Fritidsproblemer
Anmeldelse av utstillingen Fritidsklup av kunstnerduoen Samvær Under Tilsün, Nordnorsk Kunstnersenter, 25. mars–14. mai 2023, Svolvær
Jeg liker å bli utfordret av kunst. Jeg liker å bli kjent med det som for meg er nye kunstnere og nye kunstnerskap. Jeg liker også at jeg ikke liker alt jeg møter i et galleri eller kunstmuseum. Likevel er det en grense for hva jeg orker å la meg utfordre av.
Skrevet av Øystein Voll
Premisset for utstillingen Fritidsklup hos Nordnorsk Kunstnersenter (NNKS), laget av kunstnerduoen Samvær Under Tilsün, bestående av Øyvind Mellbye og Einar Goksøyr Åsen, er at dette skal være en brukerstyrt fritidsklubb for alle aldre. Det skal – ifølge utstillingsbeskrivelsen – være en blanding av et sosialt rom og en multimedial installasjon.
Galleriet ved NNKS er et nøytralt rom uten vinduer, og passer derfor godt til formålet. Mange fritidsklubber er anlagt i litt dunkle kjellerlokaler med slitt maling på veggene, og er forsøkt dekortert av og med klubbens brukere og ledere. Jeg får litt av denne følelsen når jeg entrer Fritidsklup, selv om malingen på veggene i galleriet fortsatt er hel og pen. I all hovedsak er det to bordtennisbord som dominerer rommet, flankert av to vinrøde plysjsofaer, høyttalere, vegg- og takhengte bannere, popcorn, en mikrobølgeovn og diverse teknisk utstyr. Alt tjener til å lage en typisk fritidsklubbstemning.
Det sentrale i installasjonen er et multimedialt opplegg som legger til rette for å spille det kunstnerduoen kaller «Pling Pong». Det hele styres fra en konsoll som starter og stopper spillet, og hvor spillerne kan legge til lyd- og lyseffekter. Bordtennisbordene og rekkertene er elektroniske og lager lydeffekter når ballen treffer. Nettene er byttet ut med tv-skjermer i samme format som et bordtennisnett, og her flimrer lys og abstrakte animasjoner i takt og utakt med spillet. Det er nok ment å være kult, fengende og morsomt, men alt jeg sanser er overstimulerende lydbilder og irriterende flash av lys.
Jeg var alene i gallerirommet da jeg besøkte Fritidsklup. Følgelig hadde jeg ingen motspiller i «Pling Pong». Kanskje hadde jeg syntes det var morsommere om jeg hadde hatt noen å leke med. Jeg kan i alle fall ikke beskyldes for å være for gammel til å forstå konseptet, all den tid det poengteres at fritidsklubben skal være for alle aldre.
Med utgangspunkt i at kunstnerduoen har ønsket å lage en fritidsklubbsetting, med estetikk som kler fritidsklubbkonseptet, så har de lyktes. Og jeg tviler ikke på at barn og ungdom kan synes dette er et kult rom å være i.
Innvendingene mine spinner ut fra dette. Hvorfor iscenesette noe som er likedan og med like glorete estetikk som det som allerede finnes rundt omkring i eksisterende fritidsklubber? Hvis det gjenkjennelige her skal ha noen mening, må det også ligge noe mer bak. Det kan være en tanke om at horisonten til betrakteren skal utvides. Eller det kan være en kritikk av konseptet. Men jeg opplever ikke at dette er til stede her.
Formspråket i utstillingen er greit ut fra premisset, og installasjonen er konkret og tydelig. Men hvor er mulighetene for å møte noe nytt? Hvor er muligheten til fordypning, refleksjon, undring og utfordring? Det er det jeg savner i denne utstillingen. Jeg sliter altså med å forstå hva kunstnerne vil fortelle meg.
I tillegg til installasjonen i gallerirommet, vises tre filmklipp i en tilstøtende black box. Her får vi blant annet se en reportasjefilm om kunstnerduoen og tanken bak Fritidsklup. Filmen gjør meg dessverre ikke noe klokere, selv om kunstnerne forteller om konseptet at det startet som et musikkprosjekt, at det er bygget opp rundt en idébank de besitter av lyder, tekster og ting, og at de ønsker å skape undring og begeistring. Jeg opplever likevel at utstillingen sier meg svært lite. Og jeg lar meg ikke begeistre.
