Ingen unnslipper julas mysterium!
Rapport fra Vintervending – Dálvejorggáldat. En feiring av vintersolverv, arrangert av Hilde Blix, Geir Davidsen, Kristina Junttila Valkoinen, Joar Nango og Amund Sjølie Sveen. Del av det kunstneriske forskningsprosjektet 1001 Nord ved UiT Norges arktiske universitet, 20.–21.12.2024, Tromsø
Fotnoter nederst på sida.
Vintervending / Dálvejorggáldat leverte definitivt på målsettinga om å tilby en alternativ høytidsfeiring. Klare rituelle rammer og et rikholdig program var akkurat riktig balansert med tillit til det uplanlagte, kaotiske og spontane som gjør det sosiale livet verdt å leve.
Skrevet av Henrik Sørlid
Vintervending – Dálvejorggáldat ble arrangert som en feiring av vintersolverv i Tromsø og gikk over 12 timer, fra kl. 22.19 den 20. desember 2024 til kl. 10.19 på morran den påfølgende 21. desember – vi fulgte altså årets 12 mørkeste timer, med nedtelling time for time mot solsnu og begynnelsen på slutten av mørketida.
På arrangementets Facebook-side kunne man lese at Vintervending / Dálvejorggáldat er «del av det kunstneriske forskningsprosjektet 1001 Nord ved Norges arktiske universitet. Prosjektet undersøker feiringer av Nord og feiring i Nord – med ambisjon om å skape alternative feiringer og alternative virkelighetsforståelser, som kontrast til Nasjonaljubileet og den offisielle feiringa av statskristendom, vikingkonger og nasjonsbygging sett fra sør.»
I tillegg til innledende og avsluttende ofringsseremonier, besto programmet av en eklektisk miks av julekonsert, lydkunst, DJ-sett, historiefortelling, måltider med mer. De som sto bak alt dette var en rekke kunstnere og andre medvirkende som arrangørene hadde invitert med seg. Det var blant anna Vegard Krane, Andreas Kühne, Erik Stifjell, Ingrid Eliassen, Eyvind Sommerfelt, Berit Norbakken, Solmund Nystabakk, Jakop Janssønn, Charlotte Bendiks, Arne Skaug Olsen, Tobias Aputsiaq Prytz og Arne-Terje Sæther. Det var et sprikende program på mange måter, men man hadde også klart å samle alt i en tydelig helhet som først og fremst var en veldig fin og inkluderende sosial sammenkomst.
Deler av programmet foregikk inne på Skihytta, men sentrum for det meste av aktiviteten var en arkitektonisk installasjon utenfor, hovedsakelig konstruert av Tobias Aputsiaq Prytz. Skápmáoaivi, «høyden av mørketida» var forma mer eller mindre som et samisk solkors med et firkanta sentrum omgitt av tømmerbjelker som strakte seg ut i de fire himmelretningene. Her hang det en diger gong som markerte tida, og i midten av konstruksjonen lå geviret, skallen, klovene og et øye fra et reinsdyr som vel fungerte som ofringsdyr i sammenhengen, og som nå var «korsfesta» over bålet, hvor det ble grilla av kunstner Arne Skaug Olsen i seks–syv timer før han inviterte til felles måltid kl. 01.19.
Da jeg ankom, hadde en skulptur allerede blitt satt fyr på som en del av innvielsen av installasjonen Skápmáoaivi, som altså var det første ofringsritualet. De siste flammene var i ferd med å slukne, men kveldens program var så vidt begynt. Nyankomne gjester fikk hver sin lille flaske med hjemmebrent (av prima kvalitet, altså!) blanda med reinsdyrblod. Vi ble altså tatt godt hånd om denne kvelden, ingenting å si på det.
Hver time hadde sin egen programpost som ble innleda med opplesing av en felles rituell tekst, som dermed gikk som en rød tråd gjennom hele det umake programmet og bandt alt sammen i en seremoniell rytme. Teksten, som ble presentert på både norsk, engelsk, finsk og samisk, vektla fellesskapet i det å samle seg i forventning og håp om lysere tider – både konkret i form av solas påbegynnende tilbakevending, og mer billedlig i form av en påstand om at krig og undertrykkelse på jorda «skal» stanse, og en ny tid skal komme hvor ingen er fattige eller rike, hvor «vi alle kommer sammen for å danse». [1] Selv om jeg i prinsippet er hjertens enig i slike visjoner for framtida, må jeg innrømme at det utopiske språket i første omgang gjorde meg skeptisk, nesten irritert. Det er selvfølgelig grunnleggende nødvendig å tro på at en «anna verden» er mulig – en samfunnsorden som er mer rettferdig, mer fornuftig og formålstjenlig organisert – det man nå ikke lenger vil eller tør kalle «kommunisme», men heller «det Marx mente med det klasseløse samfunn». [2] Men jeg stiller meg tvilende til hvorvidt håpet og forestillingsevnen som kreves for å kjempe for en bedre verden, en friere verden, virkelig styrkes av utopiske formuleringer om en verden som på nærmest «magisk» vis skal bli fri for absolutt all urettferdighet og konflikt. Er det ikke også slik at den mest reindyrka idealismen også åpner døra på gløtt for den dypeste nihilismen, i og med at den virkelige verden aldri vil kunne måle seg med det absolutte idealet?
Konteksten hadde selvfølgelig en hel del å si for tolkninga av teksten. Siden jeg kom for seint til det første ofringsritualet, var mitt første møte med vendingsteksten inne på Skihytta. Der ble den presentert som innledning til en litt vel insisterende artig førjulskonsert med gruppa Contrafacta, som spilte stort sett moderne julesanger i middelalderske arrangementer. Det var for all del godt musikalsk håndverk (og jeg vedkjenner at det er utenfor min kompetanse å skulle gi det musikalske innslaget den faglig funderte kritikken det fortjener), men jeg sleit med å forstå hvordan konserten relaterte til de uttalte målsettingene om å skape «alternative» feiringer – tanken var vel å favne bredt i innhold og uttrykk, hvilket er riktig tenkt i utgangspunktet. Men stort mer konvensjonelt kunne man knapt fått det. Når det i innledningen til en humoristisk vise om Jesu’ fødsel ble sagt at «vi slipper ikke unna julens mysterium», fikk jeg faktisk nok. Man kan påstå så ofte man vil at jula «egentlig» handler om barnet som ble født på Vestbredden en gang rundt begynnelsen på Fiskenes tidsalder, men her til lands feirer både hedninger, kristne, kapitalister og tilhengere av andre trosretninger jul – ikke «kristmesse» – og vi har mest sannsynlig gjort det siden lenge før Guds sønn ble født.
Men etter hvert som natta skred fram, begynte jeg å lure på om den opprinnelige motviljen mot språket i vendingsteksten var noe malplassert. Det rituelle ved framførelsen av teksten – 19 minutter over hver hele time gjennom hele natta – fremhevet nettopp det at vi «maner vendinga», det er et magisk ritual det er snakk om her. Og tar vi teksten – og den sosiale og performative konteksten rundt den – på alvor som et ritual, er min snusfornuftige motstand mot det utopiske mindre relevant. Det ble særlig tydelig under vendingsritualet kl. 09.19 på morran. Etter at Bernt Bjørn og Ida Løken Valkeapää hadde lest skapelsesberetninger fra forskjellige urfolkskulturer for et halvvåkent publikum (jeg hørte første del gjennom høyttalere ute i snøen, kun ikledd en håndduk etter en siste tur innom saunaen, og resten innendørs i skihytta, hvor halvparten av de tilstedeværende lå langflate og snorka), leverte Amund Sjølie Sveen og et par musikere den siste framførelsen av vendingsteksten – nå i form av en frijazz/krautrock-jam hvor Sveen resiterte teksten gang på gang i samspill med musikken, som ble stadig mer motorisk pulserende og hardtslående. Sveens framføring kunne minne en hel del om Jan Erik Vold, om enn noe mer insisterende og med et litt høyere turtall. I dette øyeblikket, hvor noen av oss skylte ned hjemmebrenten med nytrukket kaffe, mens andre fortsatt sov ut rusen – også på golvet midt mellom bandmedlemmene – omfavna jeg utopien som et gyldig poetisk virkemiddel.
Men jeg vil likevel ikke gi helt slipp på de kritiske bemerkningene mine om teksten. For å utdype fra en innfallsvinkel som kan være mer relevant for prosjektets uttalte målsettinger, kan det være nyttig å se det i sammenheng med en viss obskur, men seigliva kritikk – eller snarere beskyldning – som innimellom rettes mot sosialismen. Nemlig at sosialismens historiske prosjekt er en sekularisering av den kristne frelseslæren – en realisering her på jorda av et dennesidig himmelrike. Nå eksisterte det riktignok forbindelser mellom den tidlige sosialismen (pre-Marx) og ulike reformbevegelser i kristendommen. Noe anna kan man jo heller ikke forvente, gitt kristendommens langvarige hegemoni i vestlig kultur. På den andre sida er påstanden om en essensiell kontinuitet mellom kristendommen og sosialismen symptomatisk for det banale i en idealistisk, borgerlig historieforståelse. Nye virkelighetsforståelser – om de skal gjøre seg aktuelle i den virkelige verden – vil stå i en form for dialektisk kontinuitet med de gamle virkelighetene som man forsøker å forvandle eller legge bak seg. Dette ser man også i kristendommens opphav i de eldre religionene – litt grovt sagt er jo Kristus egentlig Osiris og Dionysus under et anna navn.
Hvis vi skal ta påstanden om en strukturell kontinuitet mellom kristendommen og sosialismen seriøst, er vi derfor nødt til å stille spørsmålet om hva en eventuell sekularisering og materialisering av et i utgangspunktet hinsidig tusenårsrike faktisk gjør med de spirituelle konseptene som dermed settes i spill. [3] Jeg er rimelig sikker på at det uansett ikke vil være snakk om at man ender opp med den samme gamle kristne eskatologien i materialistisk forkledning, men en mer grunnleggende transformasjon av den metafysiske utopien. Overgangen fra drøm til virkelighet – fra det latente til det realiserte – innebærer nødvendigvis at det utopiske underlegges den materielle verdens begrensninger. Her har faktisk sosialismens sekulære transformasjon og materialisering av «himmelriket» mye til felles med det «inkarnasjonens mysterium» som de kristne feirer i tilknytning til vintersolvervet.
Og her er egentlig ringen slutta, for vintersolvervet (og jula) er jo feiringa av solas nært forestående tilbakekomst eller «gjenfødsel» (fra vårt menneskelige og jordiske perspektiv) – tilbakekomsten av kilden til lys og liv, som forberedes i det dypeste mørke, skjult for våre øyne.
Etter frokosten (byggraut og kaffe rundt bålet) var det altså tid for det siste ofringsritualet, kl. 10.19. Nå ble geviret, skallen, øyet og klovene fra det ofra reinsdyret gravd ned i midten av Skápmáoaivi-installasjonen, mens publikum intonerte «aaaaaaiivaaaaannnn aaaaaaaainnnnuuuuuht // baaaaaaaaraaaaaaasss beaiiiiviiii // beaivvvvaaaaaažannnnn» osv.
Vi påkalte sola ved hennes samiske navn, og ga sentrale deler av offerdyret tilbake til jorda. Slik fortsetter livet gjennom naturens sykluser av fødsel, død, forråtnelse og gjenfødsel – reflektert i kosmiske sykluser av lys og mørke, og mer metafysisk i den sykliske vekslinga mellom det konkrete og det abstrakte, som jo er kjernen i det tidligere nevnte «inkarnasjonens mysterium». Og dermed også kjernen i det store arbeidet som det er å skulle transformere den menneskeskapte verden vi lever i, som vendingsteksten maner oss til å gjøre. Jeg vil bare håpe at formaninga forstås som en appell til å ta i bruk de kreftene og kapasitetene som vi selv besitter – individuelt og i fellesskap – og ikke som en oppfordring til å sette vår lit til et fromt håp om en bedre verden.
Fotnoter:
1: Denne og flere andre formuleringer i teksten spiller på kjente strofer fra «Ellinors vise», skrevet av Klaus Hagerup og Sverre Kjelsberg til skuespillet Dikt & førbainna løgn, Hålogaland Teater, 1977.
2: Om kommunisme-begrepet oppleves som unødvendig provokativt, så finnes det også et anna godt ord som er dekkende for den horisonten som demokratiet, forstått som et fortsatt pågående prosjekt, strekker seg mot, nemlig anarkisme.
3: Et av flere mulige analytiske verktøy her kan være å skille mellom «historisk» og «strukturell» sekularisering av teologiske begreper. Se for eksempel Arne De Boevers skissering av problematikken: «When Carl Schmidt notes in the third chapter of his book Political Theology that ‘all significant modern concepts of the state are secularised theological concepts’ and continues by noting that this is so both ‘because of their historical development’ and ‘because of their systematic structure’ one must surely ask about the difference between historical and structural secularisation, and about what it might mean to secularise something ‘structurally’? What would be the effects of such a process on ‘structure’? Would its logic remain the same? Or would we be talking about two different concepts all together?» Arne De Boever, “‘All of us go a little crazy at times’: Capital and Fiction in a State of Generalised Psychosis” i Arne De Boever og Warren Neidich (red.), The Psychopathologies of Cognitive Capitalism: Part One, Berlin, Archive Books, 2013.
