Virvling på tvers av grenser
Anmeldelse av utstillingen Virvel: Morten Torgersrud på NŌUA. Utstillingen er kuratert av Kjersti Solbakken og er et samarbeid mellom Lofoten internasjonale kunstfestival – LIAF 2024, visningsrommet NŌUA og Grenselandmuseet i Kirkenes, 13.04.–26.05.2024, Bodø.
Virvel avslører subtile koblinger mellom fotografiene som blir presentert, konteksten de ble tatt i og tidsspennet de berører.
Skrevet av Anna Näumann
Ved første øyekast kan utstillingen, som passende nok finner sted i en av Bodøs få gjenværende arkitekturperler fra etterkrigstiden, gi inntrykk av å være strukturert, definert og ren i sin form. Fra taket i salen på Godtemplarhuset, der NŌUA holder til, henger det jeg anslår for å være omkring 60 fotomontasjer i tynne, røde tråder, på rad og rekke, likevel i en oppløst og luftig formasjon. Montasjene fasiliterer møter mellom blikkene til kunstner Morten Torgersrud (f. 1971), funnet fotomateriale – blant annet fra kunstnerens familiealbum – og bilder tatt av en av arbeiderbevegelsens pionerer, fotografen, forfatteren og aktivisten Ellisif Wessel (1866–1949).
Torgersrud, som ofte tar utgangspunkt i fotografiets prosesser og omgivelsene i Sør-Varanger/Saujj-Va'rjjel/Etelä-Varenki, hvor han også bor og arbeider, har her dykket ned i arkivet til Grenselandmuseet i Kirkenes og hentet frem fotografier tatt av Wessel. Overklassekvinnen kom fra Innlandet, men bodde i Kirkenes/Ǩeârkknjargg/Kirkkoniemi store deler av sitt liv. Wessel var revolusjonær, en forkjemper for arbeiderbevegelsen som satte dagsordenen gjennom politisk engasjement og klassekamp. Samtidig var hun en betrakter og en tenker, og gjennom dikt og fotografi uttrykte hun seg om, og dokumenterte, et flerkulturelt grenselandsområde under en transformerende brytningstid fra slutten av 1800-tallet til rundt 1920.
Søken etter forbindelser
I utstillingsrommet hos NŌUA kan man sømløst bevege seg mellom de ulike lagene av materie og motiver. Noen montasjer består av Wessels fotografier og arkivbilder, andre kun av Torgersruds, og her og der møter de hverandre i én og samme montasje.
Jo lenger inn du går, desto flere narrativ, landskap og detaljer kommer til syne. Det er i dette øyeblikket, mens blikket flyter rundt om i rommet, fra fotografi til fotografi, fra montasje til montasje, at nye forbindelser oppstår mellom de ulike lagene. Også utstillingstittelen får ny mening. Virvel. Det tilsynelatende ryddige rommet åpner seg opp som en rotete arkivskuff som inviterer til virvling. I positiv forstand! For her virvler det av spissfindig informasjon.
Fotografiene i svart-hvitt viser blant annet åpne landskap langs Pasvikelva som grenser mot Russland, møter med folk i regionens skoltesamiske og kvenske områder, gammer og båter samt de historiske klosterkirkene i Petsjenga og Boris Gleb på den russiske siden av grensa.
I Torgersruds egne motiver dukker det opp kamuflasjefargede betongstrukturer plassert i landskapet i Øst-Finnmark, visstnok med den hensikt å forsinke eventuelle fremrykninger av kjøretøy fra Russland. Industribygg og kontorlandskap, tomme køyesenger i brakker, kabler, rør og ledninger. Vanntanker i et bomberom, virvlende vannstrømmer. Deler fra ødelagte paller som har fraktet fisk. Et blikk som også er selvreflekterende ved å la fotografiets prosesser og format leke med motivene som fotograferes og informasjonen de representerer. For hva er egentlig et bilde, og hva slags informasjon er innkapslet og arkivert i en eksponering?
For noen vil kanskje sammenhengene mellom montasjene være estetisk betinget, der øyet kan oppdage mønstre av motiver som midnattssol over stille vann og virvlende elv eller repetisjoner av objekter og strukturer som går igjen og igjen. For andre – med kunnskap om og erfaringer fra regionen hvor disse fotografiene har oppstått – er det kanskje grenselandets flytende identitet man kan nøste opp i, en rød tråd farget av utveksling, sameksistens og tradisjoner, handel, industri og militær tilstedeværelse, en cocktail av både omsorgsfulle og mindre omsorgsfulle krefter og interesser.
Virvling på tvers av grenser
Der Torgersruds uttrykksform med harde utsnitt og høy blitsfaktor møter Wessels analoge prosess og tilstedeværelse, fremstår montasjen som nærmest tidløs. Slik løfter Virvel også fram spørsmål omkring blikk og perspektiv. Fortid og fremtid. Bilder som informasjon, som metaforer, som spekulasjoner og som dokumentasjon. Kanskje kan utstillingen ses som en våt fremkallingsprosess, der transformasjoner kommer til syne og dobbelteksponeringer tar plass – ikke direkte i motivene, men i møtene mellom dem, mens vi titter på det som en gang var men som ikke lenger er, og det som er nå, med en undring omkring hva det skal bli.
Og da hele tiden med blikket forankret i Sør-Varanger, i Sápmi, der Pasvikelva markerer de nasjonale grensene mellom Norge og Russland, i et grenseområdet der de politiske spenningene stadig er årsak til økt bekymring. Montasjene gir rom for refleksjon omkring et område som er definert både av dets grenser og dets grenseløshet. Der folk siden tidenes morgen har beveget seg på tvers av grenser, i takt med vannets flytende, tilpasningsdyktige tendens. Der ulike språk og kulturer har virvlet inn i hverandre. I dag er virvlingen på tvers av grenser vanskeligere å se og vanskeligere å fasilitere. Et nytt bilde er i ferd med å ta form, og hvem er det egentlig som har makten over det?
Som en flytende manifestasjon
Montasjen som uttrykksform kommer til sin rett i Virvel. Utstillingen treffer som en flytende manifestasjon av det som ikke kan manifesteres. Vannets radikale kraft og egenskap fremtrer som en motstand til det som kan adskilles med grenser og som stadig blir forsøkt kontrollert. Wessels fotografier fra en arkivskuff blir her spor etter historier i et kultur- og naturlandskap som involverer iboende tradisjoner for utveksling, sameksistens, deling av ressurser og kunnskap. Torgersruds fotografier er søkende der de følger Wessels fotspor, og det vi ikke ser i fotografiene – men som likevel er der – er vel så interessante spor som det vi ser. Assimilering av urfolk, militær tilstedeværelse, geopolitiske strategier, landskapsutnyttelse og grensekontroll rotfestet i et levende landskap preget av spenninger så kraftige at det kan være vanskelig å ta innover seg.
Hvis man tenker seg at et liv på et sted informerer ens blikk, at et liv på et sted preger ens kompass – hva former da Torgersruds blikk når han fotograferer sine omgivelser? Hva formet Wessels blikk da hun fotograferte det som var rundt henne? Og hvordan har det politiske og kulturelle landskapet preget det fotografene kikket etter?
Virvel er et samarbeid med og del av LIAF (Lofoten International Arts Festival). På hvilket vis versjonen hos NÕUA – og spørsmålene som reises her – tas videre når biennalen åpner i Svolvær i september, blir spennende å se.
