Anmeldelse av utstillingen Constructed Environments – Robert Julian B. Hvistendahl, Small Projects, Tromsø, 17.08.2018 - 02.09.2018

Skrevet av Hilde Sørstrøm

Spenningstilstand 14 (kube, ekspandert) (2018). I bakgrunnen står Constructed Environment 1 (Column Transcending) (2018). Begge av Robert Julian B. Hvistendahl. Foto: Hilde Sørstrøm

Fordelt på to rom og et fryseskap vitner Robert Julian B. Hvistendahls kunstverk om en utforskende kunstnerpraksis drevet av en smittende nysgjerrighet.

Bygget kun av treklosser og gummistrikk er Spenningstilstand 14 (2018) en elegant skulptur sterkt preget av kunstnerisk finesse. Den ser unektelig skjør ut, og jeg tar meg selv i å stirre nervøst på skulpturen mens jeg både frykter og håper at den skal falle sammen. Det gjør den ikke. Lengre inn i lokalet står en skulptur som i motsetning til den skjøre kuben best beskrives med begrepet antiform. Constructed Enviroment 1 (2018) består av en plastbeholder fylt med en grå masse mikset sammen av vann, sand, sirup og stålspiker. Bak den rektangulære beholderen står en avfukter som man må tro har til hensikt å framskynde prosessene som pågår inni massen. På nest siste utstillingsdag er i alle fall skulpturen sterkt preget av endringene i inneklimaet og fremstår ganske enkelt som en beholder med grumsete vann med sand og spiker som har sunket til bunnen. De inneklimatiske forholdene har altså ført til at sandmassen har endret form og klappet sammen.

Constructed Enivroment 1 (2018) av Robert Julian B. Hvistendahl. Foto: Hilde Sørstrøm

Økologiske prosesser

De to kunstverkene som nervepirrende balanserer – eller har balansert – i en slags spenningstilstand, viser hvordan Hvistedahl beveger seg inn i naturvitenskapens forskningsmetoder i sin kunstnerpraksis. I skulpturene manifesteres, på lekende vis, fysiske og kjemiske prosesser. Det vekker nysgjerrighet og setter i gang nye tankeprosesser angående økologiske prosesser som hele tiden pågår rundt oss. Robert Julian B. Hvistendahl, som i 2017 vant en pris for lignende arbeider, er helt klart på sporet av noe i utforskningen sin. Det er likevel ikke alle arbeidene på Small Projects som er like spenningsfylte. En mindre interessant skulptur er for eksempel Constructed Environment 2 som består av en iskube i et fryseskap. Den kjemiske prosessen fra is til vann gjør at verket passer inn blant forskningsforsøkene, men jeg opplever det likevel som et for enkelt tilskudd, som ikke egentlig tilfører utstillingen særlig mye.

Kontrollerte miljøer

Av de til sammen sju verkene i utstillingen (hvorav et av verkene, cocktailen Prison Bloody Mary - som står i kjøleskapet og er sterkt preget av nedbrytningsprosessen den har gjennomgått i løpet av utstillingsperioden - er laget av Markus Garvin) er de resterende tre plassert i et eget rom. Det er tre grupper av henholdsvis treklosser, spiker og småstein. Møysommelig plassert på rekker og rad langs gulvet fremstår grupperingene som strengt kontrollerte oppstillinger. Disse statiske installasjonene skiller seg klart fra verkene i resten av utstillingen, men med tanke på naturmaterialene som er benyttet – og forøvrig også i titlene: Traces of a (De-) Constructed Environemnt 1, 2 og 3 – oppstår en sterk link til de andre verkene. Helheten til tross, det er likevel de prosessdrevne skulpturene med sin uforutsigbare karakter som står for spenningen i utstillingen.

Traces of a (De-)Constructed Environment 2 (nails) (2017-2018) av Robert Julian B. Hvistendahl. Foto: Hilde Sørstrøm

Arte Povera

Utforskningen av naturmaterialer, testing av universelle lover knyttet til masse og energi, samt synliggjøring av årsakssammenhenger og fysiske prosesser i kunstproduksjonen – gjerne med en slags antiform som resultat – setter også Hvistendahl i en kunsthistorisk tradisjon med Arte Povera-bevegelsen som oppstod i Italia på slutten av 1960-tallet. Men Hvistendahls skulpturelle praksis har også et samfunnsaktuelt fokus. For når hans skulpturer faller sammen eller endrer form gjennom utstillingsperioden - som følge av klimaendringene i utstillingslokalet - blir også miljøendringer og nedbrytningsprosesser et tema som gir seg til kjenne i kunsten. Spørsmål om hvordan vi kan kontrollere og konstruere miljøer viser at kunstverkene har røtter i dagens miljø- og klimautfordringer så vel som i eksistensielle utfordringer. Noe som gjør Constructed Enviroments til et lovende frampek på den videre utviklingen av Hvistendahls utforskende kunstpraksis.