Poetisk film som aktivisme
Intervju med Irene Margrethe Kaltenborn.
Gjennom identifikasjon med fuglen, dokumentarisk forskning og visuelt sterke tagninger, har Irene Kaltenborn funnet et filmatisk språk for empati og sorg. Samt menneskelig idioti.
Skrevet av Ina Gravem Johansen
Irene Margrethe Kaltenborn (f. 1997) er vinneren av juryens pris under Nordnorsken 2025. Filmverket Choreographies towards loss (2024) utforsker den utryddede geirfuglens skjebne. Filmen varer nøyaktig en time. Det er den tiden det tar samtiden å utrydde seks nye arter på kloden. Et brutalt faktum som publikum kan ta med seg og forhåpentligvis forholde seg til etter å ha sett verket. Kaltenborn jobber i betydelig grad med metaforer og andre poetiske virkemidler i sin filmkunst, men er likevel ingen tvetydig kunstner.
De siste årene har hun arbeidet med å formidle perspektivet til utrydningstruede fugler. Eller rettere sagt – konsekvensene av samtidsmenneskets distanse til naturen. Hun utdyper:
– Jeg vil endre den rådende absurde fremmedgjøringen overfor klodens ulike arter. Det bor absolutt en miljøaktivist i meg. Kunst er det formatet som gir meg den verktøykassen jeg trenger.
Filmkunstneren vokste opp i Honningsvåg og flyttet til Tromsø i tenårene. I dag pendler hun mellom Ishavsbyen og svenske Malmö, der hun også fullførte utdannelsen ved byens kunstakademi etter å ha gått Prosjektskolen Kunstskole i Oslo.
I 2021 debuterte Kaltenborn med sitt første verk om fugler under Høstutstillingen i Oslo. Verket bar tittelen This is my home, og viste en plakat med en tekst som formidlet at fugler har like stor rett til å eksistere på planeten som folk. Siden har tematikken vært belyst gjennom ulike verk i forskjellige utstillinger, frem til denne filmen som nå kommer til å gjeste en rekke steder i Nord-Norge det kommende året.
Folkeopplysning og bearbeiding
Nordnorsken er en regional vandreutstilling som i år presenteres for 79. gang. Tjue samtidskunstnere med tilknytning til Nord-Norge er representert med til sammen 24 verk av varierte teknikker og formater.
Den prisvinnende filmen Choreographies towards loss kan beskrives som et sjangeroverskridende arbeid der Kaltenborn innehar rollen både som regissør, journalist og skuespiller. Hun oppsøker forskeren som viser innvoller og andre levninger fra geirfuglen som ble nedslaktet rundt 1844, samt en eksentrisk forfatter og samler. I tillegg gestalter hun den store geirfuglen som vandrer gjennom sitt rette habitat – hovedkarakteren, som er i slekt med lomvi og alke, men som nå bare finnes i et sagnomsust, utstoppet format.
Filmen fungerer både som folkeopplysning og bearbeiding. Er dette verket ment som et tydelig innspill til samtidens forvaltning av naturen?
– Ja, jeg har en klar motivasjon bak mitt arbeid. Ofte legges det opp til et stille, reflekterende rom etter en filmvisning. Jeg ønsket å både konfrontere, men også invitere til refleksjon under selve filmen. Selv om fugler og andre arter i dag utsettes for en mer subtil form for utryddelse, må folk våkne og endre kurs. Det er fremdeles menneskets handlinger som raderer ut arter på kloden.
Geirfuglen var en vanlig forekommende art på blant annet Island, Færøyene, i England, Skottland og på Newfoundland. Den var en eksepsjonell svømmer, men mindre atletisk på land.
I sekvenser ser vi kunstneren og to andre kvinner bevege seg rolig i terrenget. De er ikledt enkle kostymer som hinter til de tre beslektede fugleartene. Denne identifikasjonen med fuglene skaper en tydelig fornemmelse av arten som mangler i faunaen – et tap vi kanskje ikke engang har reflektert over er der, formidlet gjennom stillferdige metaforer. Spørsmålet som melder seg i forlengelsen av denne erkjennelsen, er hvilke andre arter som mangler i bildet eller hvordan vår nærnatur vil fortone seg om hundre år.
Samtidig formidles historiske nedtegnelser av bestialsk og omfattende nedslakting av geirfuglen. I likhet med pingvinen kunne den ikke fly, så den var lett å fange for mennesker. Det å stappe den levende oppi en kokende gryte med vann var en av avlivningsmetodene som ble brukt.
De rolige sekvensene som viser den vakre kystnaturen, skaper en kontrast til brutaliteten i historien, der både sjøfarere og forskere forsynte seg grådig av den forsvarsløse fuglen. Korttenkte handlinger, med klare referanser til dagens naturforvaltning, der stadig flere sjøfugler kommer på listen over de mange utrydningstruede artene.
Dvelende tagninger av enga, fjæra, havet og horisonten, som burde være et trygt hjem også for andre arter enn mennesket, bidrar til filmens poetiske og ettertenksomme preg. Historien og virkemidlene trigger følelser hos publikum. Choreographies towards loss er både vakker, opprørende og trist. Helt blottet for ironi eller lag av tvetydighet, portretteres den menneskelige oppskriften på hvordan man kan provosere fram uerstattelige tap.
– Jeg har ikke behov for å pakke temaet inn i sarkasme. Dette er alvor, konstaterer Kaltenborn.
Fra eventyr i fjæra til krykkjehat
Din empati med naturen er tydelig både i dette og flere av dine tidligere verk. Hvordan våknet ditt miljøengasjement?
– Oppveksten i Honningsvåg var en barndom der jeg lekte mye for meg selv i fjæra. Jeg studerte tangsprell og småfisk, eksisterte etter tidevannets klokke. Når storfjæra tikket inn, kunne jeg nå den ytterste, spennende kulpen. Så kom stormen, bølgene og det hvite altomfattende snøkovet. Jeg utviklet en dyp respekt og kjærlighet til den store helheten som omsluttet alt. Naturen formet meg og min måte å forstå verden på.
Da den kommende kunstneren flyttet til Tromsø, fikk hun sjokk over den urbane distansen til det biologiske mangfoldet – den manglende romsligheten overfor andre arter og naturens sykluser, som hos ungjenta hadde lagt seg i ryggmargen som en selvfølgelig del av livet.
Spesielt tydelig ble dette i ordskiftet rundt krykkjene i byen. Eller «krykkjeproblemet», som det ble konstatert i debatten. Kaltenborn ble paff over hvor overfladisk, hard og fiendtlig mange forholdt seg til at fuglene laget reder rundt omkring i byarkitekturen. Hele tanken om at krykkjene ikke skulle ha en like naturlig rett til å etablere seg som menneskene, virket absurd for henne. Som et fremmed og fattig språk. En tom og innholdsløs form for kommunikasjon som manglet både nyanser og valører.
– Jeg kjente et voksende behov for å uttrykke meg. Belyse slike saker med en større dybde og omsorg. Først prøvde jeg meg som journalist og fotojournalist, men fant rammene for snevre. Gjennom kunsten ble alle virkemidler tilgjengelige.
Et filmatisk, empatisk språk
Er det en form for språkopplæring du driver med – en måte å bytte ut en endimensjonal ordflom med bilder, stemning og mening?
– Det er en måte å formulere det på. Gjennom stille, dvelende tagninger kan refleksjonen inviteres inn, den ettertanken som uteblir når ordskiftet stopper ved om man liker eller ikke liker, for eksempel krykkjer. Hvilket er en helt irrelevant sak å ta stilling til.
Mens en del samtidskunstnere helst ikke vil tolkes i en bestemt retning, er motivasjonen til filmkunstneren en annen. Med sansing, lytting og observasjon som verktøy, er agendaen klar. Kaltenborn vil bidra til at menneskeheten endrer kurs. Skjerper seg betraktelig. Begynner å virkelig se egenverdien og ta vare på andre arter på kloden.
Hva ser du for deg ville være den ultimate kuren for menneskelig oppvåkning?
– Haha, det vet jeg! Å sende samtlige, en etter en, på en overvintring i Honningsvåg. En periode der de tvinges til å være i eget selskap, men også i sameksistens med naturen. Kjenne på at naturelementene er større enn en selv. Komme i kontakt med det vakre, nære og spektakulære, samtidig som innsikten om hvor lite mennesket egentlig er melder seg.
En slags dannelsesreise i vinterstorm?
– Absolutt! Vi lever i en tidsalder der mennesket har makt over alt, uten å egentlig sette spørsmålstegn ved verken dette premisset eller ansvaret som følger med. Det finnes en helt annen måte å forholde seg til verden på. Kanskje må man bruke tid alene ute for å virkelig forstå det, for eksempel i fjæra. Ta på tang. Absorbere ulike perspektiver ved å identifisere seg med det som lever rundt oss.
Menneskets fredelige potensial
Din film om geirfuglen formidler også sorg. Hvilken rolle tror du menneskers følelser kan spille for miljøet?
– Tapet av en helt fantastisk flott art som geirfuglen er tragisk, og samtidig bare ett eksempel blant utallige arter som er borte. Jeg tror det er sentralt å invitere publikum til å åpne opp for emosjonene rundt hva slags konsekvenser artstap og dårlig miljøforvaltning faktisk har.
Ditt personlige og kunstneriske standpunkt i miljøkampen er tydelig. Kan publikum forvente lignende tematikk i dine verk i tiden fremover?
– Det prosjektet jeg jobber med nå, vender linsen mot mennesket. Som en undersøkelse av hva vi har i oss som kan brukes på en positiv måte for klodens beste. Jeg har en teori om at vi i bunn og grunn rommer noe fredelig og omsorgsfullt som ikke har behov for å verken slakte ned eller hate andre arter. Jeg vil utforske vårt positive potensial til endring i mitt neste verk.
I påvente av at vi finner en løsning på å sende klodens befolkning på en øyeåpnende overvintring i Finnmark – hva motiverer deg til å arbeide videre med din poetiske filmaktivisme?
– Det viktige er å hjelpe mennesker til å tre ut av støyen, folkemylderet og stresset som trigger de polariserte debattene. Det er gjennom kunsten jeg best kan bidra til dette. Skape et stille, reflekterende rom for publikum gjennom kunstverk. Det er derfor jeg driver med dette.
Om vandreutstillingen Nordnorsken
Juryens pris ble tildelt Irene Kaltenborn under åpninga av 79. utgave av Den Nordnorske Kunstutstilling 2025 på Bodø Kunstforening. Juryen som har vurdert verkene i utstillingen består av Simen Engen Larsen, Annika Borg, Daniel Vincent Hansen og Pia Krabberød. Her kan du lese deres begrunnelse.
Når utstillingen legger ut på turné, gjester den ulike visningssteder i Nordland, Troms og Finnmark. Her er årets utstillingsplan.
