Like fint som rosa crocs
Anmeldelse av Girjegumpi – Version 2024, et nomadisk prosjekt utviklet av Joar Nango, i år utstilt på Bådåddjo/Buvvda Musea 2024 (Bymuseet i Bodø), 10. mai–22. september 2024, Bodø.
Seks år etter oppstarten fremstår Girjegumpi fremdeles som et oppsiktsvekkende og fullt ut levende prosjekt.
Skrevet av Carina Elisabeth Beddari
En søtlig lukt av treverk og reinskinn, stabler med for meg ukjente bøker som alle liksom vinker mot nord – jeg husker den indre jubelen som fylte meg første gang jeg kom inn i Joar Nangos festspillutstilling i Bergen i 2020. Kunne det være sant at denne drømmeversjonen av en nordnorsk, samisk verden fantes? Da jeg tilfeldigvis så Girjegumpi igjen i 2021, sto den lagret i et rom på Sámi Dáiddaguovddáš (SDG) i Karasjok; det var bøker i hyller og en benk med selskinn. Sto det kanskje også en bronsering lent mot veggen et sted? Jeg husker i alle fall et par rosa crocs tilforlatelig spredt og forlatt på gulvet, som om eieren akkurat hadde subbet rundt i rommet, flyttet på noe, åpnet en bok.
Overalt og i alle versjoner er Girjegumpi som disse knallrosa skoene: overraskende og iøynefallende, nesten skrikende, men samtidig jordnær i sin form, både hipp og hverdagslig. Jeg må med det samme innrømme at jeg føler på en slags forelskelse hver gang jeg befinner meg i Girjegumpi. Den retter seg ikke utelukkende mot kunstneren (selv om han både har snille øyne og kule øredobber), men mot fellesskapsdannelsen som er dette prosjektets kjerne.
Denne våren og sommeren er Girjegumpi igjen på plass på den norske siden av Sápmi, offisielt for første gang siden oppstarten under Festspillene i Nord-Norge i Harstad i 2018. Nå vises arkitekturbiblioteket i Bodø, som en del av det samiske temaåret på bymuseet, for anledningen omdøpt til Bådåddjo/Buvvda Musea 2024. Satsingen er utarbeidet i samarbeid med Àrran Lulesamisk Senter og presenterer en rekke ulike utstillinger gjennom året. Som del av Bådåddjo/Buvvda Musea 2024 vises Girjegumpi både ute og inne. «Amfiet», konstruksjonen utenfor museet, har en bålgrue i midten og er bygd av improviserte materialer, som europaller. Pallene har også tidligere vært en del av scenekonstruksjonen i Girjegumpi, men aldri i slike mengder som her; de store stablene vitner om lastegjennomfarten i en kystby som Bodø. Over oss har vi blant annet «biegga», en gammel sjøsamisk båt. Ordet betyr vind, men her tilbyr skroget ly.
I museets første etasje er biblioteket installert. Oppsettet er gjenkjennelig fra tidligere versjoner, med en stor potpurri av elementer og gjengangere, som en brukt scooterskjerm, reinskinn og en hengekøye å slenge seg i. Mye er lokalt materiale, men hengekøyen, som er laget av MAKA hammocks, bringer for eksempel inn tradisjonelt colombiansk håndverk, samtidig som mønsteret har en sammenheng med den grønlandske kolonihistorien. Den globale dimensjonen finnes ikke bare i bøkene, men også i rommet, selv om man ofte må ha spesifikk kunnskap for å faktisk oppdage den. Heller ikke samarbeidet som ligger bak biblioteket er umiddelbart synlig, men det er blitt sagt at det ikke finnes en eneste ting her som er laget av én enkelt person alene.
På en av flere skjermer vises episodene i serien Post-Capitalist Architecture TV (2020–2023), et videoprosjekt skapt over flere år av Nango i samarbeid med filmskaper Ken Are Bongo. Andre steder kan man sette seg ned for å se opptak fra tidligere seminarer og samtaler som har vært arrangert i Girjegumpi. Kunnskap finnes i så mange former i Girjegumpi: som muntlig overlevering og samtaler, skjult i materialene og selvfølgelig inne i bøkene. Her er kunnskap ikke (bare) ferdig utviklet viten som kan leveres videre til andre, men den utvekslingen som oppstår i møter, samarbeid og diskusjoner.
Tydelig formidlende er det pågående prosjektet Kartén. Mapping of Sámi Architecture (2021–), som arkitekt Astrid Fadnes, kunsthistoriker Katrine Rugeldal og arkitekt Jenni Hakovirta står bak. Det som ser ut som hundrevis av tråder, er festet til spesifikke steder på et kart over Norge, Sverige, Finland og deler av Russland; den andre enden av trådene er festet til hvert sitt bilde av samiske bygg som de har kartlagt og samlet på en svær bildevegg. I en tilhørende oversiktsperm er hvert enkelt bygg beskrevet og avbildet. Informasjonen fra permen blir fysisk i installasjonen Kartén, som på samme tid fremstår både overveldende og nær. Trådene får meg til å tenke på alle de usynlige trådene Girjegumpi har skapt de siste årene, mylderet av mennesker, tanker, bøker og steder som sirlig er sammenvevd. Tenker man seg tilbake til Bergen, er det også slående hvor mye selve biblioteket har vokst; etter besøket i Bodø leser jeg at antall bøker nå ligger på over 600.
Allerede i 2021 skrev Gaute Brochmann i en anmeldelse av Girjegumpi på Nasjonalmuseet arkitektur i Morgenbladet at Nango har «hatt så stor suksess at han på en måte har fått mer definisjonsmakt enn han egentlig ønsker seg». Jeg tror Brochmann kan ha rett i at Nango «trenger flere, sterke samiske kunstnerskap som kan utfylle og utfordre ham, om han vil holde den åpne dialogen som er kjernen i kunstnerskapet gående».
Men risikoen for selv å bli en slags kjempelavvo får man tro Nango er klar over. Det som taler imot Brochmanns kritikk er nettopp innsatsen Nango legger i å bringe stadig nye folk inn i Girjegumpi. På den ene siden vokser biblioteket, som ikke lenger betegnes utelukkende som «samisk». Samtidig har flere og flere stått med bena plantet her og hørt på eller deltatt i samtaler, i kunnskapsforedling så vel som -formidling. Som Ragnhild Gressnes skriver i sin masteroppgave i kunsthistorie om Nango, fungerer Girjegumpi som et «mulighetsrom» og et «uenighetsrom». Også Frida Brengesjö og Emma Hammaréns interessante masteroppgave i biblioteksvitenskap tar for seg Girjegumpi, med vekt på hvordan verket fungerer som bibliotek og hvordan det utfordrer biblioteksnormer.
Den perfekte anmelder av Girjegumpi måtte være en person som har fulgt med på Nango fra starten av, som kunne si noe om hvordan den etter hvert globale berømmelsen har formet prosjektet. I et intervju publisert på Kunstkritikk i 2020 konfronteres Nango med «guttastemningen» i den uavhengige arkitekturplattformen Fellesskapsprosjektet å Fortette Byen (FFB), som han der også beklager. Hvordan forholder det seg egentlig med Girjegumpi – er åpenheten som kjennetegner prosjektet reell, eller finnes det et skjult «innenfor» og «utenfor» også her? I den grad jeg har hørt bister mumling om Nango, er det utsagn som «han vil bare samarbeide med de som er kule nok». Men denne typen tyn rammer nok alle kjente kunstnere som en eller annen gang har sagt nei til noe. For meg, som bor et annet sted og ikke har fullstendig innsikt i samtalene i den nordnorske og samiske kunstverdenen, virker det som om rundreisen og berømmelsen bare har gjort Girjegumpi mer solid etter som flere perspektiver tilføres.
Bodø må uansett være et av de viktigste nedslagene i Girjegumpis historie så langt. Plassert her er ikke biblioteket bare en velkommen æresgjest utenfra som nysgjerrige kan oppsøke for å lære om urfolksarkitektur, slik det for eksempel i større grad må ha fungert i Venezia. I Bodø, en av de største byene i Nord-Norge, med et ambivalent og til dels avvisende forhold til sin samiske historie, kommer Girjegumpi til sin rett. Diskursprogrammet som følger med utstillingen består denne gang blant annet av en gammeskole der ungdommer mellom 18 og 25 år i sommer fikk være med på å reise en tradisjonell lulesamisk jordgamme. Bare dette nærværet i seg selv er spesielt i byen; det beviser blant annet medieoppslagene om utstillingens konstruksjon i parken utenfor, som typisk nok forsøker å lage en sak ut av kritikken som det utendørs amfiet har fått i sosiale medier. Når en broket gjeng mennesker finner sammen i utstillingen 17. august, til tredje versjon av Samisk arkitekturseminar, føles det derfor spesielt givende å høre Svein Erik Elveback og Arnstein Brekke fortelle om pitesamisk byggeskikk akkurat her. Jeg blir også overrasket over hvor tilgjengelig seminaret føles for en som har lite faglig kunnskap om arkitektur.
Dagen etter seminaret blar jeg igjen i bøkene inne på museet, og finner flere innstukne ark med varme hilsninger fra de som har donert til Girjegumpi. Som Brengesjö og Hammarén skriver i sin oppgave, finnes det ingen fullstendig oversikt over hva som kommer til av bøker her, hvem som har donert bøkene og når hver enkelt bok kom inn i samlingen. De to foreslår at biblioteket bør ha et kartotek som også inneholder en oversikt over hvem som har donert hvilke bøker, siden dette er verdifull informasjon for dagens brukere så vel som for ettertiden. I tråd med den kollektive ånden i Nangos prosjekter, blir de også selv involverte i et slikt påbegynt arbeid. Papirlappene jeg ser viser uansett at biblioteket er levende, at det er smittende, det utvides, det skjer nå. Denne innstillingen – ingenting er avsluttet, alt bør holdes i prosess – er en kjernetanke innenfor verdenssynet Nango forvalter og arbeider med på alle plan og som kan knyttes til urfolksfilosofi. Men det ligger også en helt enkel mellommenneskelig åpenhet her: Det å være i kontakt er å være i bevegelse.
Selv har jeg snakket med Joar Nango bare én gang, inne på atelieret hans under en utstillingsåpning i Tromsø. Men tror du ikke han viste meg en bok da? Når han hører at jeg bor delvis i Mexico, sier han at han vet om noen jeg bør skrive om og plukker fram en katalog fra Collectivo Cherani, en kunstnergruppe som har sitt utspring i landsbyen Cherán i den narkoødelagte meksikanske staten Michoacán. Evnen til å føye folk, bøker og tanker sammen er en egen kunst, som en stakkars kritiker – som i grunnen lever av å stille seg utenfor – bare kan beundre. Det er faktisk like vakkert som det er viktig.
