Jubileumsutstilling med gode ideer og bærekraft i sentrum
Anmeldelse av Midtpunkt, jubileumsutstilling Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge, kuratert av Sylvia Henriksen og Benjamin Slotterøy. Galleri Nord-Norge, 7. mars–27. april 2025, Harstad
Som seg hør og bør i en jubileumsutstilling med utgangspunkt i fagfeltet kunsthåndverk, tilbyr de kunstneriske arbeidene presentert i Midtpunkt både godt håndverk, god materialforståelse og gode estetiske opplevelser.
Skrevet av Øystein Voll
I 2025 markeres 50-årsjubileet til kunstnerorganisasjonen Norske Kunsthåndverkere. Rundt omkring i hele landet er det planlagt utstillinger, fagseminarer og workshops gjennom året, så også i Nord-Norge. Her presenterer regionens medlemsorganisasjon Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge (NKNN) jubileumsutstillingen Midtpunkt, som vises i Harstad denne våren, i Bodø i løpet av sommeren og i Kirkenes til høsten. I utstillingen, som er kuratert av Sylvia Henriksen og Benjamin Slotterøy, bidrar 34 kunsthåndverkere med arbeider laget i tidsrommet 1998–2025, med hovedvekt på de siste tre–fire årene.
Det første jeg merker meg når jeg besøker galleriet i Harstad, er den tradisjonelle monteringen. Galleri Nord-Norge egner seg på sett og vis godt til denne typen gruppeutstillinger, siden de oppdelte sonene gir mulighet for å variere både plassering og montering samt å vise enkeltverk i sammenheng med andre arbeider eller tilby dem avskjermet plass, alt etter hva verket krever.
Tittelen Midtpunkt har utgangspunkt i spørsmål den enkelte kunstner ble bedt om å «besvare» med tanke på kunstverket de presenterer, hvor det grunnleggende spørsmålet er: Hva eller hvordan er din periferi, eller hva er ditt sentrum? I katalogen som følger utstillingen presenteres tekster hvor alle kunstnerne reflekterer rundt dette. Tekstene er fine følgesvenner til de utstilte objektene, men man kan fint se utstillingen uten å lese katalogen.
Det er stor variasjon både i kunstnerisk uttrykk og i type materialer representert. Det er ulike metaller og tekstiler, glass og leire, men også reinskinn, kvitkrull, salt og blod. Godt håndverk – i betydningen at det utstilte objektet er kvalitetsmessig godt laget og sluttproduktet fremstår som gjennomtenkt – er det flere eksempler på i utstillingen. Arbeider som gjør godt for øyet, er det heldigvis også mye av. Et eksempel er Inger Blix Kvammens Gabba (2022), et objekt i sølv og kvitkrull. Det siste er en art reinlav som reinsdyr spiser. Ordet «gabba» viser til hvite reinsdyr, som har en spesiell symbolsk betydning i samisk kultur, der de for eksempel kan representere renhet og fornyelse. Å ha hvite rein i flokken kan bety at du er velsignet, sies det. Kvammens Gabba består av en rekke sammenvevde sølvtråder og noen kuler av sølvtråd som er fylt med kvitkrull. Objektet har form som en halskrage og kan ses som et stort, vakkert smykke. Ser man tittelen i lys av at dette også er et bærbart objekt, kan man kanskje tenke seg at verket forteller noe om åndeligheten den samiske kulturen bærer på.
Et verk laget av et helt annet materiale, men som er like vakkert, er Christin Løkkes Verdien av ei potetrainn (2022). Her har kunstneren laget en bøtte og et grev i høybrent og glasert leire, der hodet er montert på et gammelt treskaft. Følsomheten i bearbeidingen av materialene gjør dette til et godt verk. At det peker til selvberging gjennom å dyrke poteter selv gjør det dessuten høyaktuelt i en tid der beredskap blir viktigere og viktigere.
I en jubileumsutstilling som denne forventer jeg selvsagt noen historiske linjer, og det synes jeg for eksempel Ingvild Greve Alsos leverer med sin Mugge og skål fra 1998 i brent tysk, svart leire. Først og fremst i det tradisjonelle materialet, men også i produktet – ei mugge og ei skål.
Det plantefargede silkestoffet i Inger Anne Nyaas sitt store tekstilverk Fra fjæra til åkeren (2021) trekker også opp en historisk linje, men er samtidig godt plantet i samtiden. Det vegghengte verket måler 320x240 cm og er i gylne brun-, grønn- og gultoner. Det minner meg om et sceneteppe som spør: Hva skjuler seg i fremtiden? Plantefarging er en gammel teknikk som har vært brukt i flere århundrer, og i dette teppet er fargene hentet fra spennet mellom nettopp fjæra og åkeren. I dag ser vi at stadig flere kunstnere har hentet frem den tradisjonelle teknikken og er opptatt av å benytte plantenes pigmenter – og minst mulig skadelige kjemikalier – når tekstiler skal farges. En lignende tankegang, der bærekraft står i sentrum, finner jeg i Philipp Spillmanns Semi-fine V & VI (2024). Gjenbruk er i tiden, og for å lage sitt verk har Spillmann vært ute i skogen og funnet en gammel kaffekjele i aluminium, hvor tuten av denne, sammen med deler av et kaffebord i teak funnet i en ikke navngitt by, til sammen blir to brosjer som ligner på sopp.
Også Solveig Ovanger bruker funne objekter i sitt arbeid Illusjon – Vi tar det vi har (2023) som viser en lekenhet jeg liker svært godt. På avstand ser verket ut som en ca. én meter høy hvitmalt søyle stående på gulvet. Når jeg kommer bort til «søylen», ser jeg ned i en speilkledd kube i øverste tredjedel av konstruksjonen. Her har Ovanger plassert svart sand, noen tørkede nålefisk, to skinnbiter og et kjevebein fra breiflabb i bunnen av kuben. Dette titteskapet blir som et kaleidoskop som danner vakre og morsomme bilder når jeg kikker oppi det. Det er utrolig hva som kan komme ut av noen få biter fisk.
Benjamin Slotterøys nattsvarte glassylinder som utgjør skulpturen Det er ikke fullt før det renner over (2018) er både lekker og heslig. Dette er kunstnerens kommentar til forestillingen om at oljealderen tilsynelatende aldri tar slutt. Helt øverst i objektet er glasset forvrengt slik at det liksom velter over kanten. På én måte peker dette blanke og fine objektet med sin glansende fasade på det forlokkende med rikdommen som har kommet i kjølvannet av norsk oljeutvinning. Samtidig er det også frastøtende fordi det også peker til grådigheten som ligger bak, og slik pirker borti den dårlige samvittigheten mange av oss bærer på.
Ragnhild Lie har samlet ull fra egne og andres sauer i Lofoten. Arbeidet hennes, titulert Hun arbeider med jorda (2024), består av flere tovede tøystykker som sammen utgjør en montasje på veggen. Jordfargene er duse og fine, men for meg blir det litt for tilfeldig med disse firkantede delene i ulike størrelser, som også virker uferdige. Jeg skulle ønske at finishen var bedre, for her er det noe uforløst, og verket utfordrer meg på en irriterende måte.
Noe som utfordrer meg på en god måte, er Ina Otzkos Tillit/Trust (2025). Det som på avstand ser ut som sju teglsteiner stablet oppå hverandre, viser seg å være en stabel av blokker av Himalayasalt. Oppå saltblokkene ligger noe som først ser ut til å være en rødbrun gammel bok. Denne viser seg å være en sammenbrettet klut som er farget med blod. Her tar kunstneren i bruk flere symboltunge elementer, og peker i katalogteksten sin på dette med å leve i en postfaktuell tid hvor verdier står for fall til fordel for individets personlige følelser og preferanser.
Midt i Midtpunkt finner jeg et behagelig hvileskjær i videoen Så ble jeg til (2025) av Marit Ellisiv Landsend. I løpet av noen få minutter ser vi at en leirklump på ei dreieskive forvandles til et fat som er klart til brenning. Selv om filmen gjør noen myke hopp i dreieprosessen, blir det som sakte-tv som viser skapelsen av noe taktilt, og som minner oss på verdien av tålmodighet og håndlag.
Som nevnt innledningsvis fungerer Galleri Nord-Norge forholdsvis godt til denne utstillingen, der monteringen fremstår som gjennomtenkt. Jeg synes likevel at de mindre verkene forsvinner litt blant de store, hvite veggene eller faller igjennom når de må konkurrere med andre arbeider i utstillingen. Dette gjelder særlig for Ari Pyöräläs nydelige lille brosje Allure (2022), som med sine 12 x 8 x 2 cm «forsvinner» slik den er montert rett på veggen. Rett ved siden av henger Marsil Andjelov Al-Mahamids broderi Mutation (2024), som måler 30 x 40 cm. De to verkene har alt for mye hvit vegg rundt seg og burde kanskje heller vært montert i nærheten av andre mindre verk i utstillingen, som en slags samling i samlingen. En utstilling må også ha en publikumsappell, og i dette tilfellet er jeg redd for at antallet relativt små enkeltverk kan gjøre det litt for uoversiktlig for noen. Når det samtidig er noen verk som fremstår litt slurvete utført, bidrar det til å trekke ned helhetsinntrykket. Likevel opplever jeg Norske Kunsthåndverkere Nord-Norges bidrag til det store jubileumsåret som en jevnt over god utstilling der de aller fleste arbeidene utstråler godt håndverk, god materialforståelse og gode ideer.
