Monstre og motkultur
Anmeldelse av utstillingen Lea Joakim Svendby: Fuck your style it’s boreing like my life, Kurant Visningsrom, 31.oktober–24.november 2024, Tromsø
Utstillingen Fuck your style it’s boreing like my life er både sår og nokså skrudd, samtidig som den kommer med en fandenivoldsk brodd. Den markerer også starten på en ny æra for Kurant. Hva skal vi tro om det?
Skrevet av Hilde Sørstrøm
Utstillingsperioden for Fuck your style it’s boreing like my life er for lengst over, og utkastet til denne teksten hadde egentlig havnet på «kirkegården» – denne stadig voksende mappa med uferdige tekster. Men så var det noe med denne utstillingen som ikke ville gi helt slipp.
Kanskje var det på grunn av mengden. 69 verk, alle signert Lea Joakim Svendby. Det er mange arbeider for en soloutstilling av en kunstner i tjueårene.
Jeg ser for meg at denne samlingen videoverk, skulpturer, malerier og andre materialbilder, kanskje kan oppleves som pubertale utbrudd som uavbrutt har fått velte ut av kunstneren og inn i de 280 kvadratmeter store utstillingsarealene til Kurant. Det var figurative og abstrakte arbeider om hverandre, ofte fremstilt i en eksplosjon av farger, men også mer lavmælte uttrykk. Det høres kanskje kaotisk ut, men slik var det ikke. Arbeidene var ryddig montert på vegger, vinduer og gulv, hengende i stramme kjettinger eller festet på stålrammer plassert ut i rommet.
Kanskje var det alle «monstrene» som ikke ville gi slipp. For det var urovekkende mange av dem. Ikke at disse «monstrene» var så fæle. Riktignok var flere motiver – for eksempel comedown, comedown I hate comedown – som hentet ut av et mareritt. Men det store, grønne spøkelset i Shleep og den krumbøyde «engelen» i sitter på en bombe – og som driter ild med fire illsinte kattehoder svevende over seg – var, som mange andre arbeider, humoristiske og «barnlige» i uttrykket. Enkelte andre «monstre» var vakre og mystiske.
Likevel, mengden av disse skrudde motivene, som konfronterte oss fra alle kanter, tilførte utvilsomt en tyngde – en sånn som kjennes i magen og liksom drar deg litt nedover.
Det svinger uten tvil i mange ulike retninger her, både tematisk og stilistisk. Det er likevel særlig ett tema som tilsynelatende er viktig for den unge kunstneren. I møtet med flere av verkene – og utstillingen som helhet – oppstår nemlig følelsen av å bli invitert inn i en «evig loop», en utrivelig tilstand det er vanskelig å bryte ut av. En vond drøm, eller en vond sirkel. Denne spiralen er noe Svendby skildrer både svært godt og mindre godt i ulike verk.
De to filmene vist på en skjerm ved inngangspartiet blir temmelig overtydelige. Den ene viser en sliten person som bokstavelig talt går i sirkel. I neste film ser vi en person som arbeider hardt med å karre seg opp en stor grushaug, men som ramler ned til bunnen før hen når toppen. Karakteren fra filmen er også å finne i et skulpturelt verk innerst i det siste utstillingsrommet – kanskje plassert her nettopp for å understreke det sirkulære? Filmen og skulpturen kjennes begge litt enkle, men fungerer likevel i lys av resten av utstillingen.
Mer interessant blir «den evige loopen» i arbeider der Svendby lar sine vesener fremstå som sugd fast i hverandre, ofte gjennom det man kan tenke er deres kjønnsorganer og rumpehull. Slik dannes obskure möbius-former eller noe som minner om haleslukeren ourobouros, som for øvrig har fått inspirere titlene til et par av disse arbeidene.
Blant det såre og skrudde, stikker det også frem en fandenivoldsk brodd. Jeg merker meg særlig maleriet Idioti, som harselerer med politiet, og den nært beslektede installasjonen Suck academy suck academy suck. Sistnevnte består av en skateboardrampe med graffititagginger, noe som jo alene er et passende (men også litt passé) symbol på motkultur. Leser man skriften ser det ut som at «suck academy», er skrevet tre ganger. Men ser man nøyere etter så går skriften gjennom en aldri så liten transformasjon der D-en utvikler seg til en B. Slik blir teksten til slutt «suck acabemy». Ved å mikse ordene «acab» (all cops are bad) med «academy» (som her viser til Kunstakademiet, må man kunne tro) sammenstiller altså kunstneren Kunstakademiet med politiet. Fiffig! Lek med tekst er noe jeg generelt setter stor pris på i utstillingen. Men hvis dette verket skal være et forsøk på å kritisere maktforhold – slik jeg antar – er det likevel ikke godt å si hva som egentlig er kritikken her. At den kritiske ettertanken uteblir, gjør derfor at verket mister noe av piffen. Riktignok kan man lese i utstillingsbrosjyren om hvordan Svendby har valgt å forlate Kunstakademiet i Tromsø i et forsøk på å fjerne seg fra «the academic obsession with categorization» som kunstneren tydeligvis har opplevd der. Men dette forsøket på institusjonskritikk blir først og fremst stående som et litt trassig – men for all del morsomt og fantasifullt! – bilde på en undergrunnskunstners autoritetsproblemer. Og, kanskje er det nok? Ser man Svendbys produksjon i lys av Kurants beskrivelse, handler hele utstillingen tross alt om å feire «… the early days of an artist’s career». Og når disse naivistiske, ekspresjonistiske, minimalistiske og popkulturelle universene så freidig flettes sammen, vitner vitterlig utstillingen om en kunstner i utvikling.
Men Kurants kuratoriske idé er det likevel verdt å dvele litt ved. Er hensikten med denne soloutstillingen virkelig bare å feire starten på en kunstnerkarriere? Den kjøper jeg ikke helt. Kurant har en sterk tilknytning til Kunstakademiet i Tromsø. Ikke bare ble Kurant til som et resultat av at akademiet ble opprettet i 2009, men fortsatt den dag i dag er det i stor grad studenter derfra som holder liv i visningsrommet. Kurant trenger Kunstakademiet, uansett hvor tungrodd slike institusjoner kan oppleves (kanskje spesielt fra et selvorganisert ståsted). Til tross for dette, kan denne første utstillingen i Kurants nye hjem – som altså inneholder «hummer og kanari» av en kunstner som har forlatt Kunstakademiet i protest – også leses som et spark mot Kunstakademiet i Tromsø. Eller kanskje er det mer ment som en oppfordring? Det er sannsynlig. For tilknytningen gitt, er det ingen grunn til å tro at Kurant ønsker å legge ned akademiet. Men en oppfordring om hva da, i så fall? Hva er det egentlig som kritiseres? Hva er galt med Kunstakademiet? Jeg synes hverken kunstneren eller Kurant er tydelige på hva kritikken egentlig dreier seg om her. Og litt tydeligere bør den nok være dersom de skal bidra til å endre institusjonen – noe som vel strengt tatt bør være et mål når man først skal bedrive institusjonskritikk?
