Formødre, fargekraft og andre fenomener
Anmeldelse av The Building is Bigger, avgangsutstilling for master- og bachelorstudenter ved Kunstakademiet i Tromsø, Tromsø Kunstforening, 30.05.–12.06.2024.
Årets avgangsstudenter ved Kunstakademiet i Tromsø retter et beskyttende blikk mot familiær fortid, naturfenomener og sosiokulturelle forhold.
Skrevet av Hilde Sørstrøm
Det er noe kompromissløst over kakofonien av farger som utgjør Knut Eirik Molviks installasjon. Nærmest manisk brer skulpturer i leire – tenk neonfargede kuruker – og ulike varianter av oljepastell, akvarell og akryl på papir seg over store deler av vegger og gulv, tilsynelatende uten å ha blitt montert i noen form for orden. På gulvet ligger en skimrende «stein» som skifter farge fra blått til beige mens jeg beveger meg rundt den. Enkelte malerier – hvis man kan kalle dem det – er også montert stikkende ut fra veggen. Det er ulike former i himmelblått, neonrosa, jordbrunt, solgult, gressgrønt med mer som nærmest velter ut i rommet.
Om det er fordi jeg akkurat har malt en vegg knall gul hjemme eller fordi jeg leser verket i lys av utstillingstittelen The Building is Bigger er jeg ikke sikker på – sannsynligvis begge deler – men det får meg i alle fall til å tenke på fargens (magiske) evne til å påvirke romfølelse og generelt opplevelsen av omgivelsene våre. Den memento moriske verkstittelen – Planlagt foreldelse – sender derimot tankene i en litt annen retning, nemlig til det nedlagte sykehjemmet som Tromsø Kunstforening – og dermed også dette verket – befinner seg i, og alle som har kommet hit til Hvilhaug sykehjem for sin «siste hvile». Kanskje er det hele et vennlig forsøk på fargeterapi, der fargene skal lyse opp sinnene våre? Hvorvidt denne fargerike «lykkepillen» faktisk kommer med en helsebringende effekt får være opp til den enkelte å bedømme, men en real anerkjenning av fargens kraft må man kunne si at Molviks arbeid er.
Mens fargekoret til Molvik jubler høyt i den ene enden av utstillingsrommet, er Sunneva Elvarsdóttirs Uleste spådommer – installert på motsatt side – langt mer lavmælt. Den skulpturelle installasjonen (for øvrig ett av to verk kunstneren stiller ut) smyger seg inn i bevisstheten min der den omtrent går i ett med veggen bak. Den er laget av plantefarget silke, bioplast, PLA og aluminium, og tar form som en radiator med to kopper på toppen som er snudd opp ned. På avstand ser den nesten helt «ekte» ut. Denne bedragerske leken med synssansen min er forlokkende og inviterer til nærstudier i stillhet. Jeg studerer den delikate hvite strukturen i «radiatoren» mens de ømfintlige kaffebrune krusene sender tankene mine – slik kaffekopper i kunstverk gjerne gjør – til hverdagslige menneskemøter og samtaler over en kopp kaffe.
Men hvorfor er koppene satt opp ned? Et slags svar får jeg når jeg blar i verkets medfølgende, sirlig risoprintede teksthefte som henger på veggen ved siden av. I et dikt over flere sider fortelles det om en oldemor som vokste opp på jordgulv og kunne spå i kaffegrut, eller bollespá som kunstneren omtaler det som. «Snurr snurr snurr rundt hodet opp ned på radiator kaffegrut i kaffekopp» står det på en av de første sidene. Videre kretser diktene omkring personlige møter mellom generasjoner, tid som passerer og verdien av det nære i omgivelsene våre. Uleste spådommer er et verk som utstråler varme og varsomhet, der skulptur og dikt sammen bygger opp nye relasjoner både til romlige, fysiske omgivelser og åndelige fenomener.
Også i arbeidet til Emelie Meri Kajsa Lägerud spøker formødre i kulissene. Farmor är død heter installasjonen, som står noe uheldig plassert i utstillingsrommet. Riktignok faller lyset fra vinduene nydelig over det dekkede bordet som utgjør installasjonen, men det er likevel fort gjort å mistolke verket som en del av Molviks installasjon. Uansett, verket selv – en slags skulpturell collage – er både morsomt og følsomt. I tillegg til bordet som er dekket på til fem, med servise og fulle rødvinsglass, består verket av andre mer uventede objekter – eller sentimentale objekter, som det står i verksbeskrivelsen. For eksempel er bordplaten tapetsert med bilder av parfymeflasker, stolputene har bilder av salamiskiver, og spredt omkring ligger det flere unaturlig store sigaretter.
Verket danner et fragmentert, og fornøyelig, bilde av en bestemor. Spesielt interessant er det at alle disse «sentimentale» objektene – sigarettene, salamien, parfymen – appellerer til smaks- og luktesansen. Slik minner Lägerud oss på sansenes evne til å trigge minner, og videre at sansene også kan være viktige kilder til kunnskap når vi skal forsøke å forstå fortiden vår.
Marie Pernille Rognerud er langt heldigere med plasseringen av sitt triptyk Devine Feminine, som ruver midt på gulvet. Motivet – to unge jenter henslengt på en moderne seng, og noen mer tidsforstyrrende elementer som f.eks. kvinnelige skikkelser med grisehoder og en klassisk skulptur som har mistet hode og hender – sender tankene til kulturelt forfall og maner frem spørsmål om hvor vi kommer fra, hva vi har blitt til og hvor vi er på vei.
Konfrontasjonen med det kulturelle forfallet fortsetter, og blir hakket kvassere, i Rogneruds andre bidrag – litografiserien Where the fuck are all the philosophical quotes? I serien, som består av seks tresnitt, avbildes hodeskaller, en hengende hare, duer og andre dyr blant urbane mennesker (dvs. capskledte og røykende unge folk) satt sammen med tekster hvis språkdrakt minner om dotagginger, dagboknotater og tekstmeldinger. Med fraser som «you are a sad cunt whoever u r» og «da har man shava balla for ingenting!» har serien også tydelig feministisk, og humoristisk, brodd. Så får det heller være at tresnittene – for min del – oppleves å ligge litt for tett opp til arbeidene til billedkunstner Julie Ebbing både når det gjelder strek og (sosiokulturell) tematikk. Det blir likevel interessant å se hvor Rognerud eventuelt tar dette videre. For det er også en egen spenning her, der begge verkene hele tiden trekker mellom et oppgitt, på grensa til apatisk blikk på vårt moderne samfunn, og samtidig uttrykker en sterk lengsel etter endring.
Veronika Mathisens skulptur Under minner om en fjellkjede der de 2,5 meter brede tekstilstriene, festet i taket, danner fem «fjelltopper» som strekker seg gjennom utstillingsrommet. Den ru teksturen pirrer nysgjerrigheten. Hva er dette laget av? Verksbeskrivelsen avslører at det er jutestrier, gips, akvarell, jutetråd og ståltråd. Jeg fabulerer litt omkring materialene og denne fjellformasjonen, men til tross for at verket unektelig fengslet ved første blikk, kommer jeg aldri helt «under huden» på Under.
Da er det lettere å la tankene flyte med Vera Viks lydinstallasjon Et rom. Fra hodetelefoner plassert i et rundt rom i tre, kledt med hvit gardiner på innsiden, får jeg servert lyden av det som synes å være ulike naturfenomener i en seks minutter lang lydkomposisjon. Det er bølger som slår, fuglesang og langstrakte – kanskje menneskeskapte – drønn. Opptaket er tydelig bearbeidet, og kan plasseres i samme «bås» som arbeidene til en rekke andre lydkunstnere som utforsker økosystemer gjennom feltopptak.
Viks verk har en tydelig start og slutt, men spilles av i loop og skaper slik et slags kretsløp. Fra den «myke» starten med skvulpende vann og rasling i gress, bryter drønnene i bakgrunnen sakte, men sikkert frem og blir tydeligere og tydeligere før det mot slutten stilner av. Beskyttet bak veggene til det runde rommet med gardinforheng – litt som de man trekker rundt sykehussenger – blir dette først og fremst et verk som synes å ville verne om et sårbart økosystem.
Verket som drar mest nytte av det nedlagte sykehjemmets ånd, er Carla Wedderkopps rollespillinspirerte og (potensielt) sosialt interaktive performative installasjon Directions of Care. I et eget rom innerst i gangen inviteres besøkende til å tre inn i en slags teaterkulisse med en ganske så guffen dukke, i glissen epoxy, som ligger naken i et badekar med vann. Som en del av installasjonen ønskes man velkommen av en lite snakkesalig og nesten like nifs maskert «skuespiller» utkledd som helsemedarbeider. Rommet rundt består ellers av funnede (eller forlatte?) objekter i form av diverse sykehjemsinventar og gamle medisiner.
«Helsemedarbeideren» ber alle besøkende om å trekke et rollespillkort hvor man får tildelt en karakter (f.eks. en renholder eller en lege). I hvor stor grad – og hvordan – du spiller ut din rolle er (som i resten av livet) opp til deg selv. Hvordan forholder du deg til andre som dukker opp i denne verdenen samtidig med deg, og ikke minst til dette tilsynelatende forsømte vesenet i badekaret som unektelig kunne trengt litt omsorg? Griper du inn eller står du passivt og ser på? Selv lurket jeg rundt som «legen Randy» uten å gjøre noe nevneverdig medmenneskelig innsats for å endre situasjonen i rommet. Hva sier det om meg?
Directions of Care var en fascinerende opplevelse, og det er absolutt et verk med potensial til å sette i gang nye samtaler og tanker omkring vår egen rolle i et samfunn som preges av omsorgssvikt fra flere hold – også langt utenfor helseinstitusjonenes vegger, som jo lett kunne blitt et samtaletema her. Verket har likevel noen svakheter. Rollespillets premisser kunne nok vært utnyttet bedre for slik det presenteres her står Wedderkopps arbeide i fare for å bli husket kun som en litt ubehagelig teaterkulisse. Trolig hadde Directions of Care hatt godt av litt mer «directions» for å sette oss spillere i gang.
Begreper som omsorg, omtanke, vern, sympati og ansvar – og hva som egentlig ligger i dem – synes å ha vært et felles omdreiningspunkt for både bachelor- og mastergradsstudentene. Det handler nok ikke bare om at de visste at årets avgangsutstilling skulle installeres i et bygg som oser av omsorg – eventuelt mangelen på det. Det engelske begrepet «care» – som nok rommer mer enn de ordene jeg ramset opp her – har vært utgangspunkt for flere kunstbiennaler og utstillinger både nasjonalt og internasjonalt i kunstfeltet de siste årene. Det er derfor heller ikke utenkelig at Kunstakademiet i Tromsø har satt dette på timeplanen, noe også kurator Hanne Hammer Stiens tekst i katalogen antyder.
Inntrykket jeg sitter igjen med etter årets utstilling er at flere av verkene som denne gjengen presenterer bringer med seg en lengsel etter mer «care». Ikke med tanke på dem selv, som i et personlig anliggende, men heller i retning av et ønske om kollektivt ansvar og dypere forståelse overfor medmennesker (døde som levende) og alskens andre arter og fenomener som kretser omkring sammen med oss. Kanskje brakt frem av en erkjennelse om at vi alle er del av noe større enn oss selv – the building is bigger.
