Museumsmelankoli – Nordnorsk Kunstmuseums nyere historie, og veien videre
Kommentar om Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø, 2024.
Fotnoter i enden av teksten.
Ifølge vedtektene til Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) er museets formål å skape interesse for og øke kjennskapen til (og kunnskapen om) billedkunst og kunsthåndverk i den nordnorske landsdelen. [1] Om museet vil være i stand til å gjøre dette på 2020-tallet er helt avhengig av det nye styrets evne til å ansette riktig direktør.
Skrevet av Leif Magne Tangen
«Endelig litt entusiasme.» Dette skrev avisa Nordlys på lederplass tidligere i høst om Nordnorsk Kunstmuseum. Som så ofte de fire siste årene var det styreleder som ble omtalt, ikke direktøren – antakeligvis fordi ingen lenger vet hvem som leder museet. Av samme grunn er det få, om noen, som kan forklare hva museets profil er. Sånn sett er litt optimisme utad sårt tiltrengt for en institusjon som i de senere år har vært flinkere til å skade seg selv enn å løfte kunst inn i den offentlige diskusjonen.
En kort sammenfatning[2] av NNKM 2020–2024 kan skrives slik: I begynnelsen av 2020 utpekte Kulturdepartementet (KUD) et nytt styre med Grete Ellingsen som styreleder. To uker inn i koronanedstengningen, på mindre enn to dagers varsel, ble det innkalt til et ekstraordinært styremøte hvis eneste sak var å sparke daværende direktør Jérémie McGowan – som på dette tidspunktet hadde ni måneder igjen av sin kontrakt – med umiddelbar virkning. Det tok styret over ett år å finne en etterfølger (med hjelp fra maktsenteret for headhunting i Kunst-Norge, Visindi). Valget falt på den avtroppende direktøren i OCA (Office for Contemporary Art Norway), Katya García-Antón, som kunne starte i jobben først høsten 2022 – 2,5 år etter sparkingen. I juli 2024, etter kun 1,5 år i stillingen, trakk García-Antón seg nærmest på dagen. Dette innebærer at museet har hatt to styreledere og fem [3] (snart seks, får vi håpe) daglige ledere de siste fire årene. Alle konstituerte ledere har vært uten kunstfaglig bakgrunn. I samme periode har Bodø2024 (også med hjelp fra Visindi) ansatt – og sparket – en kunstfaglig direktør, mens landsdelens to ledende herrefotballag (TIL og Bodø/Glimt) har hatt henholdsvis to og én trener i samme tidsrom. Det er med andre ord en risikosport å være øverste kunstfaglige leder her i nord.
NNKM har også det som må kunne kalles intern uro, hvorav det tydeligste for offentligheten er direktørutskiftningene. Et annet symptom er at nøkkelpersoner har forlatt organisasjonen nærmest på løpende bånd de siste årene. Sist ut er konservator, som museet nå leter etter en erstatter for.
På kuratorfronten er det utviklingspotensial. Alle fire nåværende ansatte kuratorer (to i Tromsø, to i Bodø) er kunsthistorikere, en av dem på doktornivå. Tre av dem har lang fartstid med solid kompetanse og oversikt over den nordnorske kunstverdenen. To innehar kompetanse som er relevant for endringene i samfunnet, der et skeivt blikk og fokus på dekolonialisering er sentralt. Samtidig er det slik at en av kuratorene er ung og et relativt ubeskrevet blad, mens en annen har ledet en mindre kunstinstitusjon i over 30 år, men har likevel, vil jeg påstå, lite kuratorisk erfaring. Uten å gå inn på detaljer, så er det tydelig at alle fire med fordel kunne ha fått flere muligheter til å utvikle egne prosjekter. Vi kommer tilbake til dette litt senere.
NNKM er i dag en institusjon i ekspansjon, hovedsakelig drevet frem av det som kan virke som eksterne politiske ambisjoner. I ekspanderingen inngår bl.a. en filial i Bodø (det er i skrivende stund uklart når – blir det i 2025, mon tro?), videreutvikling av kunstsenteret Nordover i Longyearbyen og et mulig nytt bygg i Tromsø. Disse er alle store og krevende prosesser. Legg til år med slett styrearbeid og intern uro, og du har en oppskrift på stress og konflikter.
Museet står i en vanskelig spagat i hvordan de skal bringe kunst til hele Nord-Norge. Til tross for en økning på 9 millioner kroner i driftstøtte de siste årene, er det vanskelig å se hvordan dette skal kunne finansiere ny filial i Bodø, i alle fall uten å svekke kvaliteten på arbeidet som gjøres i Tromsø. [4] I perioden 2020–2023 har museet generert et overskudd på nesten 11 millioner kroner. Det er å anta at dette er grunnet dets lave aktivitetsnivå. Det er også viktig å nevne det nå nedlagte programmet for vandreutstillinger som over lang tid har brakt kunst til publikum utenfor de to større byene i landsdelen. Alt i alt virker det som at landsdelsansvaret er gjort stedbunden på en økonomisk krevende måte. [5]
Og da har vi ikke snakket om det påfallende hastverket Tromsø kommune har med å få på plass et nytt bygg der NNKM skal samlokaliseres med Arktisk Filharmoni. At det er behov for nye lokaler er klart. Ikke bare er nåværende for små for både samling og administrasjon – å lage museumsutstillinger i tilpassede kontorlokaler er krevende. Men gitt kommunens økonomisk anstrengende situasjon – er et nytt museumsbygg riktig prioritering? Kommunen er for øvrig i ferd med å ferdigstille arbeidet med en ny kulturplan. I denne er begrepet «mangfold» gjennomgående. Det må være lov å stille spørsmål om hvorvidt kutt i det frie feltet kombinert med satsing på et kostbart museumsnybygg bidrar til å øke kulturmangfoldet i byen.
Det som har vært lite diskutert, er ansvaret NNKM ikke tar for den frie scenen. Gitt to faktorer har dette blitt påfallende de siste par årene. For det første er Norsk ICOM (International Council of Museums) tydelige når de i en kronikk i Aftenposten 13. mai 2024 påpeker at museer er politiske aktører. Her minner ICOM oss på følgende faktum: «Hva våre museer velger å løfte frem, eller legge bort, bidrar til vår forståelse av vår historie, oss selv og vår verden.» Med verden antar jeg de mener samfunnet museet er en del av. Siden NNKM, som de fleste kunstmuseer, gjør utstillinger med nålevende kunstnere, er det verdt å merke seg når og hvordan den regionale kunstscenen ikke er en del av museets program. Dette blir enda viktigere når det tilsynelatende er en ønsket politikk fra KUD å styrke museet gjennom å svekke det frie feltet i landsdelen. Det fikk vi et eksempel på i 2021. Da ble den landsdelsdekkende institusjonen Se Kunst i Nord-Norge (SKINN) underlagt, og senere overdratt, til NNKM. Dermed ble offentlige midler som frem til da gikk til enkeltaktører og mindre visningssteder i nord, brukt til å etablere en NNKM-filial i Bodø. Følgelig bør museet, som en politisk samfunnsaktør, være seg sin blindsone bevisst. De må være med på å støtte og utvikle kunstscenen de er en del av.
Nåværende styreleder Christin Kristoffersen har valgt å være til stede i offentligheten. Her har hun åpenhet og entusiasme som strategi. Gjennom å snakke opp sine ansatte, samt offentlig anerkjenne den krevende situasjonen de har befunnet seg i over flere år, viser hun evne til å håndtere komplekse situasjoner uten å la dem eskalere til sorte hull.
Direktørsituasjonen er et eksempel på dette. Uansett om den nylig avtroppede direktøren valgte å gå frivillig eller ble presset ut, så var avgangen fredelig. Styrelederen flagget umiddelbart behovet for nordnorsk kompetanse for nyansettelsen. Hva nå enn det innebærer, kan det være verdt å merke seg at dersom de skulle finne på å ansette noen med både kunstnerisk kompetanse og erfaring fra nordområdene, ville det være første gang i museets snart 40-årige historie.
Har vi tro på at styret får til en god ansettelse? Tja. Museet, og spesielt dets styre, har et omdømmeproblem. [6] Men, dette kan rettes opp. Et første steg kunne være å gjøre som f.eks. Bergen Kunsthall og Kunsthall Trondheim, nemlig å bruke et firma med regional forankring i ansettelsesprosessen. I alle tilfeller vil styret måtte finne frem sjekkheftet. Gitt NNKM sin nyere historie, så kommer hvem enn det blir til å kreve solid lønn og mer enn solid etterlønn.
Mens vi fortsatt venter (nesten fire måneder senere) [7] på stillingsutlysningen, kan vi reflektere over en alternativ virkelighet. I 2016 var det en lokal søker som etter min mening burde ha fått jobben: nåværende professor i kunsthistorie ved Kunstakademiet, Hanne Hammer Stien, bosatt i Tromsdalen. Stien har vist seg dyktig til å håndtere politiske, byråkratiske og strategiske prosesser, noe de to siste direktørene har blitt kritisert for. Stien har også lang erfaring som kurator (sist gjennom den prisnominerte utstillingen Iver Jåks – Materialfølelse og virkekraft hos Tegnerforbundet i 2022). Ville dette ha endret på ting tilbake i 2020? Det får vi aldri vite.
Tilbake til dagens realitet, og fokus på nordområdene. Andre opplagte kandidater som NNKM bør gå i dialog med er Svein Ingvoll Pedersen, nåværende avdelingsdirektør hos Museum Nord Vågan, og Sør-Troms Museums direktør, Sabrina van der Ley. Kristoffer Dolmen, for tiden kurator ved Nordlandsmuseet i Bodø, kan også med fordel vurderes. Av mulige interne kandidater er det naturlig å nevne seniorkurator Charis Gullickson. Alle disse har solid organisatorisk erfaring – og har tilfeldigvis også kunstfaglig kompetanse.
Hva kan NNKM kreve av sin nye leder? I utgangspunktet en hel del. Jeg er av dem som mener at kunstfaglig kompetanse bør være gitt, selv om utviklingen i kunstlivet har gått i motsatt retning. [8] På nåværende tidspunkt er det nødvendig med både kunnskap om nordlige forhold og erfaring med endringsledelse. Den nye direktøren må kunne styrke og samle de ansatte, og sammen med styret holde prosessene i Tromsø og Bodø i gang. Her vil omorganisering være et nøkkelord. Vi har en autoimmun sykdom i kunstverdenen hvor direktører også skal være sjefskuratorer. Per i dag er NNKM Norges tredje største regionale kunstmuseum, med fire kuratorer. Minst én av disse ville fint klare å fylle en posisjon som sjefskurator, altså ansvarlig for programmering, og ideelt sett mener jeg at avdelingen i Bodø med fordel kan ha en programansvarlig blant sine to kuratorer. En slik ansvarsdelegering – der kuratorer kuraterer og direktører leder – vil tjene alle og gjøre det mer attraktivt for kuratorer og kunsthistorikere å utvikle museet.
Hva kan NNKM tilby som ingen andre kunstmuseer kan? Uklart. Tromsø (og Bodø) er fremdeles sykt langt nord, og NNKM er fortsatt en institusjon preget av selvskading. Museets profileringsarbeid er uklart, samlingen har betydelig utviklingspotensial [9] og museet har Norges største geografiske spredning. Den riktige kandidaten bør la seg motivere av dette, for det er mye arbeid som må nedlegges de neste par årene. Det samme bør gjelde det faktum at Sápmi/Nordkalotten/Nord-Norge er et historisk underutforsket og geopolitisk viktig område. Muligheten for nytt bygg tilkommer ikke hvert tiår (selv om vi er inne i en periode med mange nye museumsbygg). Å utvikle program på tre forskjellige lokasjoner er krevende, men sikkert interessant.
Dagens styre har altså en sjelden mulighet til å gjøre en ansettelse av betydning. Hvis styret bommer, da må 2020-årene anses som et tapt tiår for museet. I mellomtiden kan vi melankolikere mimre om da det faktisk var noe annet å diskutere rundt museet enn dets styre.
Fotnoter:
1: Fra museets vedtekter.
2: For de som har lyst på et dypdykk, lagde jeg et mediearkiv i form av en facebookpost tilbake i 2020.
3: Hanne K. Jakhelln, nåværende konstituert direktør, var for øvrig et styremedlem som ikke trakk seg da McGowan ble avsatt.
4: Satsingen i Longyearbyen kan påstås finansiert gjennom økningen museet fikk i statlige overføringer fra og med 2015.
5: Og dette i en tid der vi fremdeles venter på et samisk kunstmuseum.
6: Det er så rikt materiale at det egentlig burde ha blitt laget et teaterstykke à la Samuel Becketts Waiting for Godot eller en film à la Lars von Triers Direktøren for det hele, eller kanskje en TV-serie à la The Office. Den Lofoten-baserte kunstneren, og én av mange som trakk seg fra styreverv i NNKM i 2020, Trygve Luktvasslimo, lagde i 2021 lydspillet Mulighetsperleporten inspirert av museets styrearbeid, se https://omdommekaos.no.
7: Til sammenlikning tok det Davvi Senter for Scenekunst i Hammerfest fire uker å lyse ut direktørstillingen når det i september ble offentliggjort at Susanne Næss Nielsen tar over Festspillene i Harstad.
8: Billedkunstner Ane Hjort Guttu argumenterer godt for holdningen jeg og mange andre i kunstverdenen har i denne kommentaren i bladet Billedkunst.
9: Eller som en venn av meg nylig uttrykte det: Museet ser ut til å ha begynt å mislike sin egen samling.
