Nordnorsken: En gammel vandrer
Anmeldelse av Nordnorsken 2022 - Den 76. Nordnorske Kunstutstilling, Rana Kunstforening. 3. september - 2. oktober, Mo i Rana. Nordnorsken kan oppleves på Galleri Nord-Norge i Harstad fram til 8. januar 2023.
Innimellom flotte, engasjerte og til og med sjokkerende arbeider, satt ikke alt som støpt da Nordnorsken 2022 ble vist i Rana Kunstforening.
Skrevet av Inger Emilie Solheim
Da jeg så Nordnorsken første gang, var den et årlig høydepunkt i min lokale kunstforening i Alta. Utstillinga som er søknadsbasert med anonymisert juryering, trakk flere besøkende enn resten av programmet og viste nylagde verk fra både etablerte og ferske nordnorske kunstnere. Jeg husker at Nordnorsken ofte inneholdt svære arbeider, på kanten av hva som var praktisk å belemre både bud og frivillige med. Blant annet husker jeg et verk som besto av tunge trestokker som så vidt fikk plass i heisen da det skulle inn døren. Det var fint at Nordnorsken utfordret de små visningsstedene på turnéen. I dag er mitt syn på Nordnorsken mer nyansert, både med tanke på hvor interessant den er og om hvilket potensiale den har videre.
La meg begynne med litt fakta. Det finnes fem landsdelsutstillinger for billedkunst i Norge der kunstnere med tilknytning til landsdelen kan delta. Nordnorsken er nest eldst og ble stiftet i 1946 av kunstnerne Sofia Jakhelln og Oscar Bodøgaard som også stiftet Bodø Kunstforening samme år. Vestlandsutstillingen er eldst og ble faktisk 100 år i 2022. Bodø Kunstforening er eier og produsent av Den Nordnorske Kunstutstilling som turnerer mellom forskjellige visningssteder i Nord-Norge. I 2022 gjorde den fire stopp i Nordland, to i Troms og ett i Finnmark og fem av disse var hos kunstforeninger.
Sjokkert kunstkritiker
Jeg så Nordnorsken 2022, i Rana Kunstforening som holder til i Rana museum på Moholmen i Mo i Rana. Her nyter kunstforeningen godt av nye lokaler i Moment-bygget og museets vakthold. Vel innenfor er det første som møter meg verket Gresstuehode (2021) av Thor Arne Losnedahl. Skulpturen forestiller et såkalt krympehode som er plassert i en gammel trekasse brukt til spiker. Hodet er laget av jord og gress og gjennom hodet er det stukket noen tynne trepinner. I tillegg til å forestille et krympehode, kan Gresstuehode også minne om en utdatert karikatur av en melaninrik person. Lettere sjokkert over bruken av slike sterke symboler ser jeg til katalogen for mer informasjon om arbeidet, men finner bare en kort tekst der kunstneren beskriver sin fascinasjon for gresstuer. Med tanken i bakhodet om at kolonialistiske synsvinkler på det “eksotiske” er problematisk, synes jeg det virker utdatert. Det er i beste fall naivt.
Konseptet krympehoder stammer fra en gammel praksis blant Shuarstammen (tidligere Jivarostammen) i Equador og Nord-Peru; de ble laget for et type ritual som ble forbudt i 1950. Den opprinnelige hensikten med hodene hadde med krigføring å gjøre, men de ble etter hvert produsert som handelsvare til utenlandske samlere. I 2020 fjernet Oxford Museum krympehodene sine fra museumsutstillingen som et ledd i å dekolonisere museet. Dekolonisering er noe også norske museer jobber hardt med i forhold til de folkene Norge har kolonisert. Konseptet bør absolutt ikke være ukjent for kunstneren, og kanskje er det heller ikke det. Men om Losnedahl faktisk har reflektert rundt dette i arbeidet sitt, så er det i alle fall ikke noe som blir synlig gjennom denne skulpturen.
Intrikat knyting og manglende kortfilmer
Det mest ruvende verket i årets Nordnorsken er glasskulpturen Fangst (2021) av Benjamin Slotterøy. Kunstneren har produsert tre store former i sort glass som henger i knyttede tau. En av dem minner tydelig om en sel, der bakdelen går over i en abstrakt fasong. De to andre går enda lenger mot maskinelle og menneskeskapte former. Figurene holdes oppe av sorte rep og er omsluttet av tau som er knyttet rundt formene på fiskegarn-vis. De intrikate knutene er et resultat av at kunstneren har samarbeidet med en fisker fra hjembygda si Lurøy, en ekspert på tradisjonelle knyteteknikker som brukes på garn og glasskavler. Tematisk spiller verket på økologi, hvordan dyr i havet trues av menneskelig aktivitet. Figurene i glass er skjøre og fargen henspeiler til olje. Dette understreker den stadig økende trusselen som både sjødyr og tradisjonell fangstkultur står ovenfor.
Et annet tankevekkende arbeid er Sylvia Henriksens åkle laget av brodert ulltråd på gjenbrukt tekstil og med tradisjonelt smijernsoppheng. Hjem kjære hjem (2020) er en brodert plantegning inspirert av boforholdene til kinesiske fabrikkarbeidere. Broderiet er laget under lockdown og har fungert som en refleksjon over hvor mye plass man egentlig behøver. Det er dessuten en fin fusjon av tradisjon og modernitet. Også Lars Morten Elstad Rehnlund stiller med et nydelig tekstilverk. Arbeidet Tiger (2019) består av to naivistiske broderier av det stripete dyret, som reflekterer over hans og andre menneskers naive fantasier om det eksotiske.
Utstillingen skulle også inneholde to videoarbeider; dessverre hadde ikke Rana Kunstforening satt dem opp. Det ene Eallin lea gouvttesuorat niehku - Life is a two-way dream (2021) av Gjert Rognli mottok Nordnorskens kritikerpris delt ut av redaktør for nettstedet Kunstkritikk, Mariann Enge. Verket har også mottatt en hel del internasjonale priser. Det var leit at ikke videoverkene ble stilt ut da de ville endret dynamikken i rommet i tillegg til å være viktige og interessant i seg selv. I det hele tatt virker monteringen i Rana Kunstforening uinspirert. Verkene er plassert langs veggene, også de som er mulig å trekke ut i rommet fordi de står på søyler. Dessuten kunne Slotterøys Fangst gjerne hengt lenger ut i rommet slik at man kunne ha sett den fra alle kanter. I stedet må vi nøye oss med å se den trengt opp i et hjørne.
Oppløftende visjon og ned på jorda-estetikk
Juryen kan fortelle at de i sitt arbeid har vurdert hvert verk på sine egne premisser. Dette kan virke rettferdig overfor enkeltverkene, men det preger også helheten som ikke har noen fellesnevner. Kunne man hevet kvaliteten på utstillingen ved å kuratere nøyere og på den måten fremheve verkene? For eksempel får materialiteten og det minimalistiske uttrykket i Stian Hansens No title I, II, III (2021) ingen gjenklang hos de verkene som henger like ved. Like ved Hansens verk finner jeg Ingunn Milly Hansens Visjon (2021), en fargerik blanding av vev og hengende fibre i fargetoner som minner meg om en solnedgang sett fra flyvinduet. Kun etternavnet er noe de to har til felles. Visjon med sine motiverende farger gir meg en følelse av å bli oppløftet, samtidig trekker Hansens No title I, II, III meg mot en usikkerhet der jeg blir nødt til å studere det nøye for å finne mening. Hansen kaller verkene – som også kunne gått for å være skulpturer – for malerier, og de tre enkle sponplatene som verket består av er bearbeidet på subtilt vis med merker og nyanseforskjeller. Trioen har en lavmælt estetikk som helst trives sammen med andre introverte arbeider. Hansen benytter byggematerialer, slik man ofte ser i containere eller som underlag for finere materialer. Her snakker vi altså om to ganske forskjellige kunstopplevelser. For øvrig mottok No title I, II, III juryens pris, der juryen la vekt på hans minimalistiske formspråk og bruk av masseproduserte og industrielle materialer og hvordan han gjennom dette skaper en helt egen estetikk.
En av de få ting kunstforeninger gjør sammen
Selv om Nordnorsken er tuftet på tradisjoner, fornyer også utstillingen seg. Kritikerprisen ble nylig opprettet, og performancekunst er også med når det er mulig. At visningssteder, i alle fall Rana Kunstforening, hopper bukk over å montere videokunsten er skuffende, all den tid video og lyd har vært et vanlig kunstuttrykk. Kunne utstillingen dessuten inneholdt færre verk? Når man ikke har all verdens plass til rådighet, kan galleriet fort virke fullt, og mange av visningsstedene er jo relativt små. Nordnorsken er jo først og fremst kunst på reisefot, og er dessuten en av få aktiviteter som kunstforeninger i Nord-Norge "gjør sammen". Med andre ord, jeg tror Nordnorsken har stor verdi for de medvirkende kunstnerne og visningsstedene. Her ligger det potensiale for mer samarbeid kunstforeninger seg i mellom.
