Elegante spekulasjoner
Anmeldelse av utstillingen Cul-de-sac, Marianne Bjørnmyr og Stian Hansen, del av Bodø Biennale 2024, Nyholmsundet, Bodø, 30. august–8. september 2024
Cul-de-sac er et lavmælt og elegant pseudovitenskapelig blikk på Bodøs historie og samtid.
Skrevet av Øystein Voll
Til tross for ulike kunstneriske uttrykk, oppleves utstillingen Cul-de-sac – som er lagt til K-bygget på Nyholmsundet – umiddelbart å ha en form for harmoni. Det er mulig det handler om utstillingslokalet, et fraflyttet og delvis nedstrippet skolebygg, der alle indre vegger er fjernet, men med synlige spor i gulvet etter den tidligere rominndelingen. I ytterveggene og taket vises stendere, bjelker og grågrønn isolasjon dekket av gjennomsiktig plast. Det er et ødslig og røft rom, som i mange tilfeller nok ikke hadde egnet seg som utstillingsrom. Det er i alle fall langt fra å være en tradisjonell hvit kube, og langt fra å være et rom som er designet til å framheve kunsten. Likevel blir det rå bygget en fin kulisse og en tydelig kontrast til kunstverkenes lavmælte språk.
Verkene til Marianne Bjørnmyr og Stian Hansen går alle i grå-, brun- og grønntoner. Slik definerer og kler de rommet, uten å være skrikende til stede. Jeg starter med Bjørnmyr, som viser elleve fotografier og to installasjoner fra serien Mimesis (2024) i dette midlertidige gallerirommet som Bodø Biennale disponerer. I tillegg inngår også en installasjon i vannspeilet ved Domkirka.
Arbeidene som kommer ut av Bjørnmyrs kunstnerskap er ofte inspirert av historiske hendelser. Dette er intet unntak. Her er det den såkalte «Bodøsaken» fra 1818 hun har dykket ned i. «Bodøsaken» var – blir jeg informert om gjennom et eget hefte i utstillingen – en diplomatisk konflikt mellom Sverige-Norge og Storbritannia, der engelske forretningsmenn forsøkte å smugle rug, sirup, tobakk og rom fra tre handelsfartøy til Norge. I Bodø beslagla norske myndigheter lasten, og mannskapet på de tre skipene ble satt i arrest. Senere ble dette en svært kinkig situasjon for den svensk-norske trelasthandelen, og det endte med at Norge måtte betale en erstatning tilsvarende en tredjedel av datidens norske statsbudsjett – og dette ble et bidrag til at den svensk-norske unionen ble oppløst. Britiske myndigheter omtalte Bodø som Thule – begrepet som i gresk mytologi betegner et geografisk område langt mot nord, et sted for lovløshet og et sted uten grenser.
Med utgangspunkt i arkitektur og relieffer i Bodø har Bjørnmyr utforsket «Bodøsaken» og laget sin egen pseudovitenskapelige dokumentasjon av denne historiske hendelsen. Det har hun gjort gjennom betongavstøpninger av relieffer som hun selv har modellert. Deretter har hun fotografert avstøpningene og presentert bildene som trykk montert i spesiallagde rammer. Motivene på bildene, som alle er i gråtoner, viser rotter, rug og mytiske figurer, som alle kan knyttes til fortellingene om smuglergodset og livet om bord på en seilskute på 1800-tallet.
Bjørnmyrs teknikk er svært elegant og gjennomført, fra relieffene som avbildes, via fototeknikken til den hos Bjørnmyr alltid delikate presentasjonen.
Installasjonen ved Domkirka rammer på en måte inn alle verkene som Bjørnmyr viser i K-bygget. Den har tittelen Navigation – Land Beyond Land (2024), og kan ses som en etterligning – en mimesis – av et av seilskipene som engelskmennene seilte med til det de kalte Thule i 1818.
Hansen jobber ofte med maleri, og på avstand ser de seks store bildene Uten tittel (landskap I-VI) (2024) – som også utgjør hoveddelen av Hansens utstilte verk – nettopp ut som malerier i duse grå- og grønnfarger på brun bakgrunn. Når jeg kommer nærmere, ser jeg imidlertid at «lerretet» består av grov strie, at malingen er byttet ut med kardet ull og at Hansen har brukt nålefilting som teknikk for å lage motiver i bildene sine. Nålefilting er en teknikk jeg ikke ser så ofte, noe som gjør Hansens del av utstillingen særegen og særlig interessant for meg. Jeg overraskes over hvordan denne teknikken fanger meg. En rekke assosiasjoner settes i gang: Jeg ledes fra mose og gress til skyer og vind, videre til tåke og hav – og brått til oversvømmede og flomrammede områder. Bildene kan oppleves både som kart og som dronebilder som viser landskapet i fugleperspektiv. Og med dette springer tankene videre til kontrasten mellom «gammeldagse» og trygge naturopplevelser og til menneskeskapte klimaendringer og våre stadig pågående ødeleggelser i landskapet.
I en installasjon bestående av åtte avstøpninger som Hansen kaller Uten tittel (inverterte hull i veien/studier til en haug) (2024), viser han til at det også i Bodø – som i mange andre byer og kommuner i landet – finnes veier med hull store nok til å ødelegge både dekk, hjuloppheng og fjæring på den bilen som er så uheldig å dumpe nedi. Det er konkret og effektiv kritikk av manglende veivedlikehold. Idé og utforming er grei nok, men etter mitt syn hadde dette verket egnet seg bedre som del av en aktivistisk demonstrasjon i byens rådhus, henvendt til ordfører og bystyre, enn i et gallerirom. Installasjonen mangler rett og slett den fantasifulle leken som bildene inviterer til. Og dette til tross for at studiene i utstillingen også kommer konkret til uttrykk som en fullskala gresskledd haug, to–tre meter i diameter, på kaia utenfor Stormen bibliotek.
Bjørnmyr og Hansens arbeider kler rommet de er plassert i, og som nevnt innledningsvis inngår de altså i en slags harmoni her. Det er fint. Formmessig er det også likhetstrekk. Tematiske fellestrekk er ikke åpenbare, men kanskje kan man si at Hansens lek med illusjon og Bjørnmyrs pseudovitenskapelige historieinteresse trekker i samme retning. Samtidig understrekes skillet mellom de to kunstnerne ved at verkene deres presenteres adskilt, der de disponerer hver sin halvdel av utstillingsrommet. Det kunne kanskje vært unngått. Likevel – utstillingen består av mange sterke enkeltverk som gir mening både sammen og hver for seg.
