Arv og eiendom i forankring og flyt
Anmeldelse av utstillingen Gullevaš/Golgolaš, Tromsø Kunstforening/Romssa Dáiddasiida, kuratert av Helga-Marie Nordby, 29. juni–30. august 2024, Tromsø
Forholdet til hjem og tilhørighet forener de åtte kunstnerne i utstillingen Gullevaš/Golgolaš, der også koloniseringen av Sápmi er framtredende. Utstillingen, som inneholder et bredt spekter av kunstneriske uttrykk, både bearbeider traumer og utfordrer etablerte forestillinger om eierskap til land og vann.
Skrevet av Inger Emilie Solheim
Det er kort mellom reinskinnene du kan sette deg eller legge deg på i utstillingen Gullevaš/Golgolaš hos Tromsø Kunstforening. Disse varme og myke pelsene er et typisk kjennemerke for at vi nå har trådt inn i en samisk utstilling. Høres jeg kritisk ut? Nei da, det er bare litt forventet, liksom. Jeg liker reinskinn særdeles godt, og jeg savner de jeg hadde selv, både de som eksen aldri sendte meg da det ble slutt og de jeg hadde på skolen og som etter hvert forsvant. På jobben min lå det en stund et par stykker som ingen visste hvem eide (jeg er ganske sikker på at de var Joar Nango sine, en av kunstnerne i denne utstillingen). Det er vakkert å tenke på alle disse reinskinnene som sirkulerer rundt i verden med flytende eierskapsforhold – som reinflokkene veksler de beite gjennom årstidene.
Alternativer til et vestlig tradisjonelt forhold til eierskap er noe av tankegodset i TV-serien Post-Capitalist Architecture TV (2020–2022), laget av Ken Are Bongo og Joar Nango. Sammen viser de oss verden fra det jeg vil beskrive som et anarkistisk-altruistisk perspektiv. Kunstnerne begynte arbeidet med første episode allerede under koronakrisen som en del av Joar Nangos festspillutstilling i Bergen Kunsthall. I ettertid har de fortsatt arbeidet, og hittil har serien fått seks episoder. I Gullevaš/Golgolaš får man se tre av dem mens man sitter mykt på europaller dekket av reinskinn. De tre resterende episodene vises i Kinobox på Prostneset havneterminal, et kunstprosjekt av Ruth Aitken og Sarah Schipschack, som Tromsø Kunstforening ofte samarbeider med.
Tillitvekkende lærer
Urfolks levemåte, verdensanskuelse og ydmykhet for naturen utgjør grunntonen når Joar Nango snakker med ulike kunstnere, aktivister og akademikere mens han sitter i en modifisert van, oppvarmet av en ovn laget av blant annet bildører. Kunstneren, som inntar rollen som programleder, blir som en lærer for oss der vi sammen lytter til ulike fagfolks tanker mens han skyter inn egne betraktninger og spørsmål nå og da. Den faglige tyngden gir meg tillit til undervisningen. I samtale med kunsthistoriker Mathias Danbolt spør Nango hvordan det samiske folket kan gjenvinne eierskap over historiske gjenstander og bilder etter koloniseringen av Sápmi. Jeg forstår det slik at han ikke kun mener det i fysisk forstand, men også i intellektuell og faglig forstand – å oppnå herredømme over egen historie.
Der man tradisjonelt ser på bosteder og eiendom som permanente, retter TV-serien blikket mot det foranderlige ved objekter, bygninger og hjem. La meg trekke fram forsker Dimitris Dalakoglou ved Vrije Universiteit Amsterdam, som studerer veien som antropologisk emne. Han forklarer oss hvordan objekter og materialer er i konstant flyt og beveger seg ut av sine opprinnelige bruksområder, sin funksjon og sitt opphav. Elin Haugdal, professor i kunsthistorie ved UiT Norges arktiske universitet, presenterer i samme ånd begrepet vernacular architecture, en type arkitektur som karakteriseres av å ikke tilhøre en spesifikk byggetradisjon og som er satt opp for å dekke et umiddelbart, lokalt behov – en pragmatisk løsning.
«Noe som karakteriserer vernacular architecture», forteller Haugdal, «er å ha flere prosjekter gående der ingen av dem er ferdige.» Nango er enig. «Det er poesi! Hold ting levende, man burde aldri avslutte noe», bemerker han.
Poesi, pedagogikk og humor
I midten av lokalet, som et kuratorisk anker, henger en hvit tekstil påtrykket teksten Gullevaš/Golgolaš, som er skrevet av forfatter Sigbjørn Skåden. Gullevaš/Golgolaš (2024) handler om de to ulike karakterene Gullevaš, der ordet betyr tilhørighet, og Golgolaš, som betyr omstreifer eller vagabond. Figurene blir beskrevet på poetisk og subtilt vis, som skikkelser i grenseland mellom urbane mennesker og eksentriske naturvesener. De uttrykker ikke en åpenbar tilknytning til navnene sine, og bor begge i et hjem mens tiden går. Dette uttrykkes for eksempel ved at Gullevaš maler huset og tipper Lotto med sine faste lykketall mens ukjente kommer og går, og ved at Golgolaš trår på gulvplankene en etter en mens tiden svinner og svinner. Teksten er full av sanseinntrykk. Mens jeg leser merker jeg lukten av kaffe og lyden av en ullue som strammes rundt ørene. For de av oss som ikke leser samisk, er et ark med norsk oversettelse tilgjengelig, og det er denne jeg har gjort mine tolkninger ut fra. Skåden understreket i åpningstalen at den norske oversettelsen gir leseren en forståelse av innholdet, men at den ikke har som målsetting å formidle det poetiske i teksten. Det er fint. Det fremkaller den tiltrengte følelsen av at du går glipp av noe hvis du ikke kan samisk – en motsatt opplevelse enn den våre samiske forfedre fikk da de ble tvunget til å lære norsk for å tilpasse seg samfunnet.
Et jordnært språkbasert verk, som speiler det pedagogiske elementet jeg nevnte ved Post-Capitalist Architecture TV, finner jeg like ved. Her kan man lytte til lydkunstneren Elina Waage Mikalsens 97 dain sániin / 97 av ordene / 97 Words (2024), som tar for seg kunstnerens forhold til å lære seg samisk. Vi hører Mikalsens myke stemme som leser opp ord fra en ordliste. Hun ramser opp navn på dager og måneder, og den type ord som man lærer som nybegynner. Det ligger en ydmykhet og åpenhet i å tørre å vise fram hvilket nivå man befinner seg på i sin samiskkunnskap, samtidig som det slettes ikke er sikkert at kunstverket skal reflektere kunstnerens faktiske kunnskapsnivå.
Med de to figurene Gullevaš og Golgolaš i tankene, er det lett å betrakte skulptør Olof Marsjas PPEZ (2020) og En hopplöst artificiell nahppie på jakt efter marken som en gång fanns (2024) som to slike karakterer. Figurene er laget av blandede materialer som tre, metall, reinhorn og funnede objekter. De består begge av en underkropp der skrittet består av en tradisjonell melkebolle (náhppi på nordsamisk), hvor hanken utgjør penis og de store bollene utgjør magen eller kanskje helst testiklene (enorme, i så fall). De kan for så vidt også fungere som hulorganet blæren. Mens sistnevnte figur står på en blå sokkel, noe som kan symbolisere politiske verdier som fremmedgjør figuren fra «marken som en gång fanns», lener skulpturen PPEZ seg på en søppeldunk av typen fastmontert kommunal mens den står med den ene foten på et ansikt av et glassaktig materiale. Marsjas humoristiske skulpturer trekker assosiasjoner til folkeeventyr gjennom bruk av treverk og oppskalerte føtter og andre lemmer. Ansiktet som tråkkes på av foten til figuren ser dessuten ut som en karikatur av en nordmann. Symbolikken er rik på motsetninger. Melkebollene symboliserer både kvinnelig og mannlig fruktbarhet, og de undertrykkende føttene går i harmløse sandaler (så fremt man ikke har latinamerikansk opprinnelse, da kjenner man sandaler som et disiplinærverktøy, noe man også vitser om). Jeg liker antydningen til såing av marken og dyrking av land. En av verkenes styrker er at de tar opp mannlig fruktbarhet uten at det handler om sex.
Den gode og den vonde arven
Bakerst i lokalet finner jeg installasjonen Häjmmabájkke / Hem / Home (2024) av Katarina Spik Skum, som med ambivalens maner til å ta vare på det man har arvet. Dette budskapet er introduksjonen i en video som vises på en skjerm holdt oppe av en konstruksjon av greiner. I tillegg består verket av ei kofte på en skredderbyste og et telt som ser ut som et leketelt for barn, med teksten «Home sweet home» brodert inn. Teltet er omsorgsfullt pyntet med applikerte hjerter, blomster, figurer og noe som ser ut som et lite, brodert landsted bestående av gammer og en elvebåt. I videoen blir vi fortalt at teltet, som ikke akkurat er laget i vannavstøtende materiale, faktisk ble brukt av Katarina Spik Skum da hun var barn og tilbrakte somrene sammen med sine besteforeldre. På innsiden er det fylt med bjørkekvister og reinskinn – og det er godt å ligge på. Teltet representerer hennes lykkeligste barndomsminner, forteller Skum i videoen, som er produsert i samarbeid med fotograf Carl-Johan Utsi. Kofta er sydd av et himmelblått stoff med trykk av reinsdyr – dette er gardiner fra hennes barndomshjem. På den er det brodert alvorstunge ord som illustrerer hvordan brutale erfaringer manifesteres i identiteten til kofteeieren – for eksempel «sjávvo» («hold kjeft» på lulesamisk). Klesplagget representerer en mørk side av kunstnerens barndom, knyttet til huset der hun vokste opp og hvor hennes mor ble utsatt for vold i hjemmet. Disse tingene har Skum, av respekt for sin mor, ventet med å uttrykke i kunsten til etter morens bortgang. Som hun selv forteller har hun brukt verket til å bearbeide disse minnene på nytt.
I Skums liv knyttes de fineste minnene til livet utenfor huset og i det omkringliggende landskapet. Den tyngste tiden knyttes til livet innenfor fire vegger skjult for omverdenen bak gardiner. Sett i sammenheng med det kuratoriske temaet, er det Golgolaš, det omstreifende naturvesenet, som her er lykkelig, og Gullevaš, den med fast stedstilhørighet, som lider.
Utstillingen Gullevaš/Golgolaš hos Tromsø Kunstforening holder i mine øyne et godt kuratorisk nivå. Jeg setter spesielt stor pris på å lese de ulike vakre og poetiske tekstene. Selv om den ikke inneholdt de mest iøynefallende kuratoriske løsningene (jeg skulle for eksempel ønsket at videoene var lettere å se i rekkefølge og i samme lokale) er det lett å finne sammenhenger og spennende ting å fundere over.
Deltakende kunstnere i Gullevaš / Golgolaš: Elina Waage Mikalsen, Katarina Spik Skum, Anders Sunna, Matti Aikio, Olof Marsja, Sigbjørn Skåden og Ken Are Bongo & Joar Nango.
