Fabler og fakta over et glass kveikøl
Intervju med kunstner Trond Ansten, 2024. Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverks utgave #2 2024.
Sanker, jeger, fisker, brygger og kunstner Trond Ansten stiller spørsmål omkring skillet mellom menneske og natur gjennom stedegne materialundersøkelser og tradisjonshåndverk i nye uttrykksformer. Kunsthåndverk har vært på besøk i hans utstilling Det lange treet i havet på Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær og fått servert både fabler og fakta, og noe attåt, fra kunstneren selv.
Tekst av Anna Näumann
Det er den siste dagen publikum kan oppleve soloutstillingen til Trond Ansten, Det lange treet i havet, på Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær. En liten, men standhaftig gruppe har møtt opp til dagens program, som består av en vandring gjennom utstillingen ledet av Ansten selv, en kunstnersamtale med kurator Torill Østby Haaland og det publikum ennå ikke er klar over – en uforglemmelig tur innom den bortgjemte kveikbaren, som befinner seg midt i rommet, særdeles godt kamuflert.
Å balansere i tilværelsen
For å tre inn i utstillingens hovedrom, bes publikum gå gjennom, eller forbi, verket Å fange en gåte (2024). Verket består av en splitta y-stokk med en oval kampestein kilt fast og festet med en sikringssplint, som en stor fangstinstallasjon.
– Naturen er som vi vet både vakker og fabelaktig, men også ganske brutal. Det balansepunktet synes jeg er spennende. Så er det sånn i dag at vi generelt har en tendens til å tråkke litt for langt og føle oss overlegne. Dette verket er en metafor for naturens styrke, samtidig er det en reell felle, den er spent og armert, men sikringen er ikke tatt av. For naturen har evnen til å slippe en kampestein i skallen på deg. Og sånn som vi holder på i dag, er det helt sikkert at naturen kommer til å slå tilbake.
Et usynkront kor av nervøs latter brer seg utover rommet, noen velger å gå gjennom, andre tar den mindre risikofylte veien rundt installasjonen.
Anstens kunstneriske praksis er mangefasettert, i takt med stien som førte ham dit hen – en sti som har snirklet seg gjennom ulike fagfelt, metoder, tankesett og spørsmål. Før han reiste til Karlsruhe i Tyskland for å studere kunst i 2010, utdannet Ansten seg som naturforvalter og jobbet i om lag ti år som arealplanlegger.
– Jeg gikk inn i den jobben på et idealistisk vis med en tanke om at jeg skulle kunne gjøre en forskjell for naturen, helt konkret. Jeg ble alvorlig skremt over hvordan ting fungerer i praksis, hvor lavt kunnskapsnivået er i offentlig forvaltning og i kommuneadministrasjoner, blant politikere og utbyggere.
– Planen var alltid å bli kunstner, men den sterke naturinteressen og det å forske, lære og finne ut av ting gjorde at jeg bestemte meg for å først ta en utdannelse innen biologi og så gå videre til masterplanen, som var å studere kunst. Jeg tenkte så at jeg fikk se om jeg kunne leve av kunsten, og om det ikke gikk, så hadde jeg biologien å falle tilbake på. Litt fornuftig har jeg nok alltid vært.
Symbiose på vikende front
Inne på Nordnorsk Kunstnersenter følger publikum nysgjerrig etter Ansten, som stanser foran verket Skreilur (2020) – en uttørket skrei som har blitt transformert til et blåseinstrument, og som på majestetisk vis svever i rommet, hengende fra taket, i en tynn tråd av tjærebredd hampetau. Ansten hekter skreiluren av en fiskekrok, og mens han beveger seg fra den ene publikummeren til den andre, blåser han med stor kraft. De langstrakte og dunkle skreilur-lydene skaper både forundring og fascinasjon.
– Det her er skreiluren, den har jeg laget av den største skreien jeg har fått siden jeg emigrerte til Nord-Norge, det er den eneste og beste av sitt slag, og jeg er veldig glad i den. Skreiluren ble spilt på for første gang under Nordland Musikkfest i 2019, og siden har den vært med til Barents Spektakel og blitt fast del av mange av de relasjonelle kunstprosjektene jeg jobber med.
Kunnskap om biotoper og sykluser, materialer og tradisjoner står sentralt i Anstens praksis. Han er opptatt av erfaringsbaserte undersøkelser som går i dialog med omgivelsene. Det handler om hender i møte med materialer, hender som lytter til, lærer av og forsøker å forstå hvordan vi kan eksistere i samklang med naturen. Ansten stiller spørsmål omkring kunnskap som har gått tapt, tilstedeværelser som krever ydmykhet, og han utforsker potensialer som kan oppstå når skillet mellom menneske og natur viskes ut.
Et alvor vibrerer under det hele. Det henger sammen med en dyptfølt bekymring over at den gjensidige symbiosen mellom oss mennesker og naturen er på vikende front. En bekymring som begynte å slå røtter i Ansten i tidlig alder, da han vokste opp i Bamble og brukte dagene på fisking, jakt, sanking og spikking.
– Vi hadde en av verdens mest forurensede fjorder i en årrekke! Fikk du en fisk på feil side av brua, stinket den utedass. Det norske industrieventyret eskalerte i Telemark, og tungindustrien ligger tett i fjorden. Forurensningen har heldigvis blitt bedre gjennom en lang opprenskingsprosess, men ytre Oslofjord betegnes nå som et av de tyngst bunntrålede havområdene i verden, og i dag finnes det omtrent ikke torsk igjen. Det lille som er igjen er forbeholdt noen få utvalgte, og det er forbudt for vanlige folk å fiske torsk i fjorden. Å oppleve denne utviklingen fra jeg var liten, det har preget meg.
Avfallets potensial
– Å skape verdier av avfall er atter en glemt kunnskap, forklarer Trond Ansten når vi vandrer videre til skulpturene R19 og R20, som er laget av fiskelim basert på prosessert slakteavfall fra torsk som Ansten fisket i sesongene 2019 og 2020.
– Jeg fisker mye på havisen, og helt siden jeg var liten har jeg ført fangstloggbøker. Det vi ser her er to visuelle fangstlogger. 2019 var en god sesong, det ble 159 middager for to, mens 2020-sesongen derimot førte til bare 21 middager for to, som skyldtes at silda ikke kom inn i fjorden. Hver skulptur er dimensjonert med 0,2 millimeter slakteavfall per middag, derav de ulike dimensjonene fra hver sesong.
– Søppel, i det hele tatt, er et nytt fenomen. Om man går fem–seks generasjoner tilbake, ville de ikke skjønt hva vi mente med begrepet. Alt har jo et potensial, og alt går i sirkel, slik forholdt man seg til det før. I dag produserer vi enorme søppelberg, som rett og slett har et stort potensial til å bli høyverdige produkter med unike egenskaper.
Noen av de seneste arbeidene og en pågående utforskende prosess Ansten er i gang med, er en egenutviklet modelleringsmasse han kaller for gosso. Materialet er basert på avfall fra en råstoffkilde som i hopetall har krabbet seg innover kystlinja i Barentsregionen de siste årene: kongekrabben!
Flere av skulpturene i utstillingen har blitt svøpt inn i gosso, blant annet y-stokker og treverk som er del av større installasjoner, opphengte relieffer og et stort egg med syltynt skall, som med sine små krakeleringer og sprekker fremstår som et nærmest forhistorisk funn.
– For å lage gossoen utviklet jeg en kulemølle og malte opp ryggskjoldene fra krabba til et organisk kalkmel, som jeg så har blandet med fiskelimet og laget en ny form for gesso. Gesso er italiensk og betyr kritt. Det er det produktet man bruker til å grunne et lerret med. Opprinnelig brukte man krittpulver og et organisk lim, gjerne fra harehud. Jeg har erstattet komponentene med fiskelim og kalk fra krabbeskall, som har veldig mange av de samme egenskapene. Jeg har valgt å kalle det for gosso, som en fornorskning av det italienske ordet som jeg ikke skal prøve å uttale, men som betyr skall.
Gossoens evne til å binde elementer sammen på nye måter har tydeligvis stor betydning på et nivå som strekker seg forbi dens skulpturelle, estetiske og materialbaserte egenskaper. Under runden i utstillingen vektlegger Ansten stadig viktigheten av å finne nye eller oppsøke gamle måter å binde oss opp mot det vi har distansert oss fra, vi som lever i en vestlig, kapitalstyrt tilværelse.
Landets eneste kveikbar
En sentral skulptur i utstillinga er Kveikkula (2022), en utskåret treskulptur av gran som bygger videre på en historisk, men mindre kjent kulturbærer her til lands – tradisjonen knyttet til kveik.
– Det var sånn fra gammelt av at om du arvet familiegården, så fikk du også overrakt familiens kveikstokk gjennom en høytidelig seremoni. Kveikstokken inneholdt slektens ølgjær, som hadde vandret gjennom hur mange generasjoner som helst. Da fikk du ansvaret for brygginga, som var et meget viktig og stort ansvar, for dette var hjertet av religion som oppsto lenge før vikingtiden.
Kveikstokkene, eller kveikringene som man ofte brukte, ble laget for å ta vare på mikroorganismer i lang tid før begrepet mikroorganismer eksisterte. Det er en arkitektonisk struktur som legger til rette for en symbiose mellom mennesker og ølgjær. Gjærkulturen i Kveikkula til Ansten stammer fra Voss, og er datert fra rett etter 500-tallet. Den er fortsatt levende og aktiv, og brukes av Ansten til å brygge kveikøl.
Noen oppmerksomme publikummere oppdager et dørhåndtak når de på oppfordring fra kunstneren blir bedt om å lete etter det siste verket i utstillingen. Midt i gallerirommet åpner det seg et mindre og ganske uanselig rom, utstyrt med det dreibare verket Vriompeisen (2024). Innenfor åpenbarer det seg en bar, et bibliotek og et arkiv. Jo lenger ned i kveikglasset man kommer, desto flere blir historiene og større blir iveren. At Ansten beskriver Kveikbaren som utstillingens sentralverk gir mening, for her får vi rom til å sanse, smake, lytte og stille spørsmål.
– Dette forholdet mellom mennesket og naturen, hvor det oppstår en symbiose og en samklang mellom gjæren og praktiske og religiøse behov hos oss mennesker, det synes jeg er et sterkt symbol på noe vi trenger mer av i dag. En tradisjon stopper ikke opp, og jeg har lyst til å ta tradisjoner videre, kunstnerisk og formmessig. Så vidt jeg vet fantes det ikke kuler med kveik før i tiden, så Kveikkula er min måte å ta tradisjonen videre på. Verket, som henger utenfor baren, er montert på en lang, avsmalnende stokk som strekker seg tvers gjennom barveggen. En samtale om kveik som utspiller seg i baren vitner om at konstruksjonen ikke er noen tilfeldighet.
– Olaus Magnus var en svensk geistlig og antropolog som reiste rundt på midten av 1550-tallet for å kartlegge kultur og tradisjoner på Nordkalotten. Han skrev en bok som het Historien om det nordiske folk, og en av illustrasjonene i boka viste en kro der en lang stokk ut av vinduet bar en kveikkrans. Dette var en garanti for at her ble det servert ekte kveikøl, brygga på einer og gjæret med kveik.
Utskjæringer og arbeid med treverk preger flere av verkene i utstillingen. Da Ansten var liten, arvet han treskjæringsjern etter sin oldefar, som var treskjærer, og selv brukte han mange år på å utforske og lære seg ulike teknikker.
– Jeg kommer jo fra Telemark, så jeg startet å lære meg de norske treskjæringsstilene før jeg gikk videre og utforsket tradisjonelle stiler fra andre land med helt andre tradisjoner og uttrykk. Etter hvert fikk jeg en lyst til å skape uttrykk fritt etter eget hode, blant annet er det en utskjæring på undersiden av skålen som er del av verket Å samle tanker. Utskjæringen der kan se kaotisk ut ved første øyekast, men om man titter nøye, vil man kunne fornemme en form for struktur og orden likevel.
– Hva slags refleksjoner har du omkring det å utforske gammel tradisjon gjennom nye uttrykk, slik du eksempelvis har gjort ved å lage Kveikkula?
– I dag har vi et stort fokus på å konservere, eller fryse, historie og tradisjoner på kunstig vis. Vi stopper utviklingen, med et ønske om at bunadssøm eller utskjæringsuttrykk for trekopper skal forbli slik. Særlig innen de klassiske formene for kunsthåndverk opplever jeg i dag at det er en sterk konserveringstankegang. Men det her er jo tradisjoner som alltid har utviklet seg. Hvis du ser på karveskur fra 1700- og 1800-tallet, ser du at de er ulike og at de har utviklet seg.
– Hvorfor tror du dette behovet for å fryse tradisjoner og håndverk også preger dagens tankegang omkring håndverk og tradisjon?
– Litt forvirring, tror jeg faktisk. Utviklingen har gått så rasende fort de siste 100 åra, noe vi aldri har sett sidestykke til i menneskehetens tid. Før var kunnskap fra besteforeldrene dine det mest verdifulle å lytte til, de hadde erfaringer som var relevante for hverdagslivet. Lærdom om hvordan en låve skulle laftes eller hvordan maten skulle konserveres, kunnskap som var brakt videre gjennom en rekke generasjoner. Rundt 1900-tallet skjedde det noe, denne kunnskapen var ikke relevant lenger, det oppsto en blind tro på fremskritt og utvikling. Jeg tror vi har gått oss helt vill i troen på at alt nytt er til det bedre. Så har konserveringen av tradisjoner blitt et motstykke, vi føler at vi må fryse noe av det som en gang var. Jeg har ikke svaret, men jeg tenker at jeg ikke har lyst til å fryse noe som helst, men heller skape noe nytt på bakgrunn av gammel kunnskap.
Når kunsten og livet går hånd i hånd
I juli tar Ansten fatt på en tre ukers ekspedisjon til Nordkvaløya, en vernet øy uten folk og transportforbindelse som ligger i havgapet i Nord-Troms. Målet med oppholdet er å finne en hverdag i pakt med naturen, og samtidig lage en film ut av det hele. I sekken blir det ingen mat, men redskap og utstyr. Maten skal hentes gjennom sanking, fiske og bruk av tradisjonell og lokal kunnskap. Prosjektet gjør Ansten i samarbeid med den tyske videokunstneren Clemens Wilhelm.
– Dette kan jo fort høres ut som en klassisk ekspedisjonsfortelling, der to menn oppsøker det ukjente og skal trosse naturens krefter. Hva er det dere vil med dette prosjektet?
– Det er en sterk tradisjon i Norge for å lage fortellinger om villmarkinger som utfordrer seg selv i elementene, slik som Lars Monsen og Børge Ousland. Det som er problematisk med disse fortellingene, er at de ofte handler om en ensom mann alene i villmarken som er belærende, markerer seg og fremstår som den store helten som kan alt og nærmest slåss mot elementene. Dette prosjektet har en annen tilnærming. Vi vil vise prosessene bak høsting og fangst, med fokus på arbeidet som ligger i tilstedeværelsen, og visuelt vil det være hender og kroppsspråk og lite forklaring. Vi ønsker å lage et visuelt dikt om det å gå inn i en naturtilstand mer enn en dokumentar.
– Hva slags budskap håper du at filmen vil kunne etterlate seg blant de som skal se den?
– Alle verk har en sammenheng med livet, og hverdagen er en like så viktig del av kunstpraksisen min som det å jobbe på atelieret. Jeg håper filmen vil gjøre folk nysgjerrige på hva det er man kan spise der ute, og gi inspirasjon til å lære mer om sanking av det ville matfatet vi har rett utenfor stuedøra. Kanskje får man lyst til å spørre sin gamle bestemor om hvor de glemte moltemyrene ligger eller lese en bok om spiselige planter. Det hadde vært flott! Jeg tror vi trenger å ta del i naturen igjen på en aktiv måte for å kunne forstå hvilken verdi den har, slik at vi i neste rekke ikke bare føler at vi må, men faktisk vil ta vare på den. Naturen er ikke bare økologisk, den er naturlig og den er steike bra!
En ny versjon av utstillingen Det lange treet i havet reiste senere videre til kongekrabbens rike, og ble høsten 2024 også del av utstillingsprogrammet til Pikene på Broen på Terminal-B i Kirkenes.
Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk
