelig ta æren for sitt eget arbeid, men jeg tror også at det høye nivået er et resultat av skolens samarbeidsorienterte pedagogikk og arbeidsformer: Studentene må bidra til hverandres produksjoner i ulike kapasiteter, og undervisninga antar dermed nødvendigvis kollektive former som åpenbart bidrar betydelig til hver enkelts arbeid. Samtidig er det ni tydelig individuelle stemmer og ni distinkte filmatiske og kunstneriske språk vi møter her.
Når det er sagt er det et påfallende stort fokus på enkeltindividet og private sfærer i nær sagt alle de filmene man ville kalt fiksjonsfilmer i konvensjonell forstand. Det kan hende at dette handler vel så mye om hva slags faglige briller jeg har på meg når jeg ser film, men jeg vil likevel insistere på at en vending vekk fra det individualistiske og privatiserte må være en av de viktigste og mest spennende utfordringene for narrative kunstformer i vår tid. De dominerende mytene og sosiale konvensjonene i vårt samfunn setter individet og individets psykologi fullstendig i sentrum – på bekostning av så mange andre måter vi kan forstå oss selv og verden på. Er det ikke da en av våre viktigste oppgaver som kunstnere å sette spørsmålstegn ved den altoverskyggende rollen som individet spiller i vår forestillingsverden?
Elia Biondis Stjernestøv og Aske er vel den mest «klassiske» narrative filmen – en sentimental roadmovie hvor vi følger et ungt voksent søskenpar på vei for å spre moras aske en plass i Nord-Norge. Det er sterk vekt på kontrollert dramaturgi og en fortellerstil hvor ingen løse tråder får flagre i vinden – alt forklares og samles i en syntetisk helhet fra start til slutt. Det er interessant å se parallellene og kontrastene mellom Biondis arbeid og Alma-Oline Weitling og Mads Toft Hansens tematisk beslekta Respit. Her følger vi en ung dansk mann som har dratt til Røst for å rydde i huset etter sin avdøde mor. Det er åpenbart dyptgående konflikter og brudd innad i familien, men vi blir aldri fortalt eller vist direkte hva disse dreier seg om. Historien formidles først og fremst gjennom hvordan hovedpersonens kropp rammes inn av arkitekturen og landskapet, som nærmest blir en abstrahert eksternalisering av hovedpersonens ambivalente følelser. Bruken av landskapet som bærer av historie og affekt bidrar til å åpne et større rom for publikums fantasi og egne fortolkninger. Det psykogeografiske tilsnittet reindyrkes ytterligere i Weitling og Hansens mer impresjonistiske og dokumentariske arbeider – Måke, fortell og Husa – hvor landskapet og arkitekturen trer fram som hovedpersoner snarere enn menneskene.
Årets eneste avgangsverk som ikke er en film – Minneprosesseringsmaskinen av Petter Blix – oppleves som beslekta med Weitling og Hansens psykogeografiske filmer. Blix har ombygd og modifisert et elektrisk orgel, som nå spiller en blanding av cinematiske musikk- og lydeffekter og feltopptak fra nærområdet – måseskrik, vind og vær, fotballsanger osv. Det fungerer faktisk som et ordentlig musikkinstrument – et bra et – og ikke bare et artig konseptuelt påfunn.
Izabella Englunds Being er en dialogdrevet og intim utforskning av vennskap og depresjon, som tjener på å ikke være bundet opp mot en forutbestemt narrativ endestasjon. Dialogen og handlingen er i stor grad improvisert på sett, og er til en viss grad, antar jeg, en løs fiksjonalisering av skuespillernes egne erfaringer. Englund oppnår med dette en troverdig dybde i dialogen. Detaljrikdommen i kameraets formidling av leiligheten filmen utspiller seg i, gir også en rik assosiativ klangbunn. For eksempel er mange boktitler – Testo Junkie av Paul B. Preciado var en som festa seg i min hukommelse – tydelig lesbare i flere scener.
Ida Paulssens Not So Me er en mer kompakt studie av en konkret situasjon – en tenåringsjente som forsøker å etterleve en dyr hudpleierutine hun har sett på TikTok. Til tross for at vi her befinner oss sammen med et enkeltindivid i vedkommendes private sfære, er det noe med filmens implisitt analytiske karakter og fraværet av et ekstra lag av eksplisitt narrasjon eller psykologisering som, i alle fall for min del, frigjør Not So Me fra en potensielt klaustrofobisk individualisme – som jo også må sies å være en del av filmens tematikk.
Også Camilla Jämtings Transpiration fungerer som en analytisk studie av en konkret og avgrensa sosial situasjon – i dette tilfellet et møte i en sauna mellom en kontaktsøkende mann med karakteristisk underutvikla sosial intelligens, og en kvinne som helt åpenbart bare vil være fred. Det er både lattervekkende og ekstremt ubehagelig å se dette nærstudiet i en form for grenseoverskridende oppførsel som ikke nødvendigvis er så enkel å identifisere som en klar krenkelse, men som helt åpenbart uttrykker en kjønnsbasert maktubalanse. Den mannlige karakteren – en av 2020-tallets sjølrealiserende «macho-hippier» – er ekstremt bra tatt på kornet. Han er av typen som selvfølgelig ikke har noen baktanker med sin narsissistiske monolog om yoga, tantra og hvor viktig og bra det er med nærhet til andre mennesker. Jämting har klart å skildre med stor realisme en sosial dynamikk hvor «bevisbyrden» lempes over på kvinnen som invaderes sosialt av en mann, men som ikke kan sette ord på det uakseptable i situasjonen uten å selv bli tildelt rollen som den urimelige parten.
Nanna Hovedskovs A Furry Tale er nok den klart mest dokumentariske av arbeidene, sentrert som den er rundt intervjuer med to furries om deres vei inn i denne subkulturen. Filmen leker seg også med iscenesettelse og fiksjonalisering, særlig gjennom å anonymisere intervjuobjektene, som gjennomgående er ikledd sine heldekkende fursuits samtidig som de beveger seg flytende inn og ut av karakter. Derigjennom synliggjøres også det elastiske rommet som finnes mellom individet som subjekt for seg selv og ens person som offentlig eller sosialt subjekt.
Iva Magdalena Trømborgs Floating Point skiller seg fra resten av årets avgangsverk i det at vi her utsettes for et systematisk transindividuelt perspektiv i et narrativ som strekker seg fra det komiske til det groteske til det poetiske og inderlige. Nyere billedteknologi og tekniske virkemidler – som dronekamera, AI-fasilitert billedmanipulasjon, 3D-modellering og 360-graders kamera – spiller en nøkkelrolle. Heldigvis er omgangen med teknologien befriende kritisk og humoristisk, og Trømborg er åpenbart mer interessert i teknologiens grenser, iboende «feil» og uforutsette problemer enn i å skape en forførende og lettfordøyelig estetisk opplevelse. Et slikt «kreativ misbruk» av teknikken kan i seg selv forstås som en form for politisk satire, men Floating Point er som sagt mye mer enn «bare» satire. Etter hvert blir det tydelig at det ambivalente og kanskje rudimentære subjektive blikket som leder oss gjennom filmen er perspektivet til en maskin, en form for kunstig intelligens som forsøker å forstå verden rundt seg. Det åpner seg en avgrunn mellom en gjenkjennelig simplistisk og antropomorfiserende forståelse av hva såkalte maskinlæringsprosesser egentlig innebærer og den reelle kompleksiteten i samhandlingen mellom mennesker og vår teknologiske infrastruktur. Mot slutten av filmen stilles det spørsmål om hva maskinene selv vil – i kontrast til menneskenes infantile fantasier om hva vi kan oppnå med AI. Men vår manglende evne til å forstå maskinenes subjektivitet er kanskje ikke først og fremst et teknisk spørsmål eller et spørsmål om empati med det «mer-enn-menneskelige». Det er mer et spørsmål om hvordan automatisering usynliggjør og samtidig forsterker sosioøkonomiske maktforhold, og dermed gjør dem uangripelige – tenk på «predictive policing», automatisering av finansmarkeder og trygdeskandalen i Nederland. Eller, for den saks skyld, det israelske militærets AI-genererte lister over bombemål i Gaza. Denne typen blind, automatisert strukturell vold som kunstig intelligens utøver, er til syvende og sist en menneskelig vold. Det er derfor det ikke nytter å flykte «tilbake» til det «genuine», individualiserte og følende mennesket, fordi det umenneskelige vi da forsøker å vende oss bort fra er oss selv.
