Mađđi – en kunsthall for framtida
Kommentar om Mađđi - Romsa Dáiddahálla, Tromsø, 31.05.–02.06.2024
Mađđi - Romsa Dáiddahálla demonstrerer tydelig hvorfor vi trenger en samisk kunsthall i Tromsø – og hvorfor vi må tenke annerledes om hvordan vi tilrettelegger for kunst og kultur i tida som kommer.
Skrevet av Henrik Sørlid
Som navnet tilsier er Mađđi - Romsa Dáiddahálla en kunsthall i Tromsø med samisk ståsted. I påvente av faste lokaler, opererer den som en «nomadisk kunstklakk» som med kortvarige og rikholdige program demonstrerer hva vi kan forvente oss av den foreslåtte institusjonen om den skulle bli en realitet. Mađđi oppsto første gang i desember 2021, da med fullspekket program i det nedlagte slakteriet i Mydlandgården i Skippergata i Tromsø. Siden da har det vært stille, men nylig poppet altså kunstklakken opp igjen – denne gangen i et annet tomt lokale i Tromsø sentrum samt i Bodø, der det var en del av programmet i Joar Nangos nomadiske arkitekturbibliotek Girjegumpi. Jeg var til stede i Tromsø, hvor jeg først og fremst fikk servert et solid argument for at en slik institusjon har livets rett.
Programmet, som besto av kunstutstilling, panelsamtale, litterære, kulinariske og musikalske innslag, duodjiverksted for barn m.m., var for innholdsrikt og variert til at det nytter å yte alt rettferdighet. Men sett under ett kommuniserer helheten i programmet noen viktige ting om hvordan gruppa bak Mađđi forstår sin oppgave. Ståstedet er tydelig kunstfaglig og solid forankra i samiske og andre urfolksperspektiver, og samtidig prega av en åpenhet med tanke på hva som er relevant å inkludere med utgangspunkt i slike perspektiver. På Mađđi er urfolksperspektivet i sentrum, uten at man behøver å praktisere en streng grenseoppgang med hensyn til det som eventuelt skulle kunne falle utenfor. Kvensk kunst og litteratur har en naturlig plass her, sammen med sørafrikanske afrobeats levert av DJ Arn-i og tekstilarbeider av Marsil Andjelov Al-Mahamid, som tematiserer langtidsvirkningene av NATOs bruk av utarma uran under bombinga i det tidligere Jugoslavia. Distinksjonene mellom hva som er kunst og hva som er kultur i en mer generell forstand er også grenser som trer i bakgrunnen, uten at man behøver å gjøre et stort (teoretisk) nummer ut av det.
Det er faktisk litt flaut å skulle bruke spalteplass på å påpeke disse tinga, fordi det burde være åpenbart at det å ta utgangspunkt i et samisk ståsted eller et urfolksperspektiv – som kunstner eller institusjon eller hva det skulle være – ikke handler om å lukke seg omkring seg og sitt, men om å orientere seg i verden med fast grunn under føttene. Det er sikkert innlysende for alle som kjenner på realitetene i hva dette handler om, men det er fortsatt mange som påstår at det å synliggjøre eller sentrere urfolkskultur nødvendigvis innebærer en type «oss og dem»-tenkning , basert på eksklusjonsmekanismer og «identitetspolitikk». Et konkret eksempel er kritikken Frans Josef Petersson retter mot årets Veneziabiennale på Kunstkritikk.no. I sin anmeldelse tar Petersson opp en rekke viktige, kritiske spørsmål om biennalens institusjonelle rammeverk, imperialistiske nasjoners hvitvasking av sitt eget image gjennom urfolkskunst, det fåfengte i performativ radikalisme og de mange fallgruvene som ligger i en endimensjonal forståelse av «representasjon». Dessverre sauser Petersson denne mer nyanserte kritikken sammen med raljering over det han kaller «urfolks-fetisjisme» og det han påstår er en tro på utvalgthet – «[…] den metafysiska föreställningen att vissa är mer utvalda än andra på grund av hur eller var de är födda. […] I [huvudutställningen] uttrycks tanken om utvaldhet genom en av fyra kategorier: utlänningen eller migranten, urfolksindividen, outsider-artisten respektive den queera konstnären.» Videre skriver Petersson: «Det osmaklig i detta är det underliggande antagandet om att dessa chosen ones inte är utvalda av en värdslig makt utan av historien, som om flyktingens position […] vore ödesbestämd, snarare än resultatet av verkliga förhållanden och politiska beslut.» For Petersson er fetisjeringa av «the chosen ones» øyensynlig den eneste tenkelige forklaringa for at noen vil kuratere en utstilling som fokuserer på kunst av migranter, urfolk og queer-personer. Et slikt grep har ifølge Petersson en klar ideologisk funksjon: «[…] att splittra, underminera krav om politisk förändring och skapa ett samhälle i stagnation».
Mađđi demonstrerer derimot at identitetspolitikk – slik begrepet opprinnelig ble definert av Combahee River Collective i 1977 – ikke bygger på noen deterministisk identitetsforståelse, men tar utgangspunkt i at arbeidet med å bygge solidaritet og allianser på tvers av grupper må ta utgangspunkt i anerkjennelse og verdsettelse av forskjeller. Det er selvfølgelig viktig å løfte fram de livsvilkårene og politiske realitetene vi alle er underlagt som et grunnlag for reell solidaritet og forståelse. Men vi skal også være klar over at forestillinger om et enhetlig «fargerikt fellesskap» hvor «alle» skal med også kan være en strategi for å usynliggjøre marginalisering og diskriminering, og til syvende og sist bidrar til å utviske faktiske (og verdifulle) forskjeller i hvordan mennesker lever og tenker. Dette er ikke et hypotetisk scenario, men en realitet som både nasjonalstatene og markedsøkonomien har virkeliggjort.
Når markedet først er blitt nevnt – hvordan kan vi godta at Tromsø by har plass til et ubegrensa antall suvenirbutikker, men ennå ikke har funnet plass til Romsa Dáiddahálla? Mađđis midlertidige lokaler i Storgatbakken i Tromsø sentrum viste seg å være utmerka til formålet, der også kontrasten mellom rå betong, nytilvirka tømmer og diverse gjenbruksmaterialer som gamle scooterbelter osv. i innredninga av lokalene fungerte svært godt som ramme rundt programmet. Det er kun én grunn til at en permanent kunsthall bygd på tilsvarende pragmatiske prinsipper ikke skulle kunne la seg gjennomføre her i Tromsø, og det er markedet.
Mađđi gjør det beste ut av sin nomadiske tilværelse, og det er absolutt en egenverdi i det. Men det er klart at det er enormt ressurskrevende i lengden å måtte operere i lånte lokaler hver gang man skal gjøre noe. Mađđi viser hvor mye man kan få til av høy kunstfaglig kvalitet også i relativt beskjedne lokaler, hvilket vi også ser nå i Tromsø Kunstforenings midlertidige lokaler på gamle Hvilhaug sykehjem. Å tilrettelegge for å bruke eksisterende bygningsmasse til kulturelle formål ville tjent Tromsø langt bedre enn å bygge et flunkende nytt – og etter alle solemerker ubeskrivelig stygt – prestisjebygg som det nye Kulturkvartalet vi er blitt forespeila. Om man skal ha dette Kulturkvartelet, så bør man heller ta i bruk det gamle Mack-kvartelet – og la Mađđi bli en del av det.
Jeg bare håper at om Mađđi på et tidspunkt blir en «ekte» kunsthall, så vil man fortsatt holde på det uformelle og pragmatiske som så tydelig preger prosjektet i sin nåværende form. Selve åpningsseremonien var prega av en avslappa og uformell stemning. Også utstillinga – som åpenbart var kuratert og satt sammen av erfarne og profesjonelle fagfolk – hadde et preg av spontanitet som jeg ofte savner i mer «institusjonaliserte» sammenhenger. For eksempel var fotografiene til Inuuteq Storch, som for tida representerer Danmark på Veneziabiennalen, montert rett på den nedsarva betongveggen, antagelig med maskeringsteip eller Blu-Tack. Så enkelt kan det gjøres! Det er selvfølgelig ikke bare de fysiske lokalene, men også den sosiale situasjonen som åpner for en anna omgang med kunstneriske arbeider enn den mer stivbeinte tilnærminga som uvegerlig gjør seg gjeldende i mange institusjonelle sammenhenger.
Det blir spennende å se hva framtida bringer. Det er helt klart behov for en samisk kunsthall som kan utvikles på bakgrunn av feltets egne ambisjoner og premisser, og som kan utfordre normene for hvordan en kunstinstitusjon fungerer. Med sitt ståsted har Mađđi alle forutsetninger for å kunne bringe samtidskunsten ut av den kunstneriske autonomiens isolasjonscelle og inn i hverdagen – det «virkelige livet» – hvor den jo også hører hjemme.
