Jåhkåmåhke Márnán: En tradisjon sterk som senetråd
Rapport fra Jåhkåmåhke Márnán, 6. februar–8. februar 2025. Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk, og kan også leses i papirutgave #1 2025.
Jåhkåmåhke Márnán er en over 400 år gammel samisk møteplass og markedstradisjon full av nyskaping.
Tekst av Eva Maria Fjellheim
En skulptur av snø smelter sakte, men sikkert bort i rundkjøringen mot sentrum, men man kan fortsatt se bokstavene som viser hvor vi er: Jåhkåmåhke /Jokkmokk. For mange er det lille lulesamiske tettstedet i Norrbotten i Sverige kanskje en eksotisk utkant, men i Sápmi er det en hovedstad – i alle fall om du er interessert i samisk kunst og håndverk.
På 1600-tallet reiste samer med kjørerein og slede fra fjern og nær til Jåhkåmåhke for å gå i gudstjeneste, treffe slektninger og kjentfolk og handle med kjøpmenn fra kysten. I dag cruiser vi festklare inn med bagasjerommet fylt med finstas og bling som skal vises frem på den allmenne samiske catwalken. Jeg antar at spenningen var ganske lik for 400 år siden: Hvem andre er her, og hva kan man finne av skatter eller skrot?
Den tradisjonelle raiden med kjørerein har gått fra å være transportmiddel til å bli en symbolattraksjon, men langs markedsbodene finner fortsatt mange det de trenger: nye ski til skuteren, lasso på metermål eller kanskje et par tovede ullbukser.
Folk snakker om det uvanlig varme været, og jeg greier ikke helt å glemme den smeltende snøskulpturen. På denne tiden av året har det tidligere ikke vært uvanlig med temperaturer ned i minus 40. «We have the right to be cold!», som inuittene sier. Men kanskje finnes det håp? Til tross for en verden og et klima i galopperende endring, har den gamle samiske kunnskapen om å foredle og forvandle naturmaterialer til vakre bruks- og pyntegjenstander blitt bevart.
Vi søker ly i en av de store lavvoene som er slått opp for anledningen i Jåhkåmåhke sentrum. Ikke fordi vi fryser, men fordi vi vil lytte til inspirasjonsforedraget «Tiden, Arvet, Nuet» med Lena Viltok.
– Jeg har ikke valgt duodji, men duodji har valgt meg, innleder hun med stolthet.
Viltok er fra Váhtjer/Gällivare noen mil lenger nord, men er bosatt i Jåhkåmåhke. Hun var den første i Sverige som fikk fagbrev i duodji, og hun har jobbet som duójar i over 20 år. I en liten filmsnutt viser hun prosessen med å sy vintersko av bellinger, og dveler ved at mange kaller duodji for «produkt».
– For meg er det ikke et produkt, for i alle sting finnes både jeg og alle de som har gått før meg.
Lena inspirerer! Jeg håper det blir kaldere igjen, så jeg kan få brukt mine egne bellingsko, eller goelkegaamegh som det heter på sørsamisk.
På Jåhkåmåhke Márnán gjelder det å være tidlig ute for å gjøre gode kjøp. Ved første mulighet skynder jeg meg til Sámij åhpadusguovdásj, som er gjort om til et av flere utstillings- og salgslokaler for anledningen. Som Viltok er mange av utstillerne tidligere studenter eller lærere ved akkurat denne skolen, som tilbyr helårsutdanninger i garraduodje (tre og horn) og dibmaduodje (skinn og tekstil). Som forventet er det lang kø rundt bodene til de største sløydnavnene, slik som Jon Tomas Utsi, Nils Johan Labba, Leila Nutti og Tomas Magnusson. På åpningsdagen mottok sistnevnte Åsa Kitok-stipendet som deles ut hvert år av Sámi Duodji til samiske sløydere som viser eksepsjonelt god kunstnerisk og håndverksmessig kvalitet. Her er ingenting masseprodusert. Jeg er heldig som får tak i en av Labbas graverte brosjer i horn og et par av Nuttis øredobber av sølv og bjørkerøtter. Bling!
Oahppij vuosádis – Goh nænnoes soeneh (sterk som senetråd) er tittelen på utstillingen til studentene ved Sámij åhpadusguovdásj som er i ferd med å avslutte den to år lange utdanningen. Tørkede sener fra rein har blitt brukt som sytråd i uminnelige tider, og er derfor et tidløst symbol på et uavbrutt bånd. Selv om bruken av de samme naturmaterialene i generasjoner er fundamentet, er ikke duodji en håndverkskunst som er fryst i fortiden. Senetråden kan kanskje ikke erstattes teknologisk, men den kan være med på å forme noe nytt.
Etter en lang dag med shopping, setter vi oss ned på reinskinn på bakken utenfor designbutikken Fjällriket. I hvert sitt utstillingsvindu dukker det opp to dansende skapninger som veksler mellom ulike uttrykk og antrekk. Forestillingen har fått navnet Guoddi, som på nordsamisk betyr noen som bærer. I dette tilfellet er ordet et symbol på stolthet og styrke, men også den tunge byrden det kan være å videreføre en urfolkskultur. Her utforsker Ann-Sofie Kallok, Ánna-Katri Helander, Sebastian Björkman og Anthoni Hætta ifølge dem selv samspillet mellom avantgarde duodje, musikk og dans. Med en enøyd maske av tørket, rått reinskinn, messingringer og forgylte sølvblad samt en rustning av reinklover, har duojár og designer Kallok sydd seg inn i et performativt, mytisk og nærmest rituelt landskap.
Inne på Sámi Duodji sine lokaler et steinkast unna, har Lova Isabelle Lundberg også våget seg inn i skjæringspunktet mellom vætna – det sørsamiske håndverket – og kunsten. Verket Ebrien-tjelmiej Tjierrh – gjennom regndråper – består av en sekk sydd i ullstoff, bitte små glassperler og messingringer. Sekken har en form og farge som duvvehke (lomfuglen), og henger i et regn av enda flere glassperler. Jeg tillater meg å drømme meg bort i fargeregnet Lundberg har skapt, og undrer meg over hva vi kan se gjennom «regnøynene» - som er den direkte oversettelsen fra sørsamisk. Er det ikke nettopp den samiske tradisjonskunnskapen og naturfilosofien vi trenger i møte med klimaendringene?
På vei hjem gjennom rundkjøringa fire dager senere, har alle bokstavene i Jåhkåmåhke smeltet bort. Jeg føler meg likevel trygg – så lenge senetråden, og kunnskapen om den, består.
