Trenger vi et arkitekturopprør i Tromsø?
Kommentar av Jarl Riskjell Gjerde
«Vi krever plass for en tradisjonsorientert arkitektur og byplan». Slik lyder den innledende setningen i programmet til Arkitekturopprøret. Hvordan ser den nordnorske byen Tromsø ut i lys av kritikken og programmet til Arkitekturopprøret?
Arkitekturopprøret er en løst organisert bevegelse som de siste årene har vokst seg til å bli en sentral skikkelse i den norske arkitekturdebatten. Litt forenklet kan man si at Arkitekturopprøret forlanger en tilbakegang til tradisjonell arkitektur og forkaster (post)modernismen. Gjennom en liste over hva de ønsker og hva de er lei av, kritiserer de arkitekturens brudd med de etablerte konvensjonene vi har om form, materiale, symmetri, funksjon og kommunikasjon.
Munch-museet er et godt eksempel på den type arkitektur som Arkitekturopprøret forsøker å motvirke. I Mona Pahle Bjerkes anmeldelse for NRK, kaller hun museet «et arr på Oslos ansikt» og berører nær alle hovedpunktene i Arkitekturoppgjørets kritikk; bygningens eksteriør klarer ikke å kommunisere sin funksjon som Munch-museum, bygningen er ikke tilpasset omgivelsene, bygningen er ikke bygget i menneskelig målestokk.
I 2021 ble Munch-museet tildelt Grøss-medaljen, Arkitekturopprørets årlige pris for styggeste nybygg (altså langt mindre ærefull enn den anerkjente Grosch-medaljen). Kandidatutvalget til prisen er for øvrig nesten helt begrenset til Sør- og Østlandet. Det nordligste bygget som anerkjennes, er grøsskandidaten Lovund Hotell på Lurøy i Mo i Rana.
Oppfordringen om en mer tradisjonsrik og «pen» arkitektur har så langt forholdt seg til den sørlige halvdelen av Norge, særlig hovedstaden. Nord-Norge er altså underrepresentert i det som er blitt en viktig offentlig arena i den norske arkitekturdebatten. Det er på tide å gjøre noe med dette. Hvis vi setter på oss Arkitekturopprørets briller: Hvordan ser Tromsø ut?
Brudd med den ærverdige kystbyen
Tromsø har et godt etablert kystbymiljø, som er særlig tydelig i sentrumsområdet rundt Skippergata. Dette distriktet kalles Gamlebyen, og arkitekturen her ville utvilsomt falt i favør hos tilhengere av Arkitekturopprøret; bygningene utstråler tradisjon.
Her finner man alt fra klassiske kystboliger og eldre trebebyggelse i rødt, gult og grått til gamle patrisierboliger[1]. Gamlebyen er et lokalt bevaringsprosjekt med mål om å ha homogeniserte boligområder hvor arkitektur og byplan samsvarer med Tromsøs opprinnelige utseende for 200 år siden. I sentrum finner man over 30 sikrede og vernete bygninger – de fleste ble bygget på 1800-tallet, og mange har blitt sikret i kraft av sin historiske verdi. Det er få fremtredende stilbrudd mellom bygningene som bryter med den gjennomgående flyten. Det blir nesten meningsløst å spørre seg selv om disse bygningene passer inn med omgivelsene, nettopp fordi de utgjør omgivelsene. Tromsø hyller sin egen fortid – dette kommer klart frem i bybildet.
Det er nettopp på grunn av dette tradisjonsorienterte by-idealet at det er nødvendig med offentlige debatter omkring nyere arkitektur. Byutvikling vil alltid påvirke nabo-omgivelsene, og når stilbruddet med omgivelsene går for langt, vekker det reaksjoner. I Tromsø har vi særlig sett dette i forbindelse med nyere storbygg som bl.a. Kystens Hus, Skir og Solseilet.
Kritikken av disse bygningene retter seg mot stilvalg, overdimensjonering, og manglende hensyn til omgivelsene.
Solseilet - vellykket nytenkning?
Som Tromsøs første «skyskraper» strekker Solseilet seg 13 etasjer opp, noe som gjør det til Tromsøs nest høyeste bygning etter Pasienthotellet. Boligkomplekset har en plankonveks grunnplan. Dette betyr at sørsiden av bygningen er flat mens nordsiden buler utover – derav navnet Solseilet. Bygningen er pakket inn i hvit aluminium og store vinduer ligger horisontalt plassert som bånd rundt bygningen. Sluttresultatet er en høy og lys bygning som reflekterer sollyset.
Solseilet er et produkt av ambisiøs nytenkning innen den lokale arkitekturen i Tromsø. Dette er ikke nødvendigvis en dum ting – det forfrisker bybildet og signaliserer at vi er mer enn bare nok en kystlandsby over polarsirkelen. Samtidig innebærer dagens arkitektoniske nytenkning ofte vertikale løsninger. Det gir den åpenbare fordelen i å kunne huse flere beboere på en gitt tomt, men har også en mørk bakside; innflytelsen på omgivelsene. Flere av beboerne ved Solseilet har mistet store deler av den karakteristiske Tromsøutsikten mot Tromsdalstinden og Ishavskatedralen.
Solseilet gir et godt utgangspunkt for å forstå et bredere problem i den nyere arkitekturen – og mange av de nye byggeprosjektene i Tromsø; mangel på hensyn til omgivelsene, stadig økende vertikalitet og blokkering av utsikt til naturlandskapet.
Jeg ble en gang fortalt at dersom man synes at en bygning er stygg, dårlig tilpasset omgivelsene eller bruker upassende kontraster, så må man spørre seg selv hvorfor bygningen egentlig er pen, godt tilpasset og bruker de rette kontrastene. Med andre ord, vi må forstå hvorfor bygninger er som de er. Om vi ønsker et arkitekturopprør i Nord-Norge må vi være i stand til å begrunne hvorfor.
Språket er avgjørende
Arkitektur er en form for språk. En bygning forteller oss om sin funksjon og kulturelle status, om den er åpnet eller lukket for gjester, om den hyller fortiden eller forbarmer fremtiden.
Tromsø er som sagt en veldefinert kystby der Tromsøyas «trappenivåinndeling» sikrer slående utsikter til store deler av befolkningen. Kysten og utsikten er altså helt definerende elementer for vår opplevelse og identitet som kystby og krever en omtenksom tilnærming når vi bygger nytt.
Finner vi omtenksomhet i kystblokkene i Tromsø? De nye kystblokkene langs Strandvegen er aktuelle å ta opp her. Her finner vi rader på rader med boligblokker som nesten står som vegger langs veien. Blokkene er i modernistisk stilart og nesten alle anvender rektangelet i sin utforming. De er høye – vertikaliteten bryter utsikten for mange av innbyggerne som bor lenger inn mot landet.
Til å være i organiske kystomgivelser er blokkene noe uorganiske og blokkete. Det er også en uoverensstemmelse mellom de jordlige kystfargene og de mer «kunstige» fargepalettene på blokkene. De nye kystblokkene har få av de egenskapene vi forbinder med tradisjonell kystarkitektur, men er dette nødvendigvis dumt?
Vi kan ikke forhindre modernisering og utvikling. Det var tross alt en tid da de bygningene vi i dag oppfatter som tradisjonelle, ble oppfattet som moderne. Arkitektur, slik som språk, er i stadig utvikling.
Trenger vi et arkitekturopprør i Tromsø?
Vervet, den sentrumsnære, gamle skipsverfttomten som i dag utvikles med boliger, næring, kafeer og hotell, er et eksempel på vellykket integrering av moderne arkitektur. Arkitektene bak Vervet ser ut til å ha hentet inspirasjon fra alt som er «typisk Tromsø» – rust, sjø og natur – og kombinert disse til ett. Det moderne tilpasses de tradisjonelle kystomgivelsene. Vervet bruker et språk vi forstår – samtidig som arkitekturen bidrar med noe nytt.
Vervet viser oss hva man kan oppnå gjennom nøye planlegging og hensyn til omgivelser. Samtidig ser vi tendenser til vertikalitet i området. Dette ser ut til å være noe gjentakende i vår nyere arkitektur – bygningene skal være høye og vise seg frem. Fra et administrativt perspektiv er det ikke så vanskelig å forstå denne trenden – høyreiste bygg signaliserer både velstand og storhet. Men for resten av innbyggere?
Poenget er at arkitekter har et etisk ansvar overfor beboerne de bygger til. Med de nye byggetrendene begynner vi å stå ovenfor utilitaristiske problemstillinger. Bygninger er tross alt mer enn tak over hodet – de er svært definerende for vårt dagligliv.
Så trenger vi et Arkitekturopprør i Tromsø? Har de nye trendene gått for langt? Beveger vi oss mot arkitektonisk fremmedgjøring? Arkitekturopprøret handler om å gi en stemme til folket og i et stadig mer mekanisert samfunn har vi kanskje fått et større behov for nye opprop, også i ishavsbyen.
Fotnoter
1. Ordet patrisier var opprinnelig brukt om den romerske adelsklassen, patrisiervilla eller patrisierhus er en eldre, herskapelig villa. De første ble bygd fra rundt 1860 og frem til 1930 for det bedre borgerskapet.
