Viel Bjerkeset Andersen: Tråkker gjerne i andres bed
Intervju med kunstner og kurator Viel Bjerkeset Andersen, 2025
Stedsutvikling kan også handle om å skalere ned, trekke seg tilbake og å omfavne «feilene», mener kunstner og kurator Viel Bjerkeset Andersen, som har over 30 års erfaring med kunst i offentlige rom.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
Viel Bjerkeset Andersen fikk sitt første kunstoppdrag i offentlige rom i 1992. Siden da har stedsutvikling og kunst blitt en viktig del av hennes kunstneriske og kuratoriske praksis. Det har vi også fått merke i Nord-Norge, hvor hun har arbeidet både som kunstner og ikke minst blitt engasjert som kunstkonsulent for flere prosjekter i Tromsø kommune. I Tromsø arbeider hun blant annet med å kuratere kunst for prosjektet Prostneset bypark. Hun er også – i samarbeid med arkitekt Berit Steenstrup – hyret som kunstkonsulent for kunsten i Storgata, mellom Fredrik Langes gate og Bispegata i Tromsø, samtidig som de to også arbeider med å lage en kunstplan for Sjøfronten i Tromsø. Det pågående arbeidet i Tromsø skal vi høre om etter hvert, men først skal vi få litt mer klarhet i Andersens egne tanker omkring kunst og stedsutvikling, hennes tanker om offentlige aktørers aksept for kunst i offentlige rom samt høre om et par oppturer og nedturer i hennes egen kunstpraksis.
Hvordan tilnærmer du deg stedet du skal arbeide med, enten som kunstner eller kurator? Har du en metode?
– Metoden er å dra dit. Dra på befaring. Være fysisk til stede med min kropp og kjenne etter på størrelsen. Kjenne etter begrensningene. Det handler om lyd, lukt, lys og ofte nokså subtile eller uvesentlige detaljer. Men spesielt lyd, lukt og lokale lysforhold er en stor del av uterommet.
Man snakker jo ofte om kunst i offentlige rom som del av en stedsutviklingsprosess. I metoden du beskriver her høres det ut som at stedssensitivitet er viktig for deg?
– Å arbeide stedsspesifikt betyr å forholde seg til et faktisk sted, og det krever dyp forståelse for stedets karakter og størrelsesforhold. Så ja, det er et viktig element i stedsutvikling at man er til stede. At man ikke sitter for mye på maskinen sin eller med tegnepapiret og blir forelska i planene. Man må tenke: «Er dette riktig? Er det for mye? Kanskje man skal skrelle det ned?» Da ser man kanskje at akkurat den «feilen» som ligger der, den var egentlig veldig fin. Så kan man tenke: «Hva betyr den? Hva har den betydd for denne plassen? Er det noe jeg skal ta med meg videre?» Hvis man ikke er sensitiv for det stedet som man skal jobbe på, så blir det så teoretisk. Da lander ikke prosjektet.
Kunsten skal og kan være fri
Med over 30 års erfaring med å arbeide med kunst i offentlige rom, har Andersen lært seg litt av hvert om byråkratiske prosesser og om hvordan man bør forholde seg til rammer som ikke nødvendigvis kommer kunsten til gode. Andersen forteller at hun selv mer enn gjerne tråkker i bedene til både landskapsarkitekter, arkitekter og lysdesignere hvis det er nødvendig.
– En skulptur skal ikke bare stå oppå og mellom alle andre nødvendige ting. Min strategi – både som konsulent og som skapende kunstner – er å ta tak i det rommet jeg skal være i. Og da vet jeg jo at jeg tråkker i noens bed. Men det må kunsten få lov til å gjøre.
Andersen er tydelig i sin tale om «kunstens frihet».
– Kunsten skal, og kan, være fri. Jeg sier «kan» fordi jeg vet at mange kunstnere opplever at de føler seg bundet når de jobber med oppdragskunst, slik som kunst i offentlige rom jo er. Men jeg tenker helt motsatt. At her er det bare muligheter. Vi får en pott med penger, og den skal vi bruke så godt vi kan. Jeg ser aldri på rammer som en begrensning. Rammene er satt fordi man jo må starte et sted. Men de kan brytes. Man må bare argumentere godt for at dette kunstprosjektet er viktig akkurat her.
Andersen har tydeligvis opparbeidet seg en god dose «guts». Likevel er det ikke alltid at kunstprosjektene hun selv arbeider med går hennes vei. Som eksempel trekker hun frem kunstverket Nyken (2019), som hun lagde for Polarsirkelen videregående skole i Mo i Rana på oppdrag fra Nordland fylkeskommune. Der arbeidet hun med en gjenværende fjellknaus mellom skolebyggene, som allerede hadde en plan fra landskapsarkitekt og arkitekt.
– Jeg ønsket å definere hele haugen som et helhetlig kunstprosjekt, selv om skulpturen jeg kunne få til innenfor mitt budsjett bare var en liten del av det. Det handlet om å renske bort jorda som var fylt på, få frem fjellet, og slik se hva slags type fjell som faktisk var der. Deretter stedstilpasse en skulpturell form innimellom de naturlige fjellformasjonene. Det skulle bli et samlende skulpturelt «fuglefjell» som ungdommene kunne vagle seg sammen på.
– I utgangspunktet et veldig interessant stedsspesifikt prosjekt – og en type prosjekt jeg kan godt. Men det er et prosjekt som krever god kommunikasjon og samarbeid med alle utførende parter. Det startet veldig bra, sier Andersen før hun etter en tenkepause beskriver hvordan prosessen etter hvert gikk skeis.
– Underveis skjedde det flere uheldige ting: Fylkeskommunens kunstrådgiver, som var kunstkomiteens leder, fikk ny jobb, og ble ikke erstattet. Kunstkomiteen smuldret dermed mer eller mindre opp. Kunstkonsulenten gjorde så godt hun kunne for å holde det hele sammen og følge opp, men med en prosjektleder fra fylkeskommunen som ble mer og mer cowboy og kjørte sitt eget løp, ble dette umulig å forholde seg til. Jeg fikk ingen fremdriftsplaner, ingen av entreprenørens folk eller prosjektets ingeniører som det på forhånd var avtalt skulle bistå i prosjektet, ville gi prisoverslag. Den ene fakturaen etter den andre rant inn, og jeg var redd jeg kom til å gå på trynet. Etter flere skriftlige varsler til prosjektlederen på det jeg anså som kontraktbrudd, valgte jeg å si fra meg resten av oppdraget. Det er sjelden jeg har blitt så utskjelt!
Skulpturen til Andersen ble til slutt montert uten at hun var til stede. Når hun beskriver resultatet, peker hun blant annet på hvordan det førte til at det da ble skåret og boret stygge hull i betongoverflaten. Til slutt ble det også fylt på jord mellom fjellrabbene, stikk i strid med planen.
– Det var vondt å se. Mest synd er det for skolen at et fint kunstprosjekt blir ødelagt av arrogant prosjektledelse, sier Andersen før hun skyter inn: – Men jeg har også gjort et annet prosjekt i Setermoen leir som gikk veldig bra. Der gikk alt så enkelt og fint. Alle stilte opp og alle ble fornøyde. Samarbeidet var bare helt strøkent. Det var gøy å jobbe der!
Lys som materiale
Skulpturen i Setermoten leir heter Et øyeblikks stillstand (2017) og henger i ledelses- og undervisningsbygget Molund. Andersen beskriver den som en kompleks skulptur, en slags hengende skyform, som det – til tross for godt samarbeid – var komplisert å montere. Skulpturen er laget i fluoriserende støpt akryl, et materiale hvis egenskap «fanger» det omkringliggende lyset slik at kantene oppleves som selvlysende uten at skulpturen blir lyssatt. Ifølge henne selv kan skulpturen således sies å også handle om en annen form for lys.
Mens hun beskriver skulpturen, skinner det gjennom et sterkt engasjement for dette fascinerende materialet. Det får man også bekreftet om man tar en titt på kunstnerens CV, der ordet lys dukker opp flere ganger i form av lysskulpturer, lysperformance, lysinstallasjoner, lystegninger mv.
– Jeg jobber jo veldig mye med lys, og har vært gjennom hallelujaen med LED i alle glade farger. Det er jeg veldig ferdig med. I dag tenker jeg at naturlig lys egentlig er veldig fint å jobbe med. Lyset er jo en styrke i vårt land – og særlig i landsdelen deres.
Som barn vokste hun opp med mørkerom hjemme. Det gjorde at hun tidlig ble kjent med de magiske prosessene.
– Fra jeg var veldig liten har jeg lært meg å stå på do i mørket, rulle opp film og så fremkalle i mørkerom. Svart-hvitt-foto var en viktig del av mitt liv, også før jeg tenkte at jeg skulle bli kunstner. Men jeg er også veldig var for lys. Og skygger, som jo er fravær av lys. Alt som finnes i det dunkle er veldig interessant.
Hva er det som er så interessant, da?
– Lys er et veldig levende materiale. Særlig det å jobbe med sol og bevegelse. Som når man beveger seg med t-banen, med bil, går eller sykler, og det plutselig kommer et blink som fanger blikket. Det fascinerer meg, det er så rikt og mangfoldig.
Det å «møte lyset» kan skje på mange ulike måter i arbeidet hennes. Som eksempel trekker Andersen frem et av sine første oppdrag i offentlige rom, et vegprosjekt hun gjorde for Statens vegvesen, ferdigstilt i 1994. Hun ville arbeide med Vegvesenets egne materialer, og valgte å bruke den sterkeste skiltrefleksen som da fantes.
– Jeg er veldig oppmerksom på skiftninger, og refleks synes jeg også er et veldig interessant materiale å jobbe med. Refleks er også en variant av lys, det reflekterende lyset som kun oppleves av den som sender lyset mot det, i dette tilfellet frontlyset til hver bil. Det er jo så vakkert når det begynner å skumre og man kjører bil i tussmørke. Himmelen er fremdeles veldig blå. Så kommer gatelyset på, og sammen med lysskilt og annet lys står det så skarpt frem. Jeg synes det er supervakkert. Det er så rent. Lys ligger alltid oppå det som er møkkete. Det kan være at sola skinner gjennom noe, og så får du noe annet på andre siden. Eller at det er speilinger som gjør at du opplever en annen farge som igjen treffer det lyset som ligger oppå det andre. Det kan være så møkkete det vil, men lyset vil alltid ligge på toppen.
Aksept for kunst
Fra 1990-tallet og utover på 2000-tallet arbeidet Andersen med flere vegprosjekter, og minnes en litt annen tid der hun som kunstner fikk jobbe på linje med landskapsarkitekter, arkitekter og som en del av en større prosjekteringsgruppe. Det var en tid der det var mer aksept for kunst som en naturlig del av et vegprosjekt. Det er det mindre av i dag, mener hun.
– Nå har pendelen svingt den andre veien. Pengesekkene er skrudd igjen, og det er vanskelig å få til noe der, sier hun.
Har du sett holdningsendringer, med tanke på aksept for kunst, blant offentlige aktører gjennom årene?
– Kunst i offentlige rom som initieres av KORO, kommunen eller fylkeskommunen, er den tradisjonelle måten å arbeide med oppdragskunst på. Her kommer kunsten inn som et tillegg til byggeprosjektet, og min erfaring er at denne prosessen har vært ganske lik hele tiden. I slike prosjekter er kunstneren ansett som totalentreprenør for sitt prosjekt, dvs. at alt ansvar er på oss. Da er kunstneren avhengig av et godt fungerende kunstutvalg og kyndige kunstkonsulenter. Når dette ikke fungerer godt, eller når konsulenten ikke kan nok om byggeprosesser, blir kunstneren stående veldig alene, slik jeg opplevde det i Mo i Rana. En uerfaren kunstner her kunne endt med store problemer. Å arbeide alene er en mye mer sårbar situasjon for kunstneren enn om man er del av et prosjekteringsteam og spiller hverandre gode. Da er det det samlede prosjektet som tar ansvar for utførelsen, og slik kan man faktisk realisere kunstverk som man aldri vil kunne klare alene.
– Men aksepten for kunst, altså. Jeg synes den er at «vi må ha flere sykehjemsplasser i stedet for kunst» – det har jeg hørt i 30 år. Så på et samtidsnivå er det ikke så store forskjeller. Nå har jo FrP fått vann på mølla igjen, og jeg er bare så lei av det. Kunstmotstanden deres er så forutsigbar og kjedelig.
Et lykkelig ekteskap i Tromsø
I Tromsø er det først og fremst kuratorisk at Andersen har satt spor de siste 4–5 årene. Det hele startet med en forespørsel fra Tromsø kommunes kunstrådgiver, Nina Mathisen, som etter forslag fra KORO koblet Andersen sammen med arkitekt Berit Steenstrup. I ettertid har de fortsatt samarbeidet i flere prosjekter i Tromsø og i et prosjekt for Ålesund kommune. Andersen selv beskriver samarbeidet som «et lykkelig ekteskap».
– Vi utfyller hverandre godt i tilnærmingen til kunst, på forståelsen av rom, konstruksjon, prosjektstyring og materialer. Vi har hver våre innfallsvinkler – Berit fra arkitektsiden og jeg med mer håndverkbakgrunn. Som team har vi derfor både tekniske, konstruktive, material- og produksjonsmessige forståelser. Så blir vi fort enige med tanke på kunstsyn og den mer konseptuelle siden av kunsten. Vi har fin dynamikk i samtalene oss imellom, og i store prosjekter tenker jeg at vi blir mye bedre sammen enn om vi skulle vært konsulenter alene.
– Så er det jo selvfølgelig også veldig fint for Tromsø at hun bor der og at det ikke er to eksterne. Det er fint at hun bare kan sprette ut og være der.
I motsetning til Steenstrup, som er født og oppvokst i Tromsø, hadde ikke Andersen spesielt god kjennskap til byen da hun kom hit for å arbeide. Hun mimrer likevel tilbake til et urealisert prosjekt.
– Det må være 20 år siden. Tanken var at jeg skulle lage en slags «rye» foran inngangen til Tromsø museum. Den skulle støpes i betong, med ulike mønster i ulike farger. Men vi klarte ikke å finne noen i Tromsø som ville påta seg å lage det. Så det prosjektet bare smuldret bort. Men nå har vi jo fått det store «supporterskjerfet» i Storgata. Det er kjempefint!
«Supportertskjerfet» Andersen refererer til er Sayed Sattar Hasan verk Tromsø/Romsa/Tromssa, som nå brer seg gjennom gågata foran Rakettkiosken ved Stortorget i Tromsø sentrum. Kunstverket er ett av tre arbeider som inngår i Storgata-prosjektet. De andre kunstnerne som skal få sine verk installert i løpet av 2025 er Bianca Hisse og duoen L+S, som består av kunstnerne Stian Ådlandsvik og Lutz-Rainer Müller.
Hva er status for Storgata-prosjektet nå?
– Sayeds verk er ferdigstilt og godkjent. De to andre verkene er planlagt montert i løpet av våren 2025. Hovedprosjektet har tatt lenger tid enn først planlagt, og det har vært noen utfordringer med å få på plass fremdriftsplaner som kunstnerne kunne forholde seg til. Det har nok skapt noen frustrasjoner, men nå kan vi alle glede oss til det blir ferdig i 2025!
Kan du fortelle litt mer om verkene dere har valgt? Hvordan tenker du at de går i dialog med omgivelsene sine og samtiden de er skapt i?
– Hvis vi starter ved Fredrik Langes gate, så er det Handle av L+S. Der er det et rom som er litt morsomt, fordi det er en reminisens fra 1960-talls planleggingen. Bilen skulle ha fortrinn. Så rev man bygningene for å ha plass til å parkere biler foran bygget. Det er en av grunnene til at det rommet har den formen det har nå. Vi ville ha en skulptur som tar det rommet.
– Tre kunstnere var invitert til lukket konkurranse, og vi fikk inn veldig forskjellige forslag, men Stian Ådlandsvik og Lutz-Rainer Müller leverte et sånt underfundig og rart prosjekt. De tenkte at «ja, her tar jeg opp en leirklump, og så klemmer jeg på den og så formes den av det rommet du har på innsiden av hånden». Det er dette hulrommet som er blitt skulpturen. Og så er det blåst opp i størrelse med en bil – som jo da setter den i relasjon til bilen, og at dette innhugget i bygningene ble laget for å gi plass til bilen.
Skulpturen til L+S, som ifølge Andersen vil få en litt «tyggisaktig» form, har også et annet viktig moment ved seg.
– Nå er jo alle byggene rundt private, og de som driver serveringsstedene ønsker jo selvfølgelig at folk skal kjøpe noe for å få lov til å sitte utenfor deres bygg. Men denne skulpturen skal være fri for alle. Dette er gatas skulptur. Den skal være et møtested – gjerne for de ungdommene og barna som går der og henger og slenger, for det er mange ungdommer i det området. Og det er litt av poenget at ikke alle steder skal være koblet til et sted du er nødt til å kjøpe noe. Men du kan godt gå og kjøpe deg en burger og sette deg på den skulpturen, altså. Den tåler ketchup.
Hasans 100 m2 store verk på Stortorget, et verk Andersen allerede har beskrevet som byens «supporterskjerf», består av tekst som er integrert i belegget på bakken. Går man gjennom gata, aner man kanskje bare et mønster, men ser man det ovenfra, ser man at byens navn er skrevet på norsk, samisk og kvensk (Tromsø, Romsa, Tromssa).
– Vi fikk fem forslag i en lukket konkurranse, men Sayeds verk tok på en måte essensen av inkludering og diskusjonen om tilhørighet i byen. Sayed så på de tre offisielle språkene, men det er selvfølgelig mange flere nasjonaliteter i Tromsø. Så når man blander Tromsø/Romsa/Tromssa slik Sayed har gjort her, blir fellesnevneren ROM – som da betegner et rom for alle. Det er et intelligent og poetisk verk.
– Samtidig kan du også gå forbi og bare se et mønster. Det er det fine med det hele. At det ikke er et påtrengende, men inkluderende verk, mener Andersen.
Ved inngangen til gågata, nord i sentrum, vant kunstneren Bianca Hisse konkurransen. Hun har fått oppgaven med å problematisere terrorbegrensningene – ikke akkurat det hyggeligste utgangspunktet å arbeide med.
– Dessverre er det blitt sånn. Men jeg skjønner det selvfølgelig. Noen blir inspirert av at andre kjører en bil inn i en folkemengde, så det kan skje også her. Så de må stoppes, sier Andersen før hun går nærmere inn på Hisses verk, som har fått tittelen Solnedgang Soloppgang / leaning on you as you lean on me.
– Jeg synes kunstprosjektet til Bianca kommenterer det på en feminin måte. Disse pullertene som står kraftfullt opp og skal stoppe alt, har et veldig maskulint uttrykk. Så kommer hun med sin kunst som bare smelter det, på en måte. De renner liksom bort. De blir humoristiske og får et helt annet uttrykk, samtidig som de jo faktisk også stopper den bilen.
I arbeidet med å velge kunstnere hadde de også et ønske om å inkludere yngre kunstnere som ikke har mye erfaring med å arbeide med permanente verk i offentlige rom. Mens Stian Ådlandsvik og Lutz-Rainer Müller har mye erfaring, hadde Sayed Sattar Hasan og Bianca Hisse langt mindre erfaring med denne typen prosjekter da de fikk oppdragene.
– Vi oppfordret ulike kunstnere til å sende inn materiale til prekvalifisering, også kunstnere uten erfaring med kunst i offentlige rom. Dette er kunstnere som kanskje ikke hadde søkt hvis det var kriterier om at de måtte vise til tilsvarende erfaringer, forklarer Andersen.
Hvorfor var det viktig for dere?
– Vi ønsket andre innfallsvinkler til representasjon i det demokratiske rommet. Det handler også om å gi flere kunstnere muligheten til å få erfaring med offentlige kunstprosjekter. Hvis det for eksempel er et kunstnerskap vi synes er interessant, så ønsker vi å være med på å løfte det opp. Si «vær så god, nå kan du masse. Nå kan du lage gulv overalt». Det er også en del av det å jobbe med offentlig kunst og å være kurator.
De verkene dere har valgt, er jo alle permanente og materialbaserte verk, noe som kanskje er nokså typisk for kunstprosjekter i offentlige rom. Var det et krav at det skulle være permanente verk?
– Det har vel vært en forventning om at det skulle ende i permanente verk. Men som inspirasjonskilder har vi også hatt temporære verk. Vi diskuterte også muligheten for å lage en type «plattform for temporære verk», men det krever jo selvfølgelig mye mer oppfølging, at noen tar styringen etterpå og kuraterer hva som skal være der. Men kanskje noen tenker selv at oppå Sayeds verk er det en scene? Hvis det fungerer sånn, så er det veldig fint.
Andersen understreker at hun selv gjerne inkluderer temporære arbeider i offentlige rom, og at disse – litt andre – uttrykkene kan være vel så viktige.
– De temporære kunstverkene er viktige innspill for å skjønne hva man holder på med og for å skape engasjement i byen, noe som igjen kan være med på å løfte diskusjonen ut blant andre grupper. I arbeidet med Sjøfront-prosjektet har vi diskutert om vi burde hatt en slags «antilysfestival» eller «mørkefestival» for å sette fokus på lysforurensningen i byen. Skru av lysene, rett og slett. Det ville jo være en temporær happening. De fleste prosjektene som har vært tilknyttet Sjøfront-prosjektet tidligere, har også vært temporære.
Kunstplan for Sjøfronten
Sjøfront-prosjektet er et annet prosjekt der Andersen og Steenstrup samarbeider. Her skal de utarbeide et forslag til en kunstplan for kyststrekningen mellom Hålogaland teater og Hansjordnesbukta. Ifølge Andersen blir dette en overordnet og veldig prinsipiell kunstplan, som først og fremst skal sette rammene for hva de mener at kunst kan bidra med i dette området langs Tromsø havn.
– Det er ikke på det nivået der vi tenker at vi skal ha én skulptur der eller at det skal være lys der. Ikke i det hele tatt.
Andersen forklarer at de foreløpig har arrangert internt seminar slik at utvalget skal kunne tenke høyt sammen. Det er viktig forarbeid, mener hun.
– Seminaret var veldig viktig for at vi skulle kunne ha en eller annen felles bevissthet om hverandres løp slik at det ikke blir så mange parallelle løp som plutselig ikke møtes. For selvfølgelig, Tromsø havn har jo sin agenda og sitt løp. Det er ikke sikkert at vi er enige i alt, og derfor er det viktig å møtes for å lufte tanker og ha noen prinsipielle diskusjoner. Tromsø havn ligger nå foran oss i løpet, på en måte, og da er det synd hvis de lager noe som stopper for muligheter.
Hva fokuserer dere på i deres innspill til kunstplanen?
– Det som er viktig for oss, er allmenningene, der hvor byen møter havet. En «sjøfront» er jo på en måte en veldig bastant linje. Allmenningen kan starte som grønn, deretter blir den grå, før den ender ute i det blå. Hvor stopper den egentlig? Det skillet er kanskje ikke så viktig, men vi er interessert i helheten med at man har den kontakten både horisontalt og vertikalt i allmenningen. En inspirasjon for oss har vært NIVAs «Manual for villgjøring av urbane sjøområder». En annen inspirasjon har vært Stian Dahl Sommerseths masteroppgave fra UiT om lysforurensning i Norges maritime områder.
Det er mange involverte i dette prosjektet, og kunstplanen skal derfor ses i sammenheng med formingsveilederen som utarbeides parallelt av de tromsøbaserte landskapsarkitektene i LoLe og lysdesignbyrået Superlys. Lys vil med andre ord bli et viktig tema, og for Andersen, som selv har såpass stor interesse for lys, er dette noe hun lett engasjerer seg i.
– Det er veldig spennende, særlig når det også er med en lysdesigner i prosjektet. Vi er liksom blitt så vant til å bare lyssette og lyssette og tenke at vi må ha mer lys fordi man tror det vil bli tryggere. Men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Den der ukritiske lyssettingen og alt det billige jallalyset som man kjører opp for å få fasader i fiolett, grønt, blått og gult, det er jo drit kjedelig! Det er så enkelt. Det er bare der fordi det liksom er så gøy med alt det lyset. Jeg spyr litt av det, altså.
Andersen innrømmer samtidig at hun selv også har drevet på med den typen lyssetting i egen praksis.
– Kunsten er veldig tidlig på med ny teknologi. Jeg har vært gjennom det selv, men det er 20 år siden. Jeg synes det er mer interessant hva lyset gjør med oss psykologisk når det brukes som et materiale, hvordan det kan løfte frem en farge – eller en stein – eller noe annet som allerede er til stede i et område. Det handler om å gå tilbake, dempe det og få frem essensen i ting. Ikke bare pøse på. Da får man også noen interessante diskusjoner, både med landskapsarkitektene – larkene – og med lysdesigner.
Arbeidet med kunstplanen har pågått gjennom høsten 2024, og nå begynner de å nærme seg noen rammer for hva planen bør inneholde, som for eksempel å tilrettelegge for villgjøring av sjøen der den treffer kaifronten.
– Altså, det er veldig fint med det grønne lyset under PUST, men det er veldig dårlig for fisken. Så det handler også litt om bevisstgjøring. Og det er det ofte kunstnerne som kan ta tak i. Vi har ikke nødvendigvis den samme bindingen til å måtte levere én løsning, vi kan se det hele litt utenfra. Vi har friheten til å pirke på Tromsø havn, på larkene, på lysdesigner og på kommunen. Og det er en frihet som vi kunstnere skal være oss bevisste. Det er en styrke og en ressurs.
